Havrommet

«Havrommet» har blitt det nye trylleordet i annerledeslandet. Det er som om ordet alene skal gi inntrykk av dyp innsikt og store visjoner. Men hva snakker de egentlig om, alle de som bruker begrepet så lettvint og ofte? Leter man etter ordet i Nasjonalbiblioteket, finner man det knapt brukt for bare noen få år siden. Er det havbunnen de mener? Vannmassene? Overflaten? Eller bare det uendelige potensialet for konferanser, PowerPointer og prosjektmidler? 

Jeg har hørt politikere, byråkrater og næringslivsledere snakke varmt om havrommet — gjerne mens de står trygt plantet på en konferansescene langt fra både sjøsprøyt og bølger. Men konkrete svar på hva de faktisk vil gjøre i havrommet — og ikke minst for hvem — er det ofte veldig vanskelig å få tak i. 

Ja, vi vet noe, og jeg har en mistanke om at de ikke snakker om fisken. De snakker om havvind og gruvedrift på havbunnen — begge deler fantasiprosjekter som må få milliarder av kroner i subsidier før noen setter i gang. Helt i orden, mener åpenbart statsminister Jonas Gahr Støre og hans regjering. Havvind blir helt sikkert aldri lønnsomt og må sees på som et blindspor. Men det gjør ikke inntrykk på verken Støre eller andre sentrale politikere.

Det verste av alt er at mange politikere tror at det alltid blåser på havet. Det gjør det definitivt ikke. Når det er vindstille går ikke vindturbinene. Når det er veldig mye vind, stopper de også. Det er det ingen som snakker høyt om. Men det betyr at man må ha tilgang på balansekraft, enten fra vannkraft eller gasskraftverk. Folket i annerledeslandet er i ferd med å bli grundig lurt opp i stry av politikere som har mistet hodet. Det grønne skiftet har presset politikerne til å gjøre dumme ting. Og det er folket i annerledeslandet som får sluttregningen. 

Hva skjedde med det gode, gamle «havet»? Det var i det minste forståelig. Nå har det fått et rom, og det ser ikke ut til å være noen grenser for hva som kan puttes inn i dette rommet: droner, grønne sertifikater, hydrogen, blå vekst og sirkulær økonomi. Alt går inn. Ingenting kommer ut.

Det virker som om «havrommet» først og fremst fungerer som en ordbank for å høres fremtidsrettet ut, og uten at man trenger å være verken konkret eller forpliktende. Det minner litt om da alle snakket om «det digitale skiftet», uten å ane hva det egentlig innebar.

Men det er nok slik på seminarer og konferanser: Når noen begynner å bruke et ord eller et begrep, må alle gjøre det. De er nesten som papegøyer som gjentar det forrige taler sa. Jeg ønsker at dette ordet blir utryddet en gang for alle. Det gir ingen mening, og skaper heller ikke verdier. Det er det bare konkrete handlinger som gjør. 

Dersom det som skal gjøres på havet eller på havbunnen krever milliarder av kroner fra staten, må alle forstå at det er håpløse prosjekter. Dersom man ikke greier å skape noe som er lønnsomt, er det mye bedre å la være. Dersom alle milliardene som skal brukes til subsidier på disse fantasiprosjektene hadde blitt brukt til å modernisere vannkraften hadde man fått en mye større gevinst. 

Havrommet er ikke problemet. Problemet er de som snakker om det som om bare det å si ordet er nok. I mellomtiden vokser det med plast i havet, fiskebestandene presses og kystsamfunn sliter med å holde på ungdom og arbeidsplasser. Kanskje tiden er inne til å bruke færre store ord — og flere små, konkrete tiltak.