Skrevet av:
Knut Arne HØYVIK
«Verden går nu videre, den har ikke noe annet sted å gå», sa sosietetsfrue Flettfrid Andresen fra Øvre Singsaker i Trondhjem — uforglemmelig spilt av Jakob Margido Esp. Dette sitatet kommer jeg på når jeg ser hva som har skjedd langs kysten siden jeg ble født i 1956. Det er snart 70 år siden. Hele historien er preget av ett ord: omstilling. Og svært mange av disse omstillingene har vært vellykkede.
Her skal jeg konsentrere meg om en spesiell sak som ble betegnet som en stor krise, men som faktisk førte til mer velstand, nemlig sammenbruddet i bestanden av norsk vårgytende sild på slutten av 1950-tallet og begynnelsen av 1960-tallet. Da denne omstillingen skjedde, var jeg bare et barn. Men det er et tema som har interessert meg, og som jeg har forsøkt å skaffe meg kunnskap om.
Vinteren 1956 ble det tatt på land 12,3 millioner hektoliter med storsild — eller nvg-sild, som den kalles i dag. Det var Klondyke-stemning, og mange trodde at treet skulle vokse helt inn i himmelen. Men slik skulle det ikke gå. Allerede i 1958 var nedturen et faktum. Da ble det bare tatt på land 3,7 millioner hektoliter. Det var rett nok en uværsvinter, men nedgangen var tydelig. I 1959 fikk fisket et lite løft igjen, mest fordi flåten tok i bruk nylonnøter, som var langt sterkere.
Sildefisket var så viktig at det ble omtalt i makroøkonomiske vurderinger fra Statistisk Sentralbyrå (SSB): «Virkningene av konjunkturtilbakeslaget for Norges økonomi har nå begynt å vise seg. Samtidig har det mislykte vintersildfisket ført til spesielle vansker», sto det i SSBs konjunkturrapport for 1958.
Yngelfiske
Det foregikk et omfattende fiske på sildeyngel, og med myndighetenes velsignelse. Et hardt fiskepress på yngel- og gytebestand kunne ikke gå bra. I tillegg spilte ikke naturen på lag. Min onkel fortalte at han hadde fått plass til 16 sildeyngler i en fyrstikkeske.
I forsamlingslokalet Arbeideren i Ålesund ble det vinteren 1958 arrangert et møte mellom fiskere og myndigheter. Min far var til stede, og fortalte at den legendariske notbasen og fiskebåtrederen Hans O. Vindenes slo i bordet og ga følgende beskjed: «Drep ein lamma, får ein ikkje sauer.» En enkel biologisk logikk, som ikke gikk inn hos myndighetene. Far gikk langt i å gi Gerhardsen-regjeringen mye av skylden for at det gikk galt med sildebestanden. Regjeringen holdt yngelfisket i gang for å forsyne sildeoljefabrikkene med råstoff. Det er liten tvil om at det også var stor overkapasitet i flåten. Kanskje var det ikke så mye mer sild tilgjengelig i 1956 — det var bare flere båter.
I 1946 deltok 273 fartøyer i vintersildfisket. I 1957 var tallet kommet opp i 599. Det var med andre ord en betydelig overkapasitet. Allerede i 1953 skrev nevnte Hans O. Vindenes i dagboken sin om det gode vinterfisket, om det sviktende mottaket og om en endeløs rekke søkklastede fartøy på vei sørover langs vestlandskysten. Og så kommer det: «Noen knaller på land og synker, men det hjelper så lite — her er uendelig mange igjen!»
Sildefisket fortsetter å gå nedover
18. april 1958 melder «Sunnmørsposten» i en større sak at båtene som skulle til Grønland slet med å få tak i mannskap. De ville kun være med på sildefisket.
Endringene var i gang, og mange av de overflødige fiskerne på Sunnmøre tok seg arbeid i verftsindustrien. Dette var folk som verken kunne håndtere et sveiseapparat eller en skjærebrenner.
Men de hadde noe i ryggmargen som var svært verdifullt. De visste hvordan en båt skulle se ut og utrustes. Etter hvert ble dette svært verdifull arbeidskraft for skipsverftene. Maskinister som gikk i land og tok seg arbeid i verftsindustrien, ble sett på som ekstra verdifulle. Mange av de handelseide fiskebåtene falt ut i Ålesund. I Herøy skjedde noe annet. Det skal jeg komme tilbake til.
Den omstillingen som nå startet, er verdt en studie. Jeg har mange ganger oppfordret ungdom under utdanning til å skrive en masteroppgave om disse endringene. Logisk nok handler min historie om Sunnmøre, som jeg kjenner best.
Ola Skjåk Bræk (1912-1999) var en norsk jurist, bankmann og Venstre-politiker. Han er særlig kjent for sin sentrale rolle i utviklingen av næringsliv og samferdsel på Sunnmøre, samt sin periode som industriminister i regjeringen Korvald (1972-73). I boken «Hva brast så høyt» fra 1991 skriver han blant annet:
«I tre år var det krise både for fiskeflåten og skipsbyggeriene, men de greide å omstille seg og kom styrket ut av krisen.»
Kraftblokk og ringnot
På midten av 1960-tallet skjedde det nemlig noe som skulle endre hele «spillet». Da ble kraftblokka tatt i bruk, og midt i krisen ble det bygget en rekke nye fiskebåter. Båtene var større, lastet mer og var mye mer effektive. I Herøy var fiskerne på hugget, og flere nye båter ble bestilt og bygget av relativt unge folk som så lyst på fremtiden. Flere andre rederier i Møre og Romsdal tok også del i fornyingen.
Før kraftblokka og ringnota ble tatt i bruk, hadde en sildesnurper et mannskap på ca. 20 mann. Nå kunne man klare seg med 9-10. En revolusjon, med andre ord. Men også nå skjedde en stor oppbygging av kapasitet, som endte med en konsesjonsordning for ringnotflåten i 1973. 321 båter fikk konsesjon. På begynnelsen av 1980-tallet måtte sildesektoren akseptere at deres andel av statsstøtten skulle gå til å kondemnere ringnotbåter, og slik ble det. Fra 1979 til 1991 ble flåten redusert fra 253 til 148 båter. Nesten 70 fartøyer hadde altså gitt opp i løpet av 1970-tallet før kondemneringsordningen ble etablert.
«Verden gikk nå videre»
Dette var bare et lite glimt inn i en del av fiskerihistorien sett fra mitt ståsted på Sunnmøre. Men omstillingen etter at silda ble nedfisket er nok den mest vellykkede omstillingen etter andre verdenskrig. Den skjedde egentlig helt sømløst, uten at myndighetene blandet seg for mye inn. Det var en stor fordel. Flere ganger har vi sett at myndighetene blander seg inn for å bevare noe som ikke har livets rett. Jeg står ved påstanden om at krisen etter sildekollapsen skapte velstand i mitt nærområde. Flyttingen av arbeidskraft fra fiskeflåten til andre næringer var nødvendig og viktig, og førte til økonomisk vekst. Et grunnleggende mål i samfunnsøkonomien er jo å bruke samfunnets ressurser — arbeid, kapital og natur — på en mest mulig effektiv måte. Dersom arbeidskraft er bundet i næringer som går med tap eller gir lav avkastning, kan de samme menneskene kanskje skape mer verdi i andre næringer. Den teorien stemmer godt med det som skjedde da sildekrisen oppsto.
For mange til bords
Som næringsutøver og organisasjonsmann var det en utfordring som var større enn alle andre: Hvordan skulle vi tilpasse fangstkapasiteten til kvotegrunnlaget? I alle flåtegrupper så man at det var for mange til bords, og at kvotekaken som skulle deles var for liten. Det var skriften på veggen, skulle man oppnå lønnsomhet både for rederi og mannskap.
Man måtte kjøpe ut båter og samle kvotene på færre fartøy. Dette ble møtt med kritikk, både fra politisk hold og fra akademia. Det var en brukskollisjon mellom næringsutøvere og andre som hadde sin fulle rett til å mene noe om spørsmålet. Men kritikerne tok i liten grad inn over seg problemstillingene. All negativ omtale av strukturordningene ble i liten grad fulgt opp med alternative løsninger.
Strukturordninger er ikke uten negative bivirkninger. Det mest betenkelige er at mye av kapitalutgiftene til flåten går med til å betale lån for kjøp av dyre fiskekvoter. Fisken svømmer som kjent i havet, og kvotene varierer hele tiden. Men så lenge bankene har pant i fiskefartøy som har høy nok salgsverdi til å dekke gjelden — og helst mer til — er risikoen for bankene lav.
Utfordringen blir for stadig flere: Hvordan skal generasjonsskiftet gjennomføres? Kanskje er det bare noen få arvinger som oppfyller kravene i deltakerloven. Disse kan få det tøft når de skal kjøpe ut andre arvinger som ikke er aktive fiskere.
Havbruksnæringen
Siden dette bladet kommer ut under Aqua Nor, kan jeg ikke unngå å nevne oppdrettsnæringen, som jeg ikke kan så mye om. I min levetid ble det skapt en ny næring som skulle redde mange lokalsamfunn langs kysten. På Frøya, Lovund og Senja, for å nevne noen steder, betyr oppdrettsnæringen veldig mye. Hvordan hadde kysten sett ut dersom vi ikke hadde oppdrettsnæringen? Det er det nok mange som ikke tenker over. Men det hadde sett veldig dårlig ut en rekke steder.
Jeg nøler ikke med å kalle det et eventyr. For femti år siden var det få som trodde at norsk laks kunne bli en av landets viktigste eksportvarer. Den gang var oppdrett bare i sin spede begynnelse — små forsøk med merder i lune viker, ofte drevet av tidligere fiskere eller bønder med tilgang til sjø.
Det som startet som et eksperiment vokste raskt til en industri. I 2024 eksporterte Norge over 1,2 millioner tonn oppdrettslaks til mer enn 150 land og til en verdi av 123 milliarder kroner. I år blir det enda mer. I mange kystkommuner har oppdrettsnæringen blitt en hjørnestein. Den skaper arbeidsplasser både til lands og vanns — fra røktere på merdkantene til biologer, ingeniører, logistikksjefer og teknologer. Nye generasjoner får muligheten til å bli værende i bygdene sine, samtidig som næringen tiltrekker seg kompetanse utenfra.
Men veksten har ikke vært uten utfordringer. Lakselus, rømming og miljøpåvirkning har vært gjentakende tema i debatter og rapporter. Myndighetene har svart med strengere reguleringer, mens næringen selv har investert milliarder i ny teknologi — fra lukkede anlegg og rensefisk til landbasert oppdrett og offshore-konsepter. Samtidig har diskusjonen om sameksistens med villaks, natur og andre brukere av kyst og fjorder preget utviklingen. I dag stilles det høyere krav enn noen gang til bærekraft, dokumentasjon og åpenhet.
Oppdrettsnæringen er fortsatt i utvikling. Den representerer både muligheter og dilemmaer; økonomisk vekst og eksportinntekter på den ene siden, miljøansvar og kystkultur på den andre. Men en sak er sikkert: Den har forandret kysten for alltid. «Verden har gått videre — den hadde ikke noe annet sted å gå.»