Sundnes kommentar
Døden i Oslofjorden
Å stirre hardt på en årsak eller skyldner er neppe veien.
For første gang på flere år var jeg tilbake på barndomshytta i Kragerø-skjærgården. Det må være lov å si at alt var som i gode, gamle dager. Utsikten mot Bringebærholmen og videre utover mot Stråholmen og åpnere sjø. Bryggene og de andre badeplassene tre sekunder unna. Utsikten fra kveldsterrassen mot sola som sank over Fossingfjorden. Padleturen rundt øya.
På mange områder var det mer enn i gamle dager. Min bror hadde lagt ned ytterligere svette og grunker for å gjøre det gamle familiestedet klar for en ny tid. Noe manglet likevel. Slukstengene sto ikke fremme. Det var for så vidt snakk om å iverksette et lite makrelltokt, men det skjedde etter at jeg ble satt i land. Torsken kunne vi bare glemme. Utvilsomt holder stedet fremdeles mål som sommer- og barndomsparadis. Enda en generasjon er i ferd med å fortsette leken. For tre-fire tiår siden sang jeg «Byssan lull» der for mine egne etterkommere. Særlig verset «Det blåser tre vinder på havet» syntes jeg passet særlig godt der. Risøya ved telemarkskysten hører jo selv innunder Skagerrak, og sangen understreker hvordan de ulike havene henger sammen. Endatil Oslofjorden, Skagerrak og Østersjøen. Men altså ingen fisk i år. En kveld svømte jeg langs øya og nådde et av de gamle garnstedene for torsk og lyr uten å tenke mer over det. Pappas gamle garnbod er blitt badstue. Noe det er vanskelig å se på som noe annet enn fremskritt.
