Sunnmøringene — slik jeg ser dem! 

Jeg kjenner en drøss med sunnmøringer, de fleste er sunnmørings-hanner. Gjennom livet har jeg også hatt gleden av å treffe en del sunnmørings-hunner. De er temmelig like hannene.

Her skal du få et eksempel. Jeg søkte kulturetaten i Vestland om å få bruke nothengjo vår til konserter. I den forbindelse ville vi sette inn vinduer i hengjo for å skjerme publikum fra fjordvinden. De gamle mennene i Vestland sa nei — to ganger. Bastant og brutalt. Tredje gangen møtte de opp med ny leder, en ung dame på ca. 40. Jeg hørte med en gang at hun var sunnmøring. Da fikk jeg nytt håp. Og det stemte! Vi gikk en liten runde i konsertsalen for oss selv, hun og jeg, og da sa hun: «Jeg er fra Sykkylven. Jeg ser hva dere baler med. Saken er grei: Dere kan bare montere vinduene. Når kulturen blir forlovet med kapitalen, blir det fine greier.» Der sto dette velsignede vesenet fremfor meg, et levende eksempel på den jordnære, sunnmørske forelskelsen — i kapitalen. 

Min gradvise reaksjon etter minst 60 års samvær med sunnmørshannene — og nå også hunnene — er en blanding av misunnelse og beundring.

La meg hente frem et visdomsord fra Henrik Ibsen. Han skapte rakkaren Peer Gynt, en gestalt temmelig løs i fisken. «Ja», sier Peer, «tenke det, ønske det, ville det med, men gjøre det, nei det makter jeg ikke.»  I en flokk, et land, en landsdel, en bygd og en næring er det fullt av folk med ønskemål, ideer og drømmer.

Vi håper, tror og dikter, men å gjøre eller handle; nei, det makter vi ikke. Peer Gynt, det er oss norske, mente Henrik Ibsen. Vi kan drømme og dikte, men vi vil ikke, orker ikke, tør ikke!

Handlekraft! 

Det er her det ligger. Det er dette det dreier seg om når vi skal bygge de små, fine norske samfunnene langs kysten. Handlekraft! Det er dette som er bakgrunnen og årsaken til miksen av følelser i brystet — misunnelse og beundring, når jeg ser på sunnmøringen. Han — og hun — ikke bare tenker, ønsker og vil så gjerne. De makter å gjøre det også.  

De handler, sunnmøringene, mens mange av oss andre i nord, sør og øst, ja ikke minst i øst, prater, dikter, drømmer, vurderer, utgreier, skriver i avisene og kommenterer. De minst handlekraftige blant oss er våre sentrale politikere. De ligner på politimester Bastian i Kardemommeby. Rivjernet tante Sofie praier politimesteren og forlanger at han skal arrestere røverne som gjorde byen utrygg. Da svarer Bastian med en setning som alle evneveike og handlingslammede sentrale politikere har lært seg i ettertid: «Jeg skal skrive det opp i boken min og tenke nøye gjennom saken». 

De er handlekraftige, sunnmøringene. Derfor er resten av folket i dette landet litt skeptiske når sunnmøringene tar fatt. For de kan jo lykkes? Nordlendingene er tydelig skeptiske. I min tillitsmannstid i Norges Fiskarlag traff jeg mengder av svært kjekke nordlendinger. I begynnelsen var de alltid litt usikre på dialekten; var jeg fra Møre eller Bergen? Det letnet alltid når de forsto at jeg kom fra Austevoll like sør for Bergen. Tørrfiskbyen! 

Har jeg så noen eksempler på det jeg påstår? Ja, i haugevis. 

La meg begynne med en liten, puslete og lavmælt A-typisk sunnmøring fra Ørsta, Ivar Aasen. Han var født der inne i 1813. Tidsånden i 1840-årene var en slumrende nasjonalromantikk, som etter hvert slo ut i full blomst. Vi ser det i malerkunsten med Tiedemann og Gude, i diktekunsten med Wergeland, Jørgen Moe og Bjørnson. Etter hvert ble vi såpass selvgode at vi savnet et skikkelig norsk språk, slik de gamle vikingene hadde. Gammelnorsken var glemt, men det var rester av vikingspråket i dialektene våre. Kunne vi lage et nytt, skikkelig norsk mål av dette? Helt umulig, sa kultureliten. De tenkte det, ønsket det og ville det med, men det var umulig for dem, akkurat som for Peer Gynt. Men ikke for sunnmøringen Ivar Aasen. Han ga oss landsmålet eller nynorsken i vår tid. I 1848/1864 kom Det norske Folkesprogs Grammatikk og i 1850/1873 «Ordbog over det norske Folkesprog». Riksmålet var et knot som ble utviklet i senmiddelalderen for at danskene, som hadde tatt over landet vårt i 1380, skulle forstå oss. Ivar Aasen er kjent for de mest folkekjære og sungne diktene innen den norske litteraturen og på landsmål eller dagens nynorsk.

«Mellom bakkar og berg utmed havet

heve nordmannen
fengje sin heim.

Der han sjøl heve
tuftene grave

og sett sjøl sine hus
oppå deim.»

Dette er vidunderlig vakker sunnmørspoesi!

Det er 200 år siden Ivar Aasen gikk og lengtet etter en dame. Nylig fant jeg en vise som viser meg at ungkarsdrømmen, håpet om en dame, fremdeles lever i sunnmøringene i Ørsta. Men frimotet har vokst mye, i alle fall hos Vassendgutane:

«For ej e ungkar med
dobbelseng og eie sjark

og ej he møkje penge.

Naust og båt og ei hytte
på fjellja.

Ja, ej he alt me trenge.

Ja. Ej e ungkar me
dobbelseng og eie sjark.

Og ræva foll i penge!»  

Tid for organisering

Nå går vi fra Ivar Aasen og inn i fiskerinæringen mot 1920-tallet. For nettopp vår felles fiskerihistorie må bli et stort tema når en stril fra Austevoll møter sunnmørsfolket.  Næringen hadde opplevd fire festår under første verdskrig med eventyrlige priser. Nå var det fred, men svært dårlige tider, ifølge fiskeriinspektør Otterlei i Ålesund: «Den fisker som har vært heldigst kan formentlig for enkelte fiskerier skaffe balanse i driften, men den store masse har drevet på underbalanse».  

Underbalanse; for en sunnmøring er det jevngodt med de verste banneord. Igjen er det dags for de handlekraftige. Mannskapet på de sunnmørske dampskipene var en stor gruppe som verken eide båt eller bruk. Nå dannet de den første organisasjonen i landet som kalte seg «fiskerforening», ikke «fiskeriforening». Men mannskapene i Ålesund ville mer; de ville ha sin egen forening for dampskipsmannskapene. Til det fikk de assistanse av LO; de til og med streiket. Bortimot 3000 mann. Men nå gapte de for høyt; kassen løp tom og de ga opp. Likevel er de forløperne for de som dannet Norges Fiskarlag i 1926. Jeg tillater meg å minne dere på min hovedpåstand: De var handlekraftige, de var sunnmøringer!

Men alt i 1927 var det på’n igjen. Nå gjaldt det organiseringen av sildefiskerne. Tidene var fremdeles vanskelige, og når fiskerne fikk mye sild, datt prisene helt ned i småpenger. Norske sildeeksportører underbød hverandre for å bli kvitt sildemengdene. Fiskeridirektør Sigurd K. Asserson ville at de skulle bli enige om en eksport-minstepris, men det gikk ikke. Samholdet mellom eksportørene sprakk. Gustav Puntervold, direktør for Statens Kjøleanlegg og Fryseri, sunnmøring, tenkte at når eksportørene ikke kunne danne et prisgulv, kunne kanskje fiskerne gjøre det? 9. desember i 1927 var 150 fartøyer i Ålesund med på å konstituere Storsildlaget. Av 575 innmeldte fartøy kom 393 fra Sunnmøre, 77 fra Romsdal og 40 fra Nordmøre, 5 fra Sogn og Fjordane.

Det skulle bli et historisk møte der 80 prosent av fiskerne sluttet opp om en omsetningsorganisasjon som satte minstepriser for kjøperne. 13. januar 1928 ble det et svært sildefiske og prisene ville falle. Men alle fiskerne nektet å selge til spottpris. Etter hvert bød kjøperne over minsteprisene. Sunnmørsfiskerne hadde vunnet! 

Nesten ett år senere, 10. desember 1928, hengte søringene seg på og dannet Stor- og Vårsildlaget. De slo seg sammen og valgte Gustav Puntervold til styreleder med Mons Kaarbø som direktør.  

Midt på 1930-tallet fikk vi et lignende arrangement for torskefiskeriene med Norges Råfisklag og hovedkontor i Tromsø. Men torskefiskerne på Sunnmøre som led av en innbitt aversjon mot alt som var nordnorsk, tok saken i egne sunnmørske hender. Med 94 prosent av stemmene etablerte de i 1944/45 Sunnmøre og Romsdal Fiskesalslag, senere Surofi. Disse tre salgslagene omsetter i dag for 40-45 milliarder kroner årlig til norske produsenter, som igjen snur seg mot verdensmarkedet og setter årlige verdensrekorder i villfiskeksport.

Men her kommer refrenget mitt i dag: De som skapte dette systemet, var handlekraftige. De var sunnmøringer.

Realiserte drømmene

I mine yngre år var jeg sildefisker. I Austevoll fantes det bare sild-, makrell- lodde- og kolmulefiskere. Vi manglet både fantasi og tiltaksevne — og kapital — til å drive andre fiskerier. Men pelagiske fiskere som i Austevoll, finnes det rikelig av på Sunnmøre også. Der er vi omtrent like gode, de og oss. Det interessante er det sunnmøringene fant på og som vi lenger sør ikke fant på, dessverre. Det var i de periodene silda sviktet at det ble spørsmål om mot, kreativitet og handlekraft. I mitt lange liv har jeg møtt mange fiskerkollegaer fra denne regionen, som representerer en historie om en ufattelig innsats for å utvikle fangst og fiske på nye felt, ofte med livet som innsats. De kan fortelle om mennesker som ikke bare tenkte, ønsket og drømte — som Peer Gynt, men som faktisk maktet å realisere drømmene. Her minner jeg på nytt om refrenget: De var handlekraftige. De var sunnmøringer. 

De var blant de første som dro til havs, etter hvert så langt at de ikke kunne skimte hjemstranden, med de enkleste redskapene, liner, til de nære bankene, f.eks. Storegga og videre til Shetland, Hebridene, Irland, Rockall, Færøyane og Island. Da båtene vokste fra 70 til over 100 fot, gikk turen til Jan Mayen, Grønland, Labrador, Newfoundland, Nova Scotia og Irland. De fisket torsk, kveite, lange, brosme, pigghå, håbrann og håkjerring.

Tenk deg en linekutter på 75 fot med håndegning ved Rockall vinterstid, når bølgene er 10-12 meter høye. De håndegnet linene og satte de, dro de inn igjen, sløyde fisken, saltet eller iset og stuet fangsten i lasterommet, satte lina på nytt. Mens Rockall-havet slo over skuta. Uavlatelig. Uten stans. Det var umulig å berge seg inn til land. Det var bare sunnmøringene som orket dette, gjennom generasjoner, når drømmen eller ønsket eller tanken til Peer Gynt ble for sterk — da bare gjorde de det!

En gang var det 90 slike skuter i Herøy. I Grytestranda drev de helst med liner, på Godøy både med liner og garn. Nå er det et kvote-fiskeri og de 90 har slått seg sammen til 23. Det er tidens melodi. Men dette tøffeste fiskeriet fortsatte, og de ultra-moderniserer seg i disse dager. Spør bare min venn Paul Harald Leinebø, med verdens flotteste linebåt, eller en annen venn, Knut Støbakk, lineskipper, KrF-er og ordfører gjennom tre perioder. En perfekt blanding, forresten! 

Er det mer sunnmøringene har fått til som vi søringer ikke har orket? Absolutt ja, og nå kommer jeg til det virkelig dramatiske, til selfangsten i Vesterisen ved Grønland, i Østisen ved Russland og ved Newfoundland. Det var særlig bygdene Brandal, Hareid og Vartdal som trosset orkanene, skru-isen og dødsangsten, helt fra 1920-tallet til selskinnsmarkedene kollapset mot slutten av 1970-tallet. Brigitte Bardot, fransk skuespiller, viste frem puppene sine og fyrte opp hysteriet mot selfangsten. 

Men selfangstbygdene måtte lide, de også. Ofte forsvant mange skuter i samme uværet — sporløst. 4. april 1952 var fem skuter borte da stormen ga seg. 78 mann omkom, 48 kvinner ble enker og 98 umyndige barn farløse.

«Vær gode mot ho mamma!» 

I 1920-årene drev bestefar selfangst. Det var trolig for riski, for han solgte skuta «Halsten» til Brandal i 1930. Branddølene ga den et nytt navn, «Kvitis», og dro straks til Vesterisen samme vår.

Jeg har funnet skipper Peder Brandals rapport i sjøforklaringen i Ålesund da han og mannskapet kom hjem. Her kommer et lite utdrag fra Ålesund byrett 23. april 1930:

«Idet skuten skulde kjøre gjennom et isbelte, kjørte plutselig et skarpt isflak inn i siden og slog øieblikkelig hull. Sjø begyndte at trenge inn og maskinisten meldte at det kom vann inn i maskinrummet. Det var intet at gjøre enn å forlate fartøiet hurtigst mulig. To fangstbåter blev låret og mannskapet og jeg gikk i båtene uten at det var anledning til at ta noget med sig. Båtene drev inn på isen og blev trukket op på isflakene.»

Så kom «Skansen», også fra Brandal, inn til flaket og berget dem. «Klokken var omkring 12 middag da man kom om bord i «Skansen» og en times tid efter så man fra «Skansen» at skuten vår gikk rundt og sank med kjølen i veijret.»

Der sto de på et isflak, forfrosne og handfalne, i sjødrivet fra orkanen og ventet på den sikre død. Tenk deg; for en jammer der på isflaket og for et frydrop da de ble berget av frelseren «Skansen», som hentet de ut av isdødets grep!   

Før ishavsskutene fikk radiotelefon midt på 1930-tallet, var de bare borte. Da «Nyken» forliste i 1939, hadde de fått radiotelefon, og skipperen Mikal Nilsen kunne rope ut på eteren i de siste sekundene før havet lukket seg over dem: «Hallo Aslaug, Gunnvor, Ruth og Jermund. Dokker må love å være gode mot ho mamma». 

I 1917 omkom over hundre fangstfolk. Seks skuter, de fleste fra Sunnmøre, forliste mellom Island og Grønland. I tidsrommet 1924 til 1939 forliste 115 skuter, 34 fra Sunnmøre. Oftest forsvant hele mannskapet. 

Arbeidsinnsats og gudsfrykt

En våken sunnmøring, John Longva, drev linefiske ved Grønland sammen med den skotske fabrikktråleren «Fairtry I» i 1954. Etterpå fikk han ikke idéen ut av hodet, og i 1962 kunne han ta ut landets første fabrikktråler fra Liaaen i Ålesund. Han var selvsagt ikke alene om konseptet. De neste 20 årene utviklet det seg en flåte på Sunnmøre som talte over 20 slike fartøy. Ultramoderne og supereffektive i sin tid. Trålfisken ble produsert med eller uten bein gjennom avanserte filetmaskiner, pakket i plast og 6 kgs esker og levert gryteklare ute i verdensmarkedet. I dag kan vi også få benfrie loins, skåret med vannstråle i databaserte filétmaskiner, samtidig som avskjæret blir produsert til mel og olje. Det er like før AI-teknologien overtar. 

Dette vet jeg alt om, for jeg var så heldig å få kjøpe fabrikktråleren/reketråleren «Granit» i 2014. Fabrikktråler-salget ut av Sunnmøre ble meldt med store, svarte og sørgmodige bokstaver i «Sunnmørsposten». Det kunne ha gått galt, kanskje, men vi fikk med hele mannskapet fra Vartdal-rederiet. Jeg hyrte meg på første turen og fikk oppleve en dedikasjon og en arbeidsinnsats jeg aldri hadde visst om. Nå fikk jeg oppleve hvor viktige jentene er når det er behov for fokuserte medarbeidere.

Dersom jeg nå trekker pusten, spør jeg meg hvorfor dette miljøet har prestert så enormt mye innovasjon. La oss være enige om at de ikke er en annen type mennesker enn oss andre. Vi er født etter Adam alle sammen, på godt og vondt. Men her er det et litt annet miljø. Nå skal jeg skrive om det. 

Ja vel, sunnmøringen trøster seg til skillingen, men har også et nedarvet, trygt og godt samliv med Vårherre. Med forundring har jeg registrert hvor levende gudstroen fortsatt er f.eks. på Remøya. Og jeg er overbevist om at denne gudstroen skriver seg 200 år tilbake i tid da Hans Nilsen Hauge vandret gjennom landet. Han kom også til Sunnmøre — småspringende østfra gjennom Nordangsdalen. Sunnmøringene åpnet hjemmene sine for Hauges husmøter. Prestene i de dager hadde i oppdrag fra kongen i København å holde folket i age og lydnad mot styresmaktene. Da ville Gud hjelpe kongen til å vinne alle krigene han viklet seg inn i.

Den pedagogiske oppskriften til prelatene var å true med helvete og hinmannen dersom de ikke fulgte den hellige skriften. Og folk var livredde. De brente kvinnfolk som de trodde sto i ledtog med djevelen. Men Hans Nilsen Hauge viset dem en elskende og frelsende gud, ikke en som først og fremst ville straffe dem. I takknemlighet og trofasthet mot Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, formante Hauge sunnmøringene til å arbeide — sent og tidlig; det var et mantra fra Vårherre at mennesket skulle gå inn i skaperverket og hente ut verdiene og foredle.

Ingen andre steder i vårt gode fedreland fant dette budskapet så god grobunn som på Sunnmøre. Her er jo et enormt fokus på å sikre levemåten. Og når denne levemåten var sikret, så man kanskje at det var noen kroner til overs. Og så balet det bare på seg, fortsatt i takknemlighet i by og bygd. Bedehusene dukket opp i hundretall. Prestene, som prøvde å stoppe Hauge, ga etter hvert opp. Og møringene, som likte å tjene penger, syntes det var uventet kjekt at Gud var fornøyd med dem. 

Dette fokuset på arbeidsinnsats og gudsfrykt fikk smårollingene med seg før de kunne snakke. Og de ble ofte kastet ut i utfordringene som barn uten forvarsel.

Verdensrekord i feil utdanning 

Olav K. Remøy reiste hjemmefra som 15-16-åring. Ole Mindor Myklebust opplevde det samme da de hentet faren til Oslo som fiskeriminister. Ole Solbjørg reiste med fraktebåter som 13-åring og på sildesalting på Helgeland som 14-åring, Han ba om å få «prestehanda» før han var 15, men presten ville ikke. Han for av gårde som kokk straks han var konfirmert i 15-årsalderen. Senere ble det gullgraving i Australia, retur til Ålesund med fulle lommer av gull og en vanvittig satsing både i silde- og torskenæringen. Senest straks etter konfirmasjonen, var regelen. 

Heller ikke hadde de tid til skolegang, de mest fremsynte. Per Sævik, haugianeren i Fosnavåg som stort sett steller med tall foran minst ni nuller, hadde ikke tid til skolegang. Som svar på et direkte spørsmål vedgikk han at han begrenset skolegangen til et seks måneders fiskeskipper-kurs. «Men eg gjekk på søndagsskulen», tilsto han og la til at den tilsvarte minst tre år på universitetet.

En annen kjendis, Kjell Inge Røkke, som heller ikke er helt tam og sjonglerer med unevnelig mange nuller, fikk den vurderingen av sin folkeskolelærer, at han i beste fall kunne greie å ta bilsertifikat. Så feil kan en stakkars folkeskolelærer ta. 

Når jeg av og til kommer borti slike, og bakgrunn og utdanning blir diskutert, og når jeg må innrømma at jeg er cand. philol. fra Universitetet i Bergen, mener de i fullt alvor at det er verdensrekord i feil utdanning. 

Nå kommer jeg til Ole. Ole Strand traff jeg i landsstyret i Norges Fiskarlag. Han var en av de som tok steget fra line til fabrikktrål. Det verste som kunne tenkes i landsstyret i Fiskarlaget. Nordlendingene mobbet han så grenseløst at han ville reis hjem. Jeg fikk oppleve å bli hans gode venn. «Hadde ikkje du dukka opp, så hadde eg teke første fly», sa han en gang. 

Og så til Kjetil Sperre fra Ellingsøya. I torskefiskeriene måtte vi fra den pelagiske verden ha hjelp til det meste. Ikke minst når fisken skulle selges. Kjetil styrer produktene våre inn til London, Beijing og Tokyo; her er det også snakk om milliarder.

Det er mange flere i vårt rederi med samme sunnmørske dialekten. De er talløse og umistelige og bør selvsagt nevnes, men plassen tillater bare to mann, skiperne Ola Inge Grønnevet og Bjørn Moldskred, ekte sunnmøringer så det holder. Begge er fra Hareid, men har nå 16 års fartstid i Bekkjarvik. 

Så har vi til sist de sunnmøringene som valgte vekk båten og dro seg gjennom universitet og høgskoler. De gjorde kanskje en enda viktigere innsats for Sunnmøre og for norsk fiskerinæring.  

Leiv Grønnevet, siviløkonom og statssekretær, som ledet og skapte det Fiskebåtredernes Forbund som gjorde fiskebåtrederne seriøse, står helt først og ved siden av Knut Vartdal, også siviløkonom og statssekretær, med en sterk og blinkende stjerne på natthimmelen til norsk fiskeriforvaltning. Ja, jeg sa faktisk natthimmelen. 

Endelig fikk vi en sunnmøring i høysetet da Senterpartiet plasserte Oddmund Myklebust øverst i Fiskeridepartementet. Og så kom industriminister Bjartmar Gjerde, en modig maur fra Sande, som ga penger til havfiskeflåten fordi han skulle berge verftsindustrien. Sist av disse, men ikke minst, kommer Sylvi Listhaug, som har tatt FrP fra den dype dal til den høyeste tind, samtidig som konkurrentene på høyre- og venstresiden kaver i blinde. Hun er vel det tydeligste beviset på at sunnmøringene  er noe utenom det vanlige. 

Bøyer meg i takknemlighet

Jeg skulle ha nevnt Johannes Overaa, direktøren i Råfisklaget, eller skrevet mer om Gustav Puntervold i Sildelaget, og i alle fall Osvald Longva. Men det verste av alt: Jeg har ikke nevnt Ole Brude, ålesunderen som konstruerte den første overbygde livbåten «Uræd», formet som et stort egg, og dro fra Ålesund til Amerika. De seilet av gårde 7. august 1904 og nådde Pavilion Beach Gloucester 6. januar 1905, etter 151 dager. Tenk deg en 6-meters lang sjekte med tak over gjennom høststormene i Atlanterhavet. Men trass i unevnelige skipskatastrofer, f.eks. emigrantskipet «Norge» og «Titanic», skulle det gå 70 år før Ole Brude med «Brudeegget» og reisen til Amerika ble akseptert som en av de største innovatørene i norsk skipsfart.  

Men at jeg kunne glemme min store helt, ålesunderen Joachim Andersen! Han besøkte «fiskeriafdelingen ved Verdensudstillingen» i Philadelphia i 1876. Amerikanere fortalte at de fisket menhaden i Florida med dampmaskin og propell. Han kom begeistret hjem, bestilte seg en 3 hk dampmaskin hos smeden Joachim Bang i Bergen, bygde kutteren «Aktiv», gikk utpå Aktivneset i 1885 og lastet kutteren med kveite. Da var det ingen i Ålesund som lo av han lenger. Alle skulle ha dampmaskin! Joachim Andersen er vel det mest strålende eksempelet på de som ikke bare tenker og drømmer, men faktisk også handler. 

Og helt til slutt: Det er ikke bare fiskerne som presterer på Sunnmøre. Gud signe Halstein Kurseth fra Sykkylven, som tok jazzbandet Blue Horn med seg til Bekkjarvik og spilte skjorta av Austevollingene.

En ugjendrivelig oppsummering vil fastslå en gang for alle at Norge er verdens største eksportør av fisk. Det står en hær — en sky — av dedikerte sunnmøringer bak denne verdensrekorden. Uten dem — på alle plan og gjennom 100 år, kunne ikke vi norske ha smykket oss med verdensmestertittelen.

Derfor vil jeg bøye meg i takknemlighet for de handlekraftige sunnmøringene som dyttet til side alle skeptikerne, tvilerne og de motløse «peer gynterne», som Ibsen fant at hovedstaden vår var full av. Bøye meg for de som gjennomførte drømmene sine med sunnmørsk handlekraft.

Hovedstaden ja! De tror at de eier en koloni her langs kysten mot havet. Liksom engelskmennene i gamle dager eide Sierra Leone, Uganda og Botswana i det innerste Afrika. Men de tok jo feil. De vet ikke — eller vil ikke vite — at de er lut fattige og faktisk lever på sunnmøringenes nåde og av kystens verdier, hentet fra havet; fisk og olje, verdier skapt med sunnmørsk djervhet og handlekraft. 

Hadde ikke Kongen og fedrelandet hatt disse verdiene i regnskapene sine, var landet vårt bankerott. Dette skjønte nok kronprins Haakon for noen uker siden da han besøkte Møre-regionen: «Det er imponerende å se hva folk får til her langs kysten.»

Det hørte vi at Oslo-målet sa. Vår gode kronprins har hatt det vanskelig i det siste. Nå, her hos sunnmøringene, fikk han se lyset. Det gjorde han godt, vil jeg tro. Måtte han bare få leve i det!