«Ta de rike» – kvel kysten!

«Nå skal vi ta de rike», sa daværende LO-leder Peggy Hessen Følsvik til VG i juni 2022. Ordene klang som et kamprop fra en annen tid, og ble tatt imot med stående applaus fra venstresiden i annerledeslandet. Men hva betyr det egentlig å «ta de rike» i praksis? I distrikts-Norge betyr det å ta dem som bygger bedrifter, kjøper båter, investerer i fremtid og skaper arbeidsplasser der staten har gitt opp.

I annerledeslandet er det blitt politisk korrekt å mistenkeliggjøre folk som tjener penger. Som om det å eie noe — eller enda verre, bli rik er suspekt i seg selv. Spesielt hvis man ikke bor i Oslo. Men uten disse «rike» stopper kysten opp. Det er de som tør å satse når andre nøyer seg med å skrive utredninger. De som tar risiko, skaper verdier og betaler mer enn sin del i skatt.

Vi snakker ikke om glattslikkede finansakrobater i dress. Vi snakker om arbeidsgivere i kjeledress, som startet med tomme hender og har skapt liv og fremtid i lokalsamfunn som ellers ville forvitret. Folk som jobber når andre sover, og som bruker kveldene på å planlegge neste investering — ikke for å bli kjendis eller kjøpe luksusvilla i Bærum, men fordi de bryr seg om bygda si.

Likevel blir de fremstilt som problemet. De kritiseres for å ta ut utbytte, eie for mye, «være rike». Som om det er bedre at pengene havner i utenlandske fond enn at de reinvesteres lokalt. Som om det er rettferdighet å straffe dem som lykkes, og helst hindre andre i å gjøre det samme. Skal vi virkelig ha et samfunn der det lønner seg å flytte utenlands, ikke å bli?

Formuesskatten rammer ikke bare en person. Den rammer hele lokalsamfunn. Når det lønner seg å flytte til Sveits fremfor å investere i annerledeslandet, er det ikke bare staten som taper — det er ungdommen som mister fremtidsutsiktene. I stedet for innovasjon og vekst får vi stagnasjon og utflytting. Vi kan ikke forvente at noen skal bake kake hvis vi deler den opp før den er laget. Og hvem skal da skape arbeidsplassene vi trenger? Det er ikke politikere som driver næringsutvikling. Staten kan ikke drive verft, ta opp lån for å bygge fiskefartøy eller satse alt på nye teknologier. Den kan skrive stortingsmeldinger, men ikke bygge industri. Det gjør kystens gründere — hvis vi lar dem få lov.

Ja, vi trenger fordelingspolitikk. Ja, fellesskapet har krav på sin del. Men vi trenger også noen som skaper verdiene. Hvis vi gjør det dyrere å eie og vanskeligere å vokse, skyver vi initiativet ut av landet og overlater ansvaret til en stat som ikke kan fylle tomme industrilokaler med liv. Vi må slutte å forveksle misunnelse med rettferdighet. Det er forskjell på grådighet og drivkraft — på finansspekulasjon og ekte verdiskaping. Den forskjellen ser vi tydelig i kyst-Norge. Her finnes ikke konsernsjefer med fallskjermer, men eiere som bruker sine egne penger og som tar hele risikoen selv.

Denne «epidemien» som har rammet venstresiden i annerledeslandet kan nok forklares med at oljespruten dynker oss med velstand hver dag. Det er ikke så nøye; pengene kommer bokstavelig talt rennende inn. Det blir ikke bedre av at de som styrer er politiske broilere som aldri har satt sine føtter i næringslivet. De økonomiske teoriene som mange har lært i lesesalene på universitetene gir ikke svar på utfordringene næringsutøvere må forholde seg til hver dag.

Det er på tide å slutte å straffe dem som får ting til. Kystens rike er ikke problemet. De er løsningen. Og hvis vi ikke ser det snart, kan det bli for sent. Da blir det ingen igjen «å ta»!