Den drukner ei som henges skal

Fiskerne i annerledeslandet opererer i en av verdens mest gjennomregulerte næringer. Det er nødvendig. Ressursene skal forvaltes bærekraftig, og regelverket skal sikre like vilkår. Fisken er fellesskapets eiendom, og det stiller krav til både kontroll og ansvar. Men dagens praksis har beveget seg veldig langt bort fra det som kan kalles rimelig. 

I stedet har vi fått et system der små, menneskelige feil kan få dramatiske konsekvenser. Det handler ikke om bevisst juks eller kynisk utnyttelse av regelverket, men om helt vanlige feil i en krevende arbeidshverdag. Et feilført tall. En forsinket melding. Et mindre avvik i fangst. Dette er ikke kriminalitet — det er hverdagen i en travel og værutsatt næring, der marginene ofte er små og arbeidspresset stort. Likevel møtes slike feil ofte med økonomiske reaksjoner som kan svi hardt, og som i enkelte tilfeller truer hele driftsgrunnlaget. 

Det er vanskelig å forstå at denne typen feil skal behandles så strengt. Enda vanskeligere er det å forstå systemet som ligger bak. For det mest alvorlige er ikke bare reaksjonene i seg selv. Det er hvem som deler dem ut — og hvordan det skjer. 

Maktfordelingsprinsippet er helt grunnleggende i det norske demokratiet. Tanken er enkel, men viktig: Makt skal ikke samles på ett sted, men fordeles mellom lovgivende, utøvende og dømmende makt. Fiskeridirektoratet har i praksis fått en rolle som er umulig å forsvare i en rettsstat. De fører kontroll, de etterforsker mulige regelbrudd og de avgjør saken. Med andre ord opptrer de både som politi, påtalemyndighet og dommer. 

Det er et system som aldri ville blitt akseptert på andre samfunnsområder. Vi ville reagert umiddelbart dersom den instansen som skrev ut boten, også behandlet klagen og fastsatte endelig straff. Likevel er det nettopp dette som skjer i fiskerinæringen. Og Fiskeridirektoratet mangler totalt kompetanse og ser forbrytere over alt i fiskeflåten.

Når makt samles på denne måten, svekkes rettssikkerheten. For fiskeren betyr det å stå alene mot en forvaltning som både definerer hva som er feil, tolker regelverket og fastsetter reaksjonen. Muligheten til reell kontradiksjon oppleves ofte som begrenset, og terskelen for å utfordre vedtak er høy — både økonomisk og praktisk. Mange velger derfor å akseptere reaksjoner de i utgangspunktet opplever som urimelige. Resultatet er en næring preget av frykt for å gjøre feil. Ikke for å jukse, men for å snuble. Det er en grunnleggende forskjell — og det er nettopp denne forskjellen dagens system ikke tar hensyn til. 

Det er et alvorlig tegn når lovlydige yrkesutøvere opplever myndighetene mer som motpart enn som forvalter. Tillit er en forutsetning for god ressursforvaltning. Når den tilliten svekkes, svekkes også grunnlaget for hele reguleringssystemet. Ingen bestrider behovet for kontroll. Bevisst juks skal slås hardt ned på, og regelverket må håndheves. Men dagens praksis rammer også dem som gjør ærlige feil, og reaksjonene står altfor ofte i dårlig forhold til handlingen. Når systemet ikke evner å skille tydelig mellom feil og fusk, mister det legitimitet. Da risikerer man at respekten for regelverket gradvis undergraves, ikke fordi folk ønsker å bryte det, men fordi det oppleves urimelig. Spørsmålet er hvor lenge dette kan fortsette før tilliten rakner. 

Norsk fiskerinæring er blant verdens mest ansvarlige og best regulerte. Norske fiskere har gjennom generasjoner vist vilje til å ta ansvar for ressursene og følge strenge regler. Den innsatsen må møtes med et system som er rettferdig, forutsigbart og balansert. Slik det er i dag, er det vanskelig å hevde at balansen er god nok. 

Det er på høy tid med en opprydding. Makt må deles, slik vi ellers krever i et rettssamfunn. Saksbehandlingen må styrkes, og fiskernes rettssikkerhet må tas på alvor. Og ikke minst: Reaksjonene må stå i forhold til det som faktisk er gjort. 

Alt annet er et svik — ikke bare mot fiskerne, men mot grunnleggende prinsipper i rettssamfunnet.