Sideblikk
Paradoks, papir og praksis
Etter fire år med mange fagre ord og lite handling, er det nå kanskje mulig å få til noe i fortsettelsen?
I EN POLITISK KORREKT VERDEN fremhever DN at Ola Braanaas er multimilliardær, men at han ikke føler seg som det. iLaks.no følger opp det samme intervjuet med å hevde at Braanaas ikke utelukker å flytte til Sveits. Regjeringen viser stolt til at norske kuer nå skal slippe ut mindre CO2, mens bøndene gremmes av sterke tilsetninger i fôret som må håndteres med verneutstyr for at ikke kuene skal prompe så mye. Var det forresten noen som så tv-personlighet og bonde Jon Almaas utfordre statsminister Jonas Gahr Støre om norsk landbruk og den enorme bruken av sprøytemidler? Hvorpå Gahr Støre proklamerte at han bare spiser økologisk!
Hvordan står det forresten til med arbeidstiden til aktive politikere i valgkamp, bønder i innhøstingstiden, kjøpmenn i julestria eller redaktører før deadline? Norske fiskere kan som dem jobbe til alle døgnets tider og så lenge som nødvendig. Men i det fisken kommer på land og møter en fiskeindustri i kne er det arbeidstidsbestemmelsene som råder. Utenlandske sesongarbeidere som helst bør og også vil jobbe til alt råstoffet er ferdig prosessert, må få hvile etter «norske regler». Samtidig går sykepleiere og leger ansatt av den norske staten årevis i midlertidige stillinger, og til tider på vakter som ikke kan regnes som forsvarlige.
Samtidig med dette klasseskillet i arbeidstidsbestemmelser er det kamp om arbeidskraften. Den blir ikke mindre og blir ganske sikkert en varslet katastrofe etter hvert som vi får flere eldre enn unge. Likevel understreker eiere av nye industriprosjekter alltid hvor mange nye arbeiderplasser som vil generes, slik som flere tusen nye arbeidsplasser for havbruk til havs på Trænabanken. Men hvor skal arbeidskraften komme fra? Er det ikke snart på tide å gjøre droner, AI-teknologi og roboter — virkemidler som i praksis gjør antall arbeidsplasser mindre relevante — stuerent å snakke om?
OPPDRETTSNÆRINGEN, SOM BURDE bli gitt muligheten til å være en kontinuerlig og forutsigbar råstoffleverandør hele året, er underlagt et MTB-regime som gjør at man bomber markedet med laks i det ene øyeblikket, gjerne etterfulgt av lave priser, røde tall og sterke sesongvariasjoner for industrien, for deretter å proklamere at det er alt for lite fisk og ditto høye priser. Hallelujastemning! «2026 vil bli et av de beste årene for lakseaksjer», sier DNB Carnegies aksjeanalytiker Alexander Aukner.
MOWI vil ha storsmolt i lukket. EIDE vil ha matfisken i lukket. Lerøy vil ha den nedsenket og SalMar vil aller helst ha den til havs, om det kan regnes hjem. Men i kampen om arealene til sjøs vil fiskerne ha førsteråderett for «Norges champagne», mens man internt er uenige om hvem som skal få fiske mest og følgelig også hvor. Faktum er at 100-åringen Norges Fiskarlag står på spill etter at Kvotemelding 2.0 om fremtidens fiskerinæring var mer opptatt av ressursfordelingen enn av bærekraftig fiskeri og miljøets bæreevne. Og hva med havbruksmeldingen? Den nevner vekst bare 43 ganger, laks 59, havbruk 93, bærekraft 105, fisk 138 og miljø 292. Rett nok brukes ordet akvakultur hele 617 ganger, men noe annet skulle bare mangle i en havbruksmelding! Eller skal vi si «lusemelding»? Lakselus er nemlig det ordet som nevnes nest flest ganger — hele 399. Det er fire ganger i snitt på hver side! Og hva med fiskeindustriens rammevilkår? Jeg lar den henge. Det har vi jo blitt ganske godt vant med.
SÅ HAR VI ALT AV REGLER og forskrifter som kommer fra EU, og som Norge på bakgrunn av EØS-samarbeidet samvittighetsfullt kjører inn i norsk lovverk og pålegger næringslivet, men som ikke følges opp i praksis. Industriutslippsdirektivet (IED), Vanndirektivet, ETS og kvotedirektiv, SUP-direktiv, REACH-restriksjoner, matkontaktdirektivet og engangsplast-direktivet. Alle eksempler på det gapet som råder mellom lovtekst og håndheving i praksis.
«Fire nye år!» ble ropt med jublende røster under Arbeiderpartiets valgvake 8. september. Årsaken til denne jubelen var det stemningsskiftet som kom da Sp forlot regjeringen, Jens Stoltenberg ble ny finansminister og Jonas Gahr Støre tok styringen. Den kom på overtid. Etter fire år med mange fagre ord og lite handling, er det nå kanskje mulig å få til noe i fortsettelsen?
Vi må få klarere styring, bedre ansvarsfordeling, mer og korrekte data, sterkere og hyppigere evalueringer samtidig med — og det er helt nødvendig og aller mest presserende — et langt sterkere samspill mellom næring og forvaltning. Kun da vil man evne å løse allerede identifiserte flaskehalser og være gode samarbeidspartnere når sjømatnæringen går fra ord til handling. For det er også på overtid!