Fra fisker til porteføljeforvalter

Av: Bent Dreyer, forskningssjef for faggruppen Næringsøkonomi i Nofima AS og professor II ved Norges fiskerihøgskole

For 20 år siden utgjorde verdien av fiskerettigheter blant norske fiskefartøy under 1 prosent av anleggsmidlene. I dag utgjør disse over 50 prosent. Denne reisen har fått store konsekvenser for hvilke egenskaper som kreves for å lykkes som fisker og reder. I denne artikkelen skal det handle om porteføljeteori og verdien av eksklusiv tilgang på knappe kvoter.

I et åpent fiskeri handler det om hvor dyktige fiskerne er til å fange fisken med lavest mulig kostnader, og hvor stor andel av en total kvote de klarer å fange. I dag er imidlertid åpne fiskerier sjeldne. De fleste store, kommersielle fiskeriene er lukket. Det innebærer at det kun er et begrenset antall fartøy som får lov til å delta. I moderne fiskeriforvaltning er den knappe totalkvoten fordelt mellom fartøyene slik at det enkelte fartøy disponerer en egen fartøykvote. Samtidig har ulike lukkede fiskerier fått en markedsarena hvor aktører som tilfredsstiller kravene i Deltakerloven kan kjøpe fartøy med tilhørende fiskerettigheter. Det innebærer blant annet at deler av verdien av rettighetene blir synlig gjennom den prisen som en aktiv fisker er villig å betale for fartøyet og dets rettigheter. 

Verdien av fiskerettigheter har altså blitt mer synlig og fått en stadig viktigere rolle i et fiskebåtrederi.

Porteføljeteori

Porteføljeteori handler om hvordan investorer kan sette sammen en samling investeringer for å oppnå best mulig balanse mellom risiko og avkastning. Porteføljeteori er et matematisk rammeverk som hjelper investorer med å fordele sine investeringer på en måte som maksimerer forventet avkastning, samtidig som risikoen reduseres gjennom diversifisering.  

Porteføljeteori er først og fremst utviklet for investeringer i verdipapirer. Teorien er i liten grad anvendt for å forstå hvordan et fiskebåtrederi kan sette sammen en portefølje av kvoter eller fangstrettigheter for å øke lønnsomhet og redusere risiko.

I den norske fiskeflåten er det stor variasjon i fartøyenes kvoteportefølje. Den viktigste forklaring på dette er at fartøy har vært ulikt posisjonert ved store endringer i reguleringsregimet. Noen fartøy har f.eks. fått tildelt en fartøykvote fordi de har vært aktive i forkant av at et fiskeri ble lukket. I andre fiskerier kan de ha blitt valgt ut blant mange søkere i en åpen konkurranse om nye tillatelser. I dag er imidlertid mange kvoter på fartøy kjøpt i ulike markeder for omsetning av kvoter. Omsetteligheten varier i forhold til art, fartøygrupper og ulike konsesjoner eller deltakeradganger. Samtidig er grad av omsettelighet utviklet over tid. I tillegg er spesifikke virkemidler, som også påvirker omsetteligheten, tatt i bruk for å tilpasse fangstkapasitet. Kondemneringsordningen ble f.eks. benyttet av myndighetene for å kjøpe ut rettighetshavere. Da ble det synlig hvilken verdi samfunnet var villig til å betale for å få aktører ut av et fiskeri. I etterkant av denne ordningen oppsto strukturkvoteordningene hvor aktørene kunne kjøpe rettigheter eller selge seg ut i et åpent marked, dog innad i lukkede fiskerier. Denne ordningen har vist seg langt mer effektiv for å redusere fangstkapasiteten. Det har nok først og fremst sammenheng med at allmenningen er lukket slik at utkjøp av fartøy innebærer at det ikke dukker opp ny kapasitet blant de eksisterende. Med dette som bakteppe har enkelte aktører vært villige til å betale en langt høyere pris enn myndighetene.  

Forvaltningen har hele tiden holdt en hånd på rattet —  f.eks. i forhold til betingelsene for omsetning på denne markedsarenaen. De har satt tak på kvotestørrelsen som kan samles på ett fartøy eller hos en aktør, hvor stor avkorting det skal være, hvordan strukturkvoter skal fordeles etter at de er gått ut på dato, omsettelighet innenfor avgrensede geografiske områder og om betingelser knyttet til skjebnen til det avgivende fartøy. Nå har det nylig vært et basketak med aktørene om skjebnen til disse strukturkvotene etter at leiekontrakten går ut på dato. 

Historikken rundt norske fangstreguleringer er altså svært sammensatt og i kontinuerlig endring. Et hovedprinsipp har imidlertid ligget fast; uansett hvor sofistikert kvotesystemet er må fartøyer som deltar i norske fiskeri være registrert i fartøyregisteret. For å få et fartøy inn i registeret må majoritetseieren som hovedregel være aktiv fisker og norsk statsborger.

Omsettelighet og verdisetting

Myndighetene har valgt å lukke fiskeriene for å tilpasse fangstkapasiteten bedre til ressursgrunnlaget. Kvoteordningene har bidratt til å gjøre noen kvoter omsettelige, noe som innebærer at kvoterettigheter har blitt et verdifullt finansielt verktøy som kan kjøpes og selges på en markedsplass for aktive fiskere. Inngangsprisen som fartøyene har betalt for kvotene varierer — fra de som hadde historiske rettigheter før lukking, til dem som har kjøpt kvoter til en historisk høy pris i perioder med svært god lønnsomhet i et fiskeri som allerede er lukket. I teorien er kjøperens betalingsvillighet for en kvote tilnærmet lik verdien av den neddiskonterte kontantstrømmen som kvoten kan generere for aktøren. Det er et regnestykke som i realiteten inneholder mange usikkerhetsmomenter. Kvotestørrelsen i tonn eller førstehåndsprisen i kroner er noen åpenbare, for ikke å nevne de forutsetningene som må legges til grunn for kostnadsutviklingen over en relativt lang periode.  

Et fartøys kvoteportefølje er etter hvert blitt både en viktig finansiell ressurs og en viktig bedriftsintern strategisk ressurs. Sammensetningen av kvoteporteføljen har selvfølgelig også betydning for hvordan fartøyet er utformet og utrustet for å utnytte kvotegrunnlaget best mulig.

Å fastslå hvor store samlede verdier av kvoterettigheter det er snakk om, vil være et komplisert regnestykke med ulike forutsetninger i anslaget. I kvotemeldingen fra 2018 (Meld St 32 (2018-2019)) ble det anslått at den totale verdien av fangstrettighetene i de lukkede fiskeriene utgjorde ca. 120 milliarder. Verdien har nok hatt en betydelig økning etter 2018, skal vi tro herværende tidsskrifts forsøk på — i samarbeide med meglerkorpset — å anslå verdien i ulike fiskerier og for ulike kvoteporteføljer. Se «Norsk Fiskerinæring» nr. 6/7-2025.

Kvoteporteføljen og risikospredning

Det finnes en rekke dimensjoner ved fartøyenes kvoteporteføljer som kan påvirke driften positivt. Den mest åpenbare er nok å sikre fartøyet en eksklusiv andel av totalkvoten. Det er viktig for å dempe eksponeringen mot konkurrenter om en knapp kvote. Samtidig gjør det en vanskelig kapasitetstilpasning enklere. I strukturkvoteordningene gis det samtidig muligheter for å øke andelen av en knapp kvote gjennom oppkjøp, og samtidig redusere antall konkurrenter om totalkvoten eller gruppekvoten. 

Å høste fra en vill natur innenfor bærekraftige rammer, innebærer blant annet at totalkvotene varierer. Dermed svinger også fartøykvotene. I et økosystem vil det samtidig være sånn at kvotene for de enkelte artene ikke nødvendigvis svinger like mye og i samme retning. Porteføljeteori tar hensyn til hvordan ulike investeringer beveger seg i forhold til hverandre. Hvis to investeringer har lav eller negativ korrelasjon, kan de balansere hverandre og redusere total risiko. Et kjent fenomen innenfor økologi er at en predatorbestand svinger systematisk med bestandene av byttedyrene til arten. I henhold til porteføljeteori kan en slik kobling gi rom for å redusere risiko. I en periode med rekordhøye kvoter på torsk, truet f.eks. myndighetene med å trekke inn rettighetene til å fiske reker, fordi disse ikke ble utnyttet. I dagens situasjon er det mange torsketrålere som setter sin lit til at rekerettigheter skal bidra til å dempe den negative effekten av nedgangen i torskekvotene. Vi finner også samme økologiske kobling mellom rettigheter i bunnfiskeriene (predatorene) og pelagiske fiskerier (byttedyrene). Her er sammenhengen mellom utviklingen i loddebestanden og torskebestanden et godt eksempel. Mange i stor kyst med torskerettigheter, er i dag svært glade for at de også har rettigheter til å fiske NVG-sild og makrell.  

En annen utfordring fiskefartøyene møter, er at tilgjengelighet og fangstrate varierer mye både mellom år og gjennom året. De mest verdifulle delene av en bestand vil ofte bare være tilgjengelig i en kort periode av året i et begrenset område. Dette har først og fremst sammenheng med fiskens biologi og vandringsmønster. For å utnytte et fartøys kapasitet best mulig gjennom hele året, vil derfor rederne ønske å utvikle en kvoteportefølje med ulike arter som har sin sesongtopp i ulike deler av året. F.eks. vil det være slik at et fartøy som har kvoter på flere arter som kun er tilgjengelig i samme periode av året, kan komme i en situasjon der de må prioritere mellom fiskeriene. De står altså i fare for å gå glipp av inntekter fra en rettighet eller økte kostnader dersom de må fange utenfor hovedsesongen.

En gunstig kvoteportefølje som både reduserer risiko og øker avkastningen vil derfor være bred nok til at fartøyet har tilstrekkelige arter til aktivitet gjennom hele året og med sesongtopper som ikke kolliderer med hverandre. Samtidig vil det være nyttig med arter som befinner seg på ulike trofiske-nivå i økosystemet. Det øker sannsynligheten for at nedgangen i kvotene av en art kan kompenseres gjennom økning i kvotene for en annen art.

Tidspunkt for kjøp og salg

Som for kjøp av aksjer, er det viktig å treffe med tidspunktet for kjøp og salg av kvoterettigheter. Prisen på inngangsbilletten kan variere voldsomt. F.eks. vil det være viktig å være innenfor i et fiskeri før det lukkes. Historiske rettigheter før lukking gir både gratis adgang, samtidig som det ofte har vært avgjørende for andel av totalkvoten. All erfaring tilsier at prisen på en fangstrettighet gjør et markert byks etter lukking.  

Hittil har nok de fleste som har solgt seg ut konkludert med at de har solgt seg ut for tidlig når de i ettertid har sett hvordan verdiutviklingen har vært. Færre aktører og positiv bestandsutvikling har bidratt til økt lønnsomhet for de gjenværende, og dermed påfølgende økt interesse for kvoterettighetene. Med dagens utvikling av kvotene, er det nok mange som tenker at de ikke får med seg pristoppen om de selger nå.

En dimensjon som er viktig for verdiutviklingen, er å være med blant interessentene når nye rettigheter legges ut av myndighetene — enten det er rekrutteringskvoter eller for nye arter som leppefisk, snøkrabbe og raudåte. En viktig faktor er selvsagt hvilke betingelser som legges for omsetningen av slike rettigheter, og om det legges føringer for tilbaketrekking av tillatelse når slike rettigheter ikke er aktive. I fiskeriene er slike nytildelinger først og fremst tildelt i en åpen søknadsrunde der fartøyets egnethet har vært avgjørende. I motsetning til oppdrettsnæringen, er det i liten grad benyttet åpne auksjoner i forbindelse med nye rettigheter i fiskeriene.  

Det er påfallende at det har vært stor interesse for slike tildelingsrunder til tross for at mange av søkerne allerede har en bred kvoteportefølje. Det indikerer at rederne er opptatt av å skaffe et bredest mulig kvotegrunnlag. Samtidig er det en viktig strategi å være tidlig inne i nye fiskerier for å få rettigheten til lavest mulig pris.

Forvaltning og kvoteverdi

I et forvaltningsperspektiv oppstår det en rekke utfordringer knyttet til at verdien av rettighetene er blitt synlige og åpenbart store. Økonomene har lenge påpekt at et omsettelig kvotesystem er et kraftig virkemiddel for å øke effektiviteten og bedre kapasitetstilpasningen i fiskeriene innenfor et totalkvotesystem. For å trygge sosial bærekraft når økt konsentrasjon av rettighetene nødvendigvis oppstår, anbefaler ofte økonomene en ressursrenteskatt. 

I en tidlig fase av utviklingen av dagens forvaltningssystem var det konsensus om at vi i Norge ikke skulle ha et omsettelig kvotesystem der noen skulle kunne leve av å kjøpe og selge fangstrettigheter. Samtidig har det vært påpekt at ressursrenteskatten ikke var nødvendig på grunn av lav konsentrasjon av rettigheter i den norske modellen, der det tradisjonelt har vært vektlagt å nå distriktspolitiske mål og sosial bærekraft.

Gjennomgangen over viser imidlertid at vi gradvis har etablert ulike varianter av slik omsetning innenfor de viktigste fiskeriene. Deler av verdien av rettighetene er blitt synlig og er i dag en dominerende del av fartøyenes aktiva. Dels for å synliggjøre kostnadene ved kjøp av nye rettigheter og for å gi bankene sikkerhet. Verdien av kvoteporteføljen har også blitt synlig for å stille sikkerhet til andre tunge investeringer, f.eks. utskifting av fartøy. Kunnskap og oppmerksomhet knyttet til hvordan verdien av denne delen av fartøyenes markedsverdi utvikler seg har naturligvis fått økt oppmerksomhet både i drift av fiskefartøy og i den offentlige debatten.

Det påhviler enhver eier av et fiskefartøy et stort ansvar for å beskytte og utvikle verdien i selskapet. Å navigere i farvannene som påvirker verdisettingen på et fiskefartøy med tilhørende rettigheter, er komplisert. I dette farvannet trengs det derfor ikke lenger bare kunnskap om fangst og fangststrategier. I stadig større grad er kunnskap om hvilke betingelser som er knyttet til omsettelighet av slike rettigheter, blitt en nøkkelkompetanse for drift av fiskefartøy.

I jakten på slik kompetanse holder det ikke bare med jungeltelegrafen blant andre fartøyeiere. Det har selvsagt blitt etablert kompetansebedrifter som kan hjelpe aktørene med å forstå muligheter og trusler i markedet. Meglere og advokatkontor sitter med nøkkelkompetanse som de gjerne deler. Banker som er med på å dele risiko knyttet til aktørenes iver etter å utvikle verdien av eget fartøys kvoteportefølje, er også en viktig kilde til nødvendig kunnskap.

På Stortinget sitter politikere og lurer på hvorfor verdiene av fangstrettighetene har blitt så store i flåten, og om vi egentlig har omsettelig kvoter. Der setter de kanskje sin lit til at en deltakerlov under press demper de strukturelle endringene. I forvaltningen jobber de hardt med å sørge for at betingelsene for omsetning av fangstrettighetene skal være i tråd med ønsker fra storting, regjering og riksrevisjon.  

På meglerkontorene, blant advokatene og i bankene jobbes det på høygir med å gi gode og velmente råd til rederne om hvordan de kan navigere i urent farvann for å utvikle verdien av fartøyenes kvoteporteføljer. I sivet lurer Finansdepartementet på om, når og hvordan verdien på kvoteporteføljene i den norske fiskeflåten kan bli et skatteobjekt.