Vesterhavsbrødrene

Det finnes to slags nordmenn i verden: De norske nordmennene og de islandske nordmennene. De førstnevnte bor i Norge, de andre bor på Island.

Jeg skriver utfra historiske kjensgjerninger. Da kong Harald Hårfagre seiret i det dramatiske slaget i Hafrsfjord ved Stavanger i 872, var skjebnen ugjenkallelig beseglet for en hær av småkonger som prøvde å hindre han fra å samle Norge til ett rike. For å unngå å bli halshugget, heiste de sine villsau-vevede segl i all hast og dro mot vest, over det havet de kalte Vesterhavet, til frihetens og mulighetenes land — Island. Disse og deres etterkommere velger jeg å benevne de islandske nordmennene, våre frender.

Den første var Ingolfr Arnarson, som kastet sengestolpene i havet da han nærmet seg land. Der disse drev i land, på Reykjanes, slo han seg ned, fordi gudene Odin og Tor hadde valgt ut stedet for han. I den påfølgende landnamabolkin (874-930) rømte 430 norske landnåmsmenn til Island for å berge livet. De fleste av disse var vestlendinger, som satte sitt definitive preg på den nye nasjonen i Nord-Europa. De kopierte vestnorsk næring, språk, religion, forfatning og kultur. Alltinget ble etablert i 930 av flyktningene med Gulatinget og Gulatingsloven i Vest-Norge som mønster. Ettertiden har løftet det islandske Alltinget opp som Europas første og eldste parlament, endog før britenes «parliament». Men det var nok småkongene fra Vestlandet som regjerte når de red inn på Alltinget med sine brynjekledde hærfolk, opptil 100 i tallet. 

Disse allmektige, egenrådige oligarkene var preget av sitt store ego, og det nye samfunnet ble snart herjet av konflikter dem imellom. Til slutt ble Island lagt under kong Håkon Håkonssøn i den norske hovedstaden Bergen og innlemmet i Håkons mektige Norgesvelde i 1264, sammen med Grønland, Færøyane, Vesterhavsøyene og Skottland.

Islendingens gudegave til Norge 

Dikteren og sagaskriveren Snorre Sturlason, av den mektige Sturlunge-ætten, ble rammet av konflikten mellom kong Håkon i Bergen og kongens svigerfar Skule Bårdssøn. Han valgte Skule, og det skulle koste han livet. Natten til 23. september 1241 ble Snorre jaget ned i tunnelen mellom hovedhuset og badehuset på gården Reykholt og hugget ned av uvennen Gissur Torvaldsson, på oppdrag av kong Håkon. Tusenvis av nordmenn, som elsket Snorre for Heimskringla (Kongesagaene) og Den yngre Edda (den norrøne gudelæren), beklaget denne skjendige henrettelsen, iverksatt av en norsk konge som mer enn noen burde ha forstått hva Snorres forfatterskap betød for det allmektige Norgesveldet han hadde skapt.

Vi gråter fortsatt. Noen mener at Snorre skriver romaner og ikke historie. Men han er den første som bruker kilder, særlig skaldekvadene med rim og rytme, ofte hyllingskvad fra hoffskalden til kongen. Disse er historiske kilder som står seg. Skalden Øyvind Skaldespillers berømte hyllingskvad Håkonarmål ble diktet etter slaget på Fitjar. Det er rangert blant det aller ypperste i norsk litteraturhistorie. Dikteren var øyevitne til slaget da kong Håkon den Gode falt; historieskriveren Snorre bruker Øyvinds litterære prestasjon som kilde, for diktet blir ikke endret når det siteres gjennom 300 år og blir berget og nedskrevet rundt 1250 av geniet Snorre Sturlason, som er islendingenes gudegave fremfor noe annet til Norge. 

For verdenslitteraturen er islendingesagaene en like viktig gave. Sagastilen kjennetegnes som «iceberg-writing», dvs. en knapp, konsis fortellerstil, uten -adjektiver og skildringer. Gisla Saga Surssonar, Hrafnkels Saga Freysgoda og 15 andre sagaer er fabelaktige slektshistorier som ble fortalt fra slektledd til slektledd mens lampen lyste i de mørke gårdshusene, inntil de ble nedskrevet på 1100-tallet. Den berømte amerikanske forfatteren Ernest Hemingway har adoptert denne sagastilen, f.eks. i romanen «A farewell to Arms». Man kan godt si at Hemingway skylder de islandske sagaene mye for sin berømmelse.   

Men Snorre og sagaskriverne kunne ikke forhindre forfallet av Norge og Norgesveldet — og dermed Island. Sammen med oss sklir Island utfor bakke, først i den voldsomme pesten fra 1202 til 1204 da halvparten av befolkningen dør; og nedturen bare fortsetter etter hvert som danskene kveler det norske og det islandske samfunnet. 

Et eksempel på denne fornedrelsen av islendingene er historien om de tyrkiske piratene som i 1627 angrep Vestmanna-øyene, drepte mange og bortførte enda flere til Algerie for islamifisering! Danskekongen frigjorde dem etter noen år og brakte dem til København. Islendingen og teologistudenten Hallgrimur Petursson var blant dem som ble engasjert for å «gjenføde» de bortførte til kristendommen. Det utviklet seg til et kjærlighetsforhold mellom Hallgrimur og en av de bortførte kvinnene, som fødte et barn. Hallgrimur ble derfor, som straff, sendt hjem til Island fra teologien, men levde sammen med kvinnen hele livet. Han døde i 1674, de siste 30 årene som prest og dikter.

Hallgrimur Petursson er en poet som rager høyt internasjonalt, samtidig som han er Islands mest elskede dikter, særlig på grunn av hans Passiussalmur, fullført i 1659. Her beskriver han sine egne lidelser som spedalsk og Kristi lidelser mot henrettelsen på korset. Den mektige katedralen Hallgrimskirkja, som rager over Reykjavik, bærer Hallgrimurs navn.

Sildeeventyr på Island 

Etter Kielfreden i 1814 skilles våre veger; Norge og Island tok fatt på en møysommelig, hundreårig motbakke inntil vi begge sto rimelig frie og frelste — Norge i 1905, Island i 1918/1944. Ved dette leitet var norske fiskere midt oppe i et sildeeventyr på Island som betød mye for utviklingen av fiskerisamfunnet både på Island og i Norge.

Det startet allerede i 1868, da norske sildefiskere og produsenter av saltsild etablerte seg i fjordene på Nord- og Øst-Island. Orkandagen 11. september 1884 ble et stort tilbakeslag; båter og naust ble knust til pinneved. Men de norske sildefiskerne reiste seg igjen. 8. juni 1903 ankom kristiansundsskuta «Marsley» Siglufjord med 80 tønner sild, den første drivgarnsfangsten noen sinne. To dager senere ble den første sildefangsten tatt med snurpenot av fiskere fra Karmøy; en teknologisk revolusjon like utenfor 3-mils grensa på Nord-Island og av enorm betydning for begge nasjoner. Siglufjord vokste fra en liten grend med 200 innbyggere i 1903 til 10.000 da 1. verdenskrig startet 10 år senere! 

Sommeren 1963 fikk jeg som 18-åring oppleve sildeeventyret utenfor Island. Men den islandske sildeflåten hadde allerede gjennomført den neste tekniske revolusjonen — kraftblokken og ringnoten, mens vi sto stille og så på. Vi brukte fremdeles notbåter (dorries) som i 1903 og var fullstendig behind og utkonkurrert. I 1970 var festen over; den store silda som vi eide sammen med broderfolket i vest, måtte berges og fredes.

I likhet med de andre store fiskerinasjonene i Nord-Europa, har også Island sett behovet for å skjerme sine egne fiskeressurser og fiskere fra andre nasjoner med lange tradisjoner for det forvalterne kaller «historisk fiske». Allerede i 1901 kom 3-mils sjøgrensen, som de norske sildefiskerne måtte innrette seg etter. Deretter fulgte etableringen av et 4-mils fiskeriterritorium, som ble utvidet tre ganger: 12 n. mil i 1958, 50 n. mil i 1972 og 200 n. mil i 1976. Hver gang utløste den islandske utvidelsen sterke reaksjoner i Storbritannia og krigerske handlinger på fiskefeltene. Norge kunne sitte diplomatisk stille på tribunen og følge dramaet i tre akter, med god forståelse for den islandske krigsinnsatsen.

På jakt etter torsk 

Island hadde nå fått sin 200 mils-sone, som alle andre kyststater. Fjernfiskenasjoner som hadde hentet store verdier fra islandsk farvann gjennom mange år, måtte innse rimeligheten i det islandske behovet for å sikre islandske fiskeressurser mot utfisking.

Imidlertid er de islandske menneskene med røtter og gener fra det vestlige Norge, et fremoverlent folkeferd. Deres effektivitet, utholdenhet og dyktighet er viden kjent og egnet til å skape beundring og misunnelse hos deres norske slektninger. Islandske politikere og islandsk forvaltning står på for Islands interesser inntil Vatnajøkulen faller.

Derfor måtte Island snart ha mer fisk enn det de fant innenfor den nyetablerte 200 milssonen. Og nå begynner de stakkars islendingene, som hittil hadde høstet stor sympati fra den internasjonale fiskeri-opinionen, å ligne sine gamle storfiskende fiender, f.eks. britene. De dundrer av gårde mot Norskehavet, Barentshavet og Svalbardsonen, som om intet hadde hendt da de greide å kaste ut engelskmennene fra farvannet hjemme på Island. 

Først trumfet de gjennom at norske fiskeres loddefiske i den norske Jan Mayen-sonen skulle stanses umiddelbart. Det var i 1980. Deretter måtte storebror Norge bruke fornuft og la lillebror Island få viljen sin da havområdet mellom Nord-Island og Jan Mayen skulle deles. Island skrek seg til at 200 mils-sonen ut fra Island skulle gjelde også mot Jan Mayen. Utenriksminister Frydenlund fra Oslo dispenserte fra midtlinje-prinsippet, for å få fred. 

Det internasjonale havområdet mellom NØS, RØS og Svalbard-sonen blir kalt Smutthullet. Det ligger nesten dobbelt så langt fra Island som Bottenviken øst for Sverige. En dag i 1993 dukket de islandske torsketrålerne opp i denne for dem fjerntliggende sonen på jakt etter norsk-arktisk torsk, som Russland og Norge møysommelig prøvde å gjenoppbygge. Det så ikke videre pent ut, men islendingene fikk med seg en grei gevinst da de dro hjemover: En fiskeriavtale med Norge om torskekvote i NØS for å la oss få fred.

Men freden varte ikke lenge. Islendingene kom tilbake med nye angrep etter torsken, denne gangen i Svalbard-sonen. Det er nesten ufattelig: Bare 16 år etter den siste torskekrigen hjemme mot britene overtar islendingene britenes rolle. Nå er det deres trålwire som må kuttes av den norske kystvakten. Det gikk så langt at nordmennene faktisk måtte avfyre granater mot tråleren «Hagangur II»! 

Smatt over streken

Tidlig på 1800-tallet begynte det sørlandske drivgarnsfisket etter makrell. Til å begynne med ble fisken omsatt lokalt og billig, til glede for fattige og sultne sørlendinger under den engelske kornblokaden under Napoleonskrigen. I 1860 åpnet det engelske markedet seg for fersk iset makrell. Fra samme tid utvikler nordmennene en stor dorge-flåte som fisker makrell på Doggerbank, Store og Lille fiskebank. I 1894 deltok hele 426 norske fiskekuttere i dorgefisket etter makrell i Nordsjøen. Dette fisket avtok i 1920-årene, men makrellfisket med kystnot fortsatte om sommeren på kyststrekningen fra Lindesnes til Stad.

Høsten 1964 fant de norske snurpebåtene store mengder makrell utenfor Kristiansand. I de påfølgende årene fisket ringnotflåten makrell langs kysten av Sørvest-Norge. I april/mai opptrådde makrellen i åter på Egersundsbanken, der den gytte. Fra 1967-68 fikk vi et hovedfiskeri på makrell sør og nord for Vikingbanken. Denne fisken kom nordfra etter beitesesongen i Norskehavet. Skottene utviklet også en makrellflåte, men de fikk bare fiske i sin egen sone, noe som skapte stor frustrasjon blant skottene. Det ble mange spennende episoder når skottene smatt over streken til Norge og ble forfulgt av den norske kystvakten. Etter hvert endret vandringsmønsteret seg og makrellen flyttet seg tidligere vestover, via feltene ved Shetland på veg til de gamle gytefeltene vest av Irland. Men skotske fisker-tillitsmenn ønsker å få full fleksibilitet, slik at skotske og norske fiskere kunne fange makrellen på begge sider av midtlinjen. De og vi har erfart at makrellfeltene tidvis flytter på seg.

For vel 10 år siden fikk vi flere store årsklasser med makrell etter hverandre. Makrellbestanden mangedoblet seg og søkte langt nordvest- og nordøstover i Norskehavet og Barentshavet, på beitevandring gjennom norsk, færøysk, islandsk og endatil grønlandsk sone. Den ble registrert ved Bjørnøya, i Svalbardsonen og langs kysten av nordlige Nordland, Troms og Finnmark.  

Som forventet skrumper beiteområdet inn når makrellbestanden nå nærmer seg normal størrelse. Den færøyske, islandske og grønlandske makrellfesten ble derfor kortvarig; makrellen har uteblitt i disse sonene i senere år.

Det overrasker ikke de norske fiskerne. I 100 år drev de drivgarnfiske etter sild i islandsk farvann om sommeren, uten å fange en eneste makrell! Men vi registrerte den i Norskehavet fra tid til annen på overfarten til sommersildefisket ved Island.

I inneværende år har fisken svømt fra beiteområdene i Norskehavet og Barentshavet til Troms- og Finnmarkskysten; i slutten av august i fjor kom den som vanlig inn i den norske sonen, hvor nordmenn og færinger fikk mye makrell. Skottene registrerer gjennom mange år makrell i britisk sone ved Shetland senere på høsten, men reduserte mengder i fjor, som forventet. Denne fisken skal som alltid vestover for å gyte utenfor Irland. 

Fra 15 til 1 prosent!

I dag fremstår EU (Irland), Storbritannia og Norge med et klart eier-krav til makrellen basert på sonetilhørighetsprinsippet. For at dette prinsippet skal ha gyldighet, må kyststaten kunne vise til en lang årrekke med stabilt fiske, evt. gyting, oppvekst og beiting i egen sone. Alt dette styrker selvsagt kravet om sonetilhørighet, om noen skulle være i tvil. Færøyene har tidvis fangstbare forekomster i sin sone, men like gjerne små mengder som ikke gir grunnlag for fiskeri, som i år. Men Færøyene har skikket sitt bo; de deltar i makrellforhandlingene og samarbeider.

I mange år forhandlet EU (Irland og Storbritannia), Færøyene og Norge om blant annet kolmule og makrell. Vi kom alltid til enighet med basis i forskernes (ICES) TAC-tilrådninger. Etter at Island fikk smaken på kolmula og makrellen, gikk det galt. 

Island har ikke funnet fangstbare forekomster av kolmule eller makrell i islandsk sone gjennom de siste 100 år. Nordmennene har fisket sild hos islendingene siden 1860, men aldri registrert kolmule eller makrell, bortsett fra et par år rundt 1990 (kolmule) og et par år rundt 2015 (makrell). Begge disse bestandene opplevde en unormal oppblomstring som medførte stor spredning under sommerbeitingen i Norskehavet. Men vi mangler tilstrekkelige kriterier for å akseptere en islandsk sonetilhørighet for kolmule eller makrell. Likevel, for å unngå et islandsk kolmule- eller makrellrøveri i det internasjonale Norskehavet, har man gitt islendingene kolmule- og makrellkvoter. De får fiske kolmulen sin hos færøyværingene og makrellen hos nordmennene.

Mens islendingene nå må spille med sordin i makrellforhandlingene, er forholdet motsatt i loddeforhandlingene mellom Norge og Island/Grønland. Den islandske lodda gyter i mars langs den sørlige kyststripen av Island, mens den har opptrådt på beitevandring om sommeren i den norske sonen rundt Jan Mayen. Norske ringnotfiskere fangstet mye lodde der i noen år, inntil islendingene presset igjennom et forbud mot å fiske «deres» lodde i vår sone. Men de aksepterte at Norge skulle ha en eierandel av denne islandske/grønlandske/Jan Mayenske lodda og tilbød oss å få fiske 15 prosent av TAC i islandsk sone. Dette tilbudet er nå redusert til 1 prosent!! 

Rabiate hissigpropper

Jeg gjentar gjerne at våre frender islendingene er etterkommere av de norske småkongene som tapte vikingslaget om Norge i 872. Deres historie frem til våre dager vitner om et folkeferd og et samfunn som har måttet kjempe for sin eksistens, mot nordmennene og danskene, piratene fra Algerie og engelske torsketrålere. De mistet halvparten av den islandske befolkningen under pesten i 1202-1204 og det samme under Svartedauden midt på 1300-tallet. De er et herdet folkeslag gjennom mer enn 1000 år. Jeg må beundre dem for deres energi og utholdenhet. Samtidig må vi takke dem for deres kulturelle og historisk overflod; de var det første skrivende folket i Norden. Men de har glemt våre felles spilleregler, sonerettighetsreglene, når vi skal fordele fiskene som svømmer mellom havene våre. 

Disse internasjonale reglene ga dem mot til å rydde en 200 mils sone rundt Island for sterke engelske trålrederier. Islendingene var de første som fikk internasjonal aksept for denne modige og berømte torskekrigen. Men snart glemte de denne tøffe striden. I stedet invaderte de norske havområder — både Smutthavet og Svalbardsonen — med sine egne torsketrålere, slik engelskmennene hadde gjort mot dem. De islandske vikingene ventet med å rømme til den norske marinen brukte kanoner for at de skulle forstå alvoret. Og det er de samme krigerne som truer med å fiske kolmule og makrell uten kvote, samtidig som de har fjernet de norske loddefiskerne fra den norske Jan Mayen-sonen og redusert den norske kvoteandelen til praktisk talt null. De vedgår at de skylder oss 30.000 tonn lodde i henhold til avtale, men de vil ikke betale nettopp nå, selv om de drukner i lodde i egen sone i disse dager.

Disse flotte kulturmenneskene opptrer faktisk som rabiate hissigpropper når vi skal prøve å fordele havets goder på broderlig vis. De må ha tatt med seg dette livskraftige genet da de rømte fra Harald Hårfagres straffedom i 872 og nektet å godta nederlaget. Måtte de omsider lære at «Gegen Dumheit kämpfen Götter selbst vergebens».