En gordisk knute

Den parlamentariske situasjonen i annerledeslandet minner for tiden mistenkelig om den berømte gordiske knuten fra antikken — et problem så innviklet at ingen klarer å løse det, før Aleksander den store fikk nok og bare hogg over hele greia med sverdet sitt. Jonas Gahr Støre står i dag overfor noe lignende, dog med en vesentlig forskjell: han har ikke noe sverd. Og om han hadde, ville han trolig innkalt til et møte for å diskutere hvordan det burde brukes, og opprettet et utvalg for å utrede saken. 

For å få flertall i Stortinget må Arbeiderpartiet samle støtte fra fire ganske ulike partier: Senterpartiet, SV, MDG og Rødt. Det er omtrent som å prøve å lage lapskaus med både kjøtt, gulrøtter og torsk — på en gang og uten at noen blir fornærmet. Resultatet? En politisk gryte som smaker litt av alt og mye av ingenting.

Senterpartiet, som nylig var i regjering, har funnet frem traktor-nøklene igjen og minner alle om at distrikt og landbruk er hellige. SV vil ha en grønnere og mer rettferdig politikk og ser på hver eneste oljelisens som et svik mot menneskeheten. MDG vil helst stenge oljekranene i morgen tidlig, mens Rødt drømmer om å omfordele alt — fra formuer til frysebokser. 

Midt i dette lappeteppet sitter statsministeren og prøver å sy sammen et styringsgrunnlag som stadig rakner i sømmene. For hver enighet må noen trøstes med plaster på såret — i form av en utredning, et løfte om «videre dialog» eller en liten bevilgning med stor pressemelding. Det er nesten imponerende hvor mye politikk man kan koke ut av ordet «prosess». 

Systemet i annerledeslandet er bygget på forhandling og kompromiss, og det er i utgangspunktet bra. Men når kompromissene blir et mål i seg selv, mister man retningen. Regjeringen prøver å ro fremover, men årene peker i hver sin retning, og mens Rødt roper «venstre!» roper MDG «grønt!». 

Velgerne merker det også. Tilliten synker når folk ikke forstår hvor båten egentlig er på vei. Og når kapteinen bruker mer tid på å holde mannskapet i ro enn på å styre, ser det fort ut som om båten bare ligger og driver. Samtidig er det lett å forstå: Folk vil ha grønn omstilling, men ikke høyere strømpriser. De vil ha en sterk velferdsstat, men lavere skatter. De vil redde klima,  men ikke miste jobben i olja. Kort sagt: de vil alt, helst samtidig, og helst uten at det koster noe. Da får man et Storting som gjenspeiler nettopp det — mange viljer, mange meninger og få som vil holde i roret.

Noen mener løsningen er et bredere regjeringssamarbeid, kanskje over blokkgrensene. Andre vil tilbake til et klarere to-blokksystem, så folk i det minste vet hvem som styrer med hvem. Men slik politikken ser ut nå, er det lite som tyder på at knuten blir løsere med det første. 

Den opprinnelige gordiske knuten ble ikke løst med tålmodighet, men med et hugg. I Norge må vi nok klare oss med litt mer av det første, og kanskje litt mindre av det siste. I mellomtiden får Støre fortsette å trekke forsiktig i trådene i håp om at de en dag løsner. Vi andre får håpe at knuten ikke strammer seg for mye, for da er det ikke bare regjeringen som mister pusten, men hele tilliten til politikken. 

Men kanskje er det nettopp her nøkkelen ligger; ikke i å hugge, men i å holde ut. Demokratiet er ikke laget for raske kutt og enkle løsninger, men for tålmodig arbeid, kompromisser og de evige rundene med kaffekopper og utredninger. Det er både annerledeslandets styrke og svakhet. For mens Aleksander den store kunne vise handlekraft med et sverd, må en norsk statsminister vise tålmod med et notat.