Riksrevisjonen på bærtur

RESSURSENE I HAVET SKAL bidra til å skape sysselsetting og boset­ting langs kysten. De skal også forvaltes og utnyttes på en måte som bidrar til lønnsomhet. Men ingen har noen gang spesifisert hvor mange arbeidsplasser næringen skal skape, hvor mange hus som skal ha lys eller hvor lønnsom næringen skal være. Å finne den rette balansen mellom disse hovedmålene i norsk fiskeripolitikk de siste 40 årene har vært opp til Stortinget.

Det som er opp til Stortinget er opp til politikerne. Og det som er opp til politikere har sjelden en fasit. Politikk dreier seg jo som regel om «øynene som ser». Noen vil mene at fiskeripoli­tikken de siste 15-20 årene har lagt alt for stor vekt på å skape lønnsomhet og alt for liten vekt på å bevare arbeidsplasser og bosetting. Eierskapet er blitt alt for konsentrert. Disse syn­spunktene finner vi gjerne i SV, Arbeiderpartiet og Senterpar­tiet. Andre vil mene at Stortinget burde ha bestrebet seg enda mer på å styrke lønnsomheten i næringen. Disse etterlyser bedre strukturordninger, med andre ord økt eierkonsentrasjon — ikke bare i flåteleddet, men også på land. Dette er ofte politikere i Høyre og FrP, men også i deler av Arbeiderpartiet.

Langs kysten, og spesielt i de fiskeriområdene som har mistet kvoterettigheter og aktiviteter, vil man selvfølgelig mene at fiskeripolitikken har feilet. Der vil endog noen hevde at den har vært ulovlig; at den strider mot formålsparagrafen i Havressurs­loven om å «sikre en bærekraftig og samfunnsøkonomisk lønnsom forvaltning av ressursene og medvirke til å sikre sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene».

Problemet er bare at Havressursloven ikke sier noe som helst om hva som er «bærekraftig og samfunnsøkonomisk lønnsomt», eller hva som helt konkret skal legges i setningen «medvirke til å sikre sysselsetting og bosetting». Dette er opp til stortingsflertallet å bestemme. Hva ordførere og lokalpolitikere langs kysten måtte mene, eller for den saks skyld mindretallet på Stortinget, er irrelevant. Flertallet bestemmer.

HVA RIKSREVISJONEN MÅTTE mene er heller ikke interessant.
Så lenge regjering og departement utfører de vedtakene Stortinget fatter, og forvalter fiskeriene i pakt med det Stortingsflertal­let til enhver tid måtte ønske, burde alt være greit sett med Riksrevis­jonens øyne. Her er det mange som misforstår; vi er fristet til å hevde også Riksrevisjonen selv.

Nylig la Riksrevisjonen frem en rapport om norsk fiskeripolitikk fra 2008 til 2018, som mange har trykket til brystet. Her heter det nemlig at endringene i kvotesystemet har bidratt til å utfor­dre sentrale fiskeripolitiske prinsipper. Riksrevisjonen mener det er alvorlig kritikkverdig at summen av disse endringene har fått — til dels utilsiktede — negative konsekvenser for fisker­iaktivitetene i mange kystsamfunn.

Her bommer etter vår oppfatning Riksrevisjonen stygt. Riksrevis­jonens oppgave er ikke å etterprøve eller vurdere de lovene og vedtakene Stortinget fatter, eller på noen måte evaluere den fiskeripolitikken Stortingsflertallet ønsker å føre. Riksrevisjo­nens oppgave er å undersøke om regjering og departement, altså forvaltningen, utøver den politikken Stortinget har vedtatt. Det interessante spørsmålet er med andre ord ikke om kvotepolitikken har gitt negative konsekvenser, men om den har vært gjennomført med Stortingets viten og vilje. Svaret på dette spørsmålet er etter vår mening et ubetinget ja!

Stortinget har ved en rekke anledninger diskutert kvote- og strukturpolitikken i fiskerinæringen, herunder kvotetakene for sammenslåing av rettigheter. Flertallet har aldri vært i nærheten av å redusere disse takene. I den grad strukturpolitikken har negative konsekvenser — tilsiktede eller ikke, må altså kritik­ken rettes mot Stortinget. Og det er som nevnt ikke Riksrevisjo­nens oppgave. Hva Riksrevisjonen måtte mene om konsekvensene av Stortingets fiskeripolitikk bør Riksrevisjonen holde for seg selv. Aller helst bør ikke Riksrevisjonen mene noe som helst om dette.

Så må man gjerne mene at struktureringen av fiskeflåten har gått for langt. Vi er tilbøyelig til å si det — i alle fall at man nå nærmer seg en grense. Stortinget er åpenbart av en annen op­pfatning. Dagens strukturtak er ikke på noen måte nådd. Flåten står med andre ord helt fritt til å strukturere mye mer enn den alt har gjort. Under behandlingen av Kvotemeldingen i juni i år var ikke stortingsflertallet en gang i nærheten av å foreslå reduserte kvotetak. Også det bekrefter at strukturpolitikken er akkurat slik stortingsflertallet ønsker at den skal være.