Høyviks kommentar
Håkjerringa — en uutnyttet ressurs
Er det på tide å foreta nye analyser av håkjerringa?
Skrevet av:
Knut Arne Høyvik
Som en stor fiskeri- og fangstnasjon må det være et mål og utnytte mest mulig av våre naturressurser. Politikerne har i mange år snakket om alle mulighetene i havet. Havrommet er blitt et moderne begrep, og har vært tema på utallige seminarer og konferanser. Svært få er imidlertid konkrete om hva de skal lete etter i dette rommet. En fisk som ikke har vært beskattet på lenge, er håkjerringa. Tidligere foregikk et ganske stort kommersielt fiske, og det var levra og skinnet de norske båtene tok vare på. Levra inneholder store mengder A-vitamin, noe som gjorde den verdifull. Men i 1946 kom syntetisk A-vitamin produsert i USA, og markedet forsvant. Mitt spørsmål i dag er om det er på tide å foreta nye analyser av håkjerringa med mer moderne utstyr og teknologi. Mitt svar er ja.
Biologien
Håkjerringa er en stor hai i slekten Somniosus, som teller fem arter og tilhører håkjerringfamilien. Arten er på størrelse med hvithaien, og kan i sjeldne tilfeller bli opp mot syv meter lang. Håkjerringa er den haiarten som frekventerer lengst nord i arktiske farvann, særlig i havene mellom Grønland og Island. Den er normalt å finne på dybder mellom 200 og 600 meter.
Håkjerringa er en bruskfisk. Kroppen er nærmest torpedoformet. Munnen, som sitter på undersiden av hodet, er utstyrt med 48 til 52 sylspisse tenner. Det er noen uhyggelige redskap som med letthet klipper tau og sliter i filler et selskinn. Håkjerringa har dårlig syn. Noen er faktisk blinde fordi parasitter fester seg på øynene. Men den har en fantastisk luktesans og spiser alt. Ved en anledning ble det funnet to seler i magen på en håkjerring.
Frem til 1954 var forskerne usikre på hvordan håkjerringa formerte seg. Levy Carlson ved Fiskeridirektoratet var blant dem som engasjerte seg i spørsmålet. I en bok om håkjerringfisket som kom ut i 1958, skriver han om den store dagen da mysteriet ble løst:
«I årenes løp fikk jeg inn flere ting som kunne tyde på håkjerring-foster, men i de aller fleste tilfellene var «fosteret» funnet i fiskens magesekk. Men 31. august 1954 skulle bli en stor dag. Jeg ble kalt om bord i en fiskebåt som nettopp var kommet hjem fra feltet, og her fikk jeg se to håkjerringunger som var funnet sammen med åtte andre levende unger i en håkjerring tatt ca. 80 kvartmil sydvest av Suderøy ved Færøyene. Den ene av ungene sendte jeg til Fiskeridirektoratets Havforskningsinstitutt.»
Det var linebåten «Joffre» fra Godøya like ved Ålesund, som fant ut at håkjerringa faktisk føder levende unger. Fisken fikk de på 290 favner (545 meter). Den veide nesten 1.200 kilo og ga en hel tønne med lever. Antall foster i livmorposen var 10 — alle av samme størrelse.
Litt historikk
I «Beskrivelse Over Fogderiet Søndmør» hevder den kjente sunnmørspresten Hans Strøm at «Haaekjering» og «Haaemær» må være to forskjellige fiskearter. Strøm viser til to andre forskere, Klein og Jonston, som delte hans syn. Alle er imidlertid enige om at håkjerring og håmær er ganske like, og at begge lever delvis under samme forhold og i samme strøk. Etter hvert ble man klar over at det bare var én type fisk, noe Hans Strøm også skriver om.
I 1927 gjorde noen ishavsskuter fra Sunnmøre en oppdagelse. Når de kastet på sjøen selspekk som lå og fløt, kom håkjerringa til overflaten for å spise. Dermed kunne de fange den med en stor krok. Dette ble utgangspunktet for et kommersielt fiske med line. I boka «Ein gong ei ishavsbygd» av Richard Bergh, forteller Arnulf Sandvik fra Tjørvåg at de allerede i 1927 hadde med seg liner for å fiske håkjerring, og de hadde 90 fat med tran med seg hjem fra Danskestredet.
