På tampen fra Provence
En urimelig skatt
Det at bedrifter skal betale skatt av det de tjener er fornuftig. Spørsmålet er om de også skal betale skatt på produksjonsmidler
På tampen fra Provence er skrevet av en sentral “insider” i norsk sjømatnæring som foretrekker å holde sin identitet skjult.
Artikkelserien har til hensikt å gi et skarpt skråblikk på sjømatnæringen.
Høsten er her og selv om det er 17 grader har regnet jaget meg inn. Hjemme — langt mot nord — har den nye regjeringen foreslått å øke formuesskatten med 0,1 prosentenheter til 0,95 prosent. Under Solberg-regjeringen ble satsen redusert fra 1,1 til 0,85 prosent. Regjeringen foreslår videre å øke bunnfradraget, slik at færre med lave formuer skal betale formuesskatt. Dette er kosmetiske endringer.
Uansett registrerer jeg at diskusjonen om formueskatten har sporet av i annerledeslandet. De som ivrer for denne skatten, snakker utelukkende om formue som penger. De snakker om at de som har mest fra før må betale mer. For noen er formuen faktisk lett tilgjengelige penger. Noen enkle tastetrykk og de har den tilgangen de trenger. Men for store deler av privat næringsliv er ikke formue penger, det er bygninger, maskiner og varelager. Skal dette omgjøres i penger må deler av bedriften selges. Det er for mange helt uaktuelt, og kan heller ikke være i nasjonens interesse.
Hva er det så med formueskatten som gjør den urimelig for næringslivet? Jo, for det første at skatten forfaller til betaling selv om bedriften driver med underskudd. For det andre slipper bedrifter eid av utlendinger å betale. Myndighetene i annerledeslandet har uansett politisk farge vært manisk opptatt av ikke å bryte konkurransereglene i EØS-avtalen. Samtidig har man en nasjonal skatt som er konkurransevridende i Norges disfavør. Det henger ikke på greip!
