Tidsbegrensede matfisktillatelser er en dum idé. Det gir økt usikkerhet, redusert effektivitet og lavere inntjening. Poenget må være å utnytte norske naturressurser til beste for folket. Hvem som eier og driver fiskeoppdrett bør være irrelevant så lenge fellesskapet gjennom skatter og avgifter sikrer seg sin rettmessige eller ønskede andel av verdiskapingen.
Hurdalsplattformen er som regjeringserklæringer flest. Det gjelder å sikre seg handlingsrom; ha ryggen klar og ikke binde seg for mye opp i konkrete løfter. De fleste regjeringssjefer håper på et langt og lykkelig liv ved Kongens bord, og da kan det være risikabelt å love for mye. Det bærer også Hurdalsplattformen preg av. Det er mange fagre ord og diffuse løfter, lite håndfast og helt konkret. Mye skal utredes, vurderes og drøftes. Det gjelder også om vi holder oss til de to sidene som omhandler fiskeri- og havbrukspolitikken. Vi noterer oss få håndfaste løfter. Den nye regjeringen vil ikke åpne for strukturering i flåten under 11 meter, trafikklysmodellen skal utvides med flere miljøindikatorer og fremtidige oppdrettstillatelser skal tidsbegrenses. Her skal det handle om det siste.
Først litt generelt.
Hvorfor driver vi fiskeoppdrett i Norge? Jo, aller først fordi verden trenger sunn og god mat. Hvert år blir det 80 millioner flere munner å mette på en klode der alt for mange må legge seg sultne hver eneste dag. Alle land har følgelig et moralsk ansvar for å utnytte sine naturgitte muligheter for matproduksjon — også Norge. Som et lite land med Nordpolen som nærmeste nabo kan vi i begrenset grad bidra med produksjon av landbruksprodukter. Derimot har vi glimrende forutsetninger for høsting og oppdrett av fisk — sunne, marine proteiner som verden ikke kan få nok av. Rent, klart og perfekt temperert vann, samt en kystlinje som skapt for lakseoppdrett, har de siste 40 årene gjort Norge til verdens desidert største produsent av atlantisk laks. Det er ingen grunn til at dette skal stoppe i dag. Potensialet er langt fra utnyttet. Vi kan uten problemer mangedoble produksjonen om vi går frem på rett måte.
Dernest skal oppdrettslaksen gi inntekter. Det er dyrt å finansiere AS Norge. Helse, undervisning, forsvar, politi, veiutbygging og offentlige velferdsordninger krever sitt. Olje- og gassindustrien har lenge vært den største bidragsyteren, men kan ikke gjøre jobben alene. Etter hvert vil dessuten strømmen av olje og gass ta slutt, og da blir vi enda mer avhengige av andre inntektskilder, ikke minst sjømatnæringen.
Videre er det en viktig målsetting å etablere trygge og lønnsomme arbeidsplasser som kan bidra til å opprettholde bosettingen i distriktene og langs kysten. Her spiller fiskeoppdrett en viktig rolle. Det er følgelig et politisk ønske at sjømatnæringen skal bidra til lokal verdiskaping — at inntektene ikke skal forsvinne inn til storbyene, men «gjødsle» lokalt næringsliv.
