Skip to content

Norsk Fiskerinæring
  • Magasin
    • Siste utgave
    • Siden Sist
    • Alle utgaver
    • Alle tema/serier
  • Oppslagsverk
  • Leverandørregister
  • Søk
  • Mine favoritter
  • Logg inn
  • Min profil
  • Meny
  • Lukk
perm_identity Logg inn
menu Meny
  • Hjem
  • Om oss
  • For annonsører
  • Nettbutikk
  • Alle produkter
  • Handlekurv
  • Kontakt
  • +63959090
  • post@norskfisk.no
  • Magasin
  • Siste utgave
  • Arkiv
  • Oppslagsverk
  • Finn aktør, person eller artikkel
  • Finn leverandør
  • Bli abonnent

Lag en brukerprofil

  • Bli opplyst. Vi kjenner næringen etter over 60 år i bransjen.
  • Få innsikt. Vi analyserer og går i dybden.
  • Få oversikt. Over bransjen, aktuelle tema, aktørene.
  • Spar tid. Bruk våre verktøy for informasjon om nøkkelpersoner, bedrifter og leverandører.
Bli abonnent

Logg inn

  • Søk
  • Magasin
    • Siste utgave
    • Alle utgaver
  • Oppslagsverk
    • Finn aktør, person eller artikkel
  • Leverandørregister
    • Finn leverandør
  • Nettbutikk
    • Alle produkter
    • Handlekurv
  • Om oss
  • For annonsører
  • Kontakt
  • Bli abonnent
  • Logg inn
  • Kontakt
  • +63959090
  • post@norskfisk.no

Magasin

3 - 2022

Tilbake til utgaven Innholdsfortegnelse

Innhold nr. 3 – 2022

Lukk

NF's blå

Meningspanelet

INGES hjørne

Guldens Lupe

Månedens Gullfisk

Leder

Tar ordet

Sandøys kommentar

Lek med tall

Historiske godbiter

Månedens intervju

Hempels kommentar

Sjømatklynger

Ferdigsnakka

Sundnes kommentar

Nye investeringer

Nye investeringer

Nye investeringer

Fisk og Forskning

Duellen

Bok på kroken

Sundnes kommentar

Back in the USSR

De sovjetrussiske ubåtene var et symbol på trusselen fra Sovje­tunionen, både fordi de tydeligvis snek seg rundt i fjorder og skjærgård i Norden, fordi mange hadde base i Murmansk og fordi de ofte både var atomdrevet og kunne være utstyrt med atomstridshod­er.

Skrevet av:

Hans Morten Sundnes

Utgave nr. 3

Denne gangen ble jeg bedt om å gjøre kommentaren tidløs. Det kan jo være mange grunner til slikt. Kanskje er det en risiko for at teksten blir stående over til neste nummer. Og i disse tider er det uansett vanskelig å treffe på tiden i et trykt medium. Hva rekker Putin å finne på innen ordene er i trykken? Hvilke byer er beleiret, tankskolonner slått tilbake, allianser inngått eller oppløst? Og hva rekker Støre å si, for ikke å si Slagsvold Vedum, fiskeriministeren eller Norges hær av kommentarister? Har SV blitt Nato-medlem? Hvem kan si sikkert hva strøm-, diesel-, lakse- og torskeprisen er om fire dager, for ikke å si tre uker? I løse tider er det gode grunner til å skrive tidløst.

Samtidig er det vanskelig å slippe den hendelsen som har satt tonen for hele denne våren, som så mange hadde sett frem til. Jeg er redd den tonen varer ved riktig lenge. Vi kan også si det slik: Det er kanskje ikke så vanskelig å skrive tidløst når klokka plutselig er skrudd ti år tilbake. Vi kan være i ferd med å miste tillitt, grensekryssende fellesskap og samarbeid som man har prøvd å bygge opp siden den forrige muren forsvant.

Egentlig var det noe før det også. Det må sies at Sovjetrussland var enda fjernere i den kalde krigen. Forestillingen om et folk som bevegde seg trist rundt i svart-hvitt og drakk vodka for å komme seg gjennom livet, delte jeg med mange. Dertil at en av disse altså satt med atomknappen. Trolig var ubåter det nærmeste mange av oss kom nærkontakt med det russiske. Landene rundt, ikke minst DDR, ble sett som varianter eller forlengelser av Stalins Russland. Ukraina visste man lite eller ingenting om. Litt som for to måneder siden.

Men helt kaldt ble det aldri. Selv husker jeg at jeg fikk i hende et brev en rumensk gutt hadde skrevet til sjefen for skipene eller skipsindustrien i Norge. Det endte på kontoret til min far i gamle Akers Mek, før jeg altså fikk en brevvenn på den andre siden av jernteppet. Siden fant jeg en flaskepost fra DDR i en bukt utenfor Stavern, og som jeg av uforståelige grunner aldri fikk svart på. Men disse brevene uttrykte en nysgjerrighet, en lengsel og en vilje til å strekke ut en hånd til den andre siden. Tross alt. Med Russland tok det lenger tid. Jeg inntok noen doser Dostojevskij og Tsjaikovski i senpuberteten, hørte hva Beatles, Elton John, Sting og DDE sang om den andre siden av muren, men det var selvfølgelig fisken som tok meg over grensen.

Da jeg var på skreiaften i Paris i 2001, hadde jeg alt skjønt at det fantes et annet Russland, et riking-Russland. Fire år før hadde jeg blitt kjent med et tyskerpar som hadde spesialisert seg på å eksportere sigarvennlig cognac til det nye ikke-kommunistis­ke riket i øst. Også i Paris var det russiske gjester, og før middag ble jeg invitert på deres egen russisk kaviar-restaurant — de hadde visst en kjede — etter stengetid. Så nølte jeg i noen minutter, og muligheten lukket seg. Året etter var tiden endelig inne for å følge silda til St. Petersburg.

St. Petersburg er Russlands vindu mot vesten, og også for mange i vesten en inngangsport til Russland, med paradegate, palasser og litt andre kirkebygg enn de vi har her hjemme.
Norsk Fiskerinæring

Logg inn

Prøv gratis i 24 timer

 

 

Få innsikt og oversikt

Bli abonnent
Tilbake til utgaven
Til oppslagsverk
  • Kontakt

  • +47 63959090

  • post@norskfisk.no

  • Om oss
  • For annonsører
  • Personvern & vilkår
  • Min profil
  • Logg inn
  • Bli abonnent
  • Mine favoritter
  • Kunnskapsbank
  • Finn person
  • Finn aktør
  • Finn leverandør
  • Nettbutikk
  • Alle produkter
  • Handlekurv

Meld deg på nyhetsbrev

Viktige og tankevekkende historier - rett i innboksen din.

Ved å melde deg på nyhetsbrevet gir du samtykke til at Norsk Fiskerinæring kan lagre og behandle dine personopplysninger.

Vi sender ut nyhetsbrev 1-2 ganger i måneden. Vårt fokus er å gi deg innsikt og oversikt over viktige saker og hendelser.

Alt innhold er opphavsrettslig beskyttet. © Norsk Fiskerinæring. Org. nr. 970 888 683. Norsk Fiskerinæring arbeider etter Vær Varsom-plakatens regler for god presseskikk.

Design & utvikling av Kult Byrå