Sisyfos-arbeid

Vis mer

DET ER ET UGJENDRIVELIG FAKTUM. Norsk fiskeindustri tjener nesten ikke penger. Fiskere og oppdrettere gjør det bedre enn noen gang, og leverer økonomiske resultater som produsentene på land knapt tør å drømme om. Unntaket er de få aktørene som produserer fiske­mel og fiskeolje. Her er lønnsomheten nesten på høyde med det man oppnår i gjennomsnitt i øvrig norsk næringsliv. Holder vi oss til konsumprodusentene — som utgjør det store flertallet i norsk fiskeindustri, er tallene skremmende dårlige. De siste ti årene har resultatgraden variert mellom minus 1,4 og pluss 1,8 prosent. Snittet er så vidt over null. Avkastningen på egenkapitalen har vært ca. to prosent. Det er dramatisk lite for en bransje med så stor risiko. For norsk industri som helhet har resultatgraden de siste ti årene vært ti prosent og avkastningen på egenkapitalen ni prosent. Kort sagt; øvrig industri gjør det fem ganger bedre enn fiskeindustrien om vi måler lønnsomheten ved egenkapitalav­kastningen.

Alle er enige om at dette ikke kan fortsette. En industri som knapt tjener penger evner ikke å konkurrere og skape trygge og gode arbeidsplasser. At antall hender i norsk sjømatindustri er lavere i dag enn for 20 år siden er nesten utrolig med tanke på den voldsomme økningen i tilførselen av råstoff — fra vel tre millioner tonn per år rundt årtusenskiftet til over fire million­er tonn i snitt de siste 3-4 årene. Tilførselen av villfisk og oppdrettsfisk har altså økt med 1/3-del. Likevel har antall arbeidsplasser i den industrien som skal motta og selge fisken gått ned. Bearbeidingsgraden er urovekkende lav. 2/3-deler av fisken sendes hel ut av landet.

Politikerne forventer at sjømatindustrien skal være produktiv, lønnsom og konkurransedyktig i et sterkt konkurransepreget glob­alt marked og uten statlige subsidier, samtidig som den er ilagt et særlig distriktspolitisk ansvar. Alle skjønner — eller burde skjønne — at dette er uhyre krevende. Den svake lønnsomheten og lave bearbeidingsgraden bekymrer selvsagt myndighetene. Sjømatin­dustriens rammevilkår, muligheter og utfordringer har derfor vært utredet flere ganger, både i form av egne stortingsmeldinger, egne strategier, offentlige utredninger og ekspertrapporter. De fleste tiltakene som har blitt fremmet for Stortinget har ikke fått gjennomslag. Beskrivelsen av sjømatindustriens rammevilkår og utfordringer er derfor nokså lik i dag som for ti år siden, ja i mange sammenhenger også som for 30 år siden. Det er i realite­ten en fallitterklæring. Politikere og myndigheter har gjentatte ganger fått beskjed om hvor skoen trykker og om hva som kan gjøres for å styrke industriens livskraft og lønnsomhet, og dermed også evnen til å bearbeide mer av fisken i Norge. De har konsekvent vendt det døve øret til.

De store utfordringene for norsk sjømatmatindustri er fremdeles god markedsadgang og forutsigbar tilgang på råstoff av høy kvali­tet. Den manglende politiske oppslutningen om å foreta endringer i bransjens rammevilkår kan faktisk sies å være et rammevilkår i seg selv.

NOE AV DET SISTE FISKERIMINISTER Odd Emil Ingebrigtsen rakk å gjøre før han i fjor måtte gi fra seg kontornøklene, var å opprette et utvalg som skulle foreslå tiltak for å bearbeide mer av fisken i Norge. Prorektor Kathrine Tveiterås ved Universitetet i Tromsø fikk i oppdrag å lede dette «bearbeidingsutvalget». Nå har utvalget overlevert sin rapport. Det bør ikke forundre noen at det meste er kjent på forhånd. «Intet er nytt under solen», sang Åse Kleveland i 1966. Det norske bidraget til Melodi Grand Prix klarte faktisk tredjeplassen. Vi er fristet til å si det samme om «Bearbeidingsutvalgets» rapport. Formuleringene er ikke nødven­digvis like som i tidligere meldinger og utredninger, men situas­jonsbeskrivelsen og mange av forslagene er stort sett de samme. I alt kommer utvalget med 32 konkrete forslag til tiltak. Plassen tillater ikke at vi gjengir alle. Interesserte finner utvalgets rapport lett tilgjengelig på fiskeridepartementets hjemmesider.

Det beste med rapporten er egentlig det utvalget ikke foreslår. Mange har tatt til ordet for at det bør innføres en avgift på eksporten av ubearbeidet fisk for å tvinge industrien til å skjære mer i den. Det er i våre øyne omtrent det dummeste man kan gjøre, og vil over tid bare svekke industriens konkurranseevne. En slik løsning — eller andre tiltak for å tvinge frem bearbeid­ing i Norge mot markedskreftene, vil virke mot sin hensikt og over tid bare utløse behov for offentlig støtte. Utvalget har heldigvis ikke gått i denne fella.

LIKEVEL MANGLER DET IKKE på kontroversielle forslag. Utvalget foreslår å innføre en prøveordning med utviklingskvoter til sjømatindustrien som bedriftene kan leie ut til fiskerne. Man kan bruke hvilket ord man vil, men forslag om «industrikvoter» har vært sablet ned mange ganger før, og vinner i alle fall ikke frem i en regjering bestående av Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Så foreslår utvalget en rekke tiltak som av mange vil bli oppfattet som forsøk på å svekke fiskesalgslagenes makt og myndighet. Utvalget vil fjerne eller redusere lagsavgiften på landinger av råstoff fra utenlandske båter og etablere normale forretnings- og reklamasjonsvilkår i førstehåndsomsetningen. Utvalget foreslår endog at 40 prosent av salgslagens styremedlemmer skal oppnevnes av det offentlige. Omsetningssystemet må dessuten innrettes slik at mest mulig råstoff gjøres tilgjengelig for konkurranse og bearbeiding i Norge. Utvalget forslår videre at torskekvoten maksimalt kan endres med ti prosent fra ett år til det neste, å fjerne momsen på sjømat i Norge og at myndighetene i langt større grad enn til nå må prioritere markedsadgangen for sjømat i arbeidet med handelsavtaler.

SISYFOS VAR EN KONGE OG HELT i gresk mytologi. Ifølge mytene dømte gudene ham til å rulle en stein opp på et fjell, men hver gang han nådde toppen, rullet steinen ned igjen. Dette har gitt opphavet til uttrykket «sisyfosarbeid» om et forgjeves evighet­sarbeid eller en håpløs oppgave uten slutt.

Det kan synes som om arbeidet med å sikre fiskeindustrien bedre rammevilkår har havnet i denne kategorien. Derfor er vi dessverre i tvil om at «Bearbeidingsutvalget»s rapport vil utgjøre noen stor forskjell. Ikke fordi vi mener at utvalget har gjort en dårlig jobb. Tvert imot peker utvalget etter vår mening på svært mange av de uheldige forholdene som gjør at så mye av fisken blir sendt ubearbeidet ut av landet, og gir grunnlag for sikkert 15-20.000 arbeidsplasser i EU — om ikke flere. Men når Stortinget ikke vil lytte, og i hvert fall ikke handle, er benevnelsen «sisyfos-arbeid» ikke til å unngå.

Så vidt vites sliter Sisyfos fortsatt hver eneste dag med å rulle steinen oppover bakken. Men selv om han ble dømt til evig tid, må det fortsatt være lov til å håpe at rapporter som den «Bearbei­dingsutvalget» nå har lagt frem, før eller senere vil gi resul­tater.

Ønsker du full tilgang på NorskFisk.no? Opprett 14-dagers gratis prøvekonto uten bindingstid eller bestill årsabonnement her.