Oppdrettsanleggene er ikke hva de var. I hvert fall ikke i nyhetsbildet. Der ser man snodige konstruksjoner som mange heller vil forbinde med en påkostet fremtidsfilm fra havplaneten Marus enn produksjon av laks på jorda. Noen er kanskje nærmere fremtidsvisjon enn realitet. Hvor står de lukkede og semilukkede løsningene i sjø i dag? Og er de løsninger for fremtiden?
Landbasert matfiskoppdrett og lukkede anlegg i sjø har det til felles at de gir nye løsninger på problemer som rømming og lus, og til en viss og varierende grad også utslipp. Samtidig har unektelig sjø og land forskjellige karakteristikker med ulike naturlover — og lover som gjelder. Slik er det for landbasert lakseoppdrett kontra lukket sjøbasert også. Ikke minst kan et sjøbasert anlegg flyttes med langt mindre komplikasjoner enn et landbasert. I en oversikt over landbasert matfiskanlegg kan det virke mest naturlig å bygge oversikten rundt konkrete og landfaste prosjekter med oppdretter som sentral aktør. For lukkede eller semilukkede løsninger i sjø kan det gi like mye mening å ta utgangspunkt i de ulike teknologiske løsningene, som kan være under utprøving flere steder og som altså kan ende nærmest over alt. Det blir tilfelle i denne oversikten.
En annen vesensforskjell på landbasert og lukket i sjø er at det siste er aktuelt i mange områder der vi i dag har åpne sjømerder — selv om man også fremhever at lukkede løsning åpner for andre lokaliteter. Lukkede løsninger i sjø gir — sammenliknet med de åpne – bedre beskyttelse og kontroll, noe som igjen muliggjør flere plusser i driften og kutt i andre tiltak. På den annen side er det større kompleksitet og investeringer, og det stilles større krav til de ulike konstruksjonene som skal ut i sjøen. Per i dag er det ennå usikkerhet heftet ved de fleste.
Med tanke på konkurransen med åpne merder, er det i det siste gjort økonomiberegninger der de lukkede slett ikke kommer dårlig ut:
«Vi finner at lukkede produksjonsteknologier i større grad ser ut til å være økonomisk konkurransedyktig med åpne løsninger enn de har vært for få år siden. Mens lukket teknologi har noe høyere investerings- og driftskostnader, er det samtidig rom for store besparelser knyttet til redusert behov for lusebehandling. Vi anslår kostnadene til å ligge et sted mellom 1-12 prosent over snittet for konvensjonell produksjonsteknologi i 2020. Samtidig ligger anslagene lavere enn produksjonskostnadene som mer enn 25 prosent av oppdretterne stod ovenfor i 2020. Terskelen for å gå over fra åpne til lukkede løsninger ser dermed ut til å ha blitt senket.»
Dette meldte Oddbjørn Grønvik i Menon Economics i et notat skrevet på oppdrag for Norske Lakseelver, Norges Jeger- og Fiskerforbund og Reddvillaksen. Han tok også til ordet for insentiver for å fremskynde overgangen til ny teknologi. Dette var sikkert som grønt fløyel i ørene på Norske Lakseelver, som i likhet med Naturvernforbundet mener at åpne merder er historie og at landbasert medfører for store naturinngrep. Lukket i sjø er derimot akseptabelt.
Lukket i sjø er fremdeles i en ganske tidlig fase der de aller fleste av satsingene støtter seg på drahjelp i form av særtillatelser. Mange av prosjektene i drift har enten utviklingstillatelse eller grønn tillatelse. Nå venter man på de nye miljøkonsesjonene med særegne og strenge miljøkrav med tanke på lus, rømming og slam. Oversikten vår viser at de som står bak de ulike lukkede og semilukkede løsningene, mener de tilfredsstiller disse miljøkravene, i hvert fall når det gjelder lus og rømning. Samtidig er det ikke alle som satser like sterkt på særtillatelser, og noen av løsningene er alt på det kommersielle markedet for ordinær bruk.
