Nei, de er ikke lenger våre brødre!

En gang var de våre brødre, men ikke nå lenger. Vi delte broder­lig argumentene for felles overlevelse. Bosetting og sysselset­ting i distriktene skulle sikres ved statlige bidrag fra felles­kassen. Noen av oss tittelerte seg som fiskerbønder. Men det er historie. Bøndene har gått for langt.

Gjennom tusenvis av år har eierskapet til dyrkbar jord gitt eieren makt og status i samfunnet. Da de mest fremoverlente av nomadene skjønte at de kunne krype i land fra skinnbåten og dyrke jorden med fe, åkrer og fast bopel, fikk vi gjennom stein- og bronsealderen et aristokrati av land-eiere; rike og mektige storbønder. Småkongedømmene som Harald Hårfagre overvant og fusjonerte til kongeriket Norge mot slutten av 800-tallet, vitner om restene av denne jord-rikdommen og -makten. I vikingtiden dukker bøndene fremdeles opp som en maktfaktor, slik det frem­stilles av sagaskriveren Snorre. Uten dem var de krigerske høvdingsønnene maktesløse. Det beste eksempelet er slaget på Stiklestad, der bondehæren vinner og Olav den Hellige faller.