En ny vår:
Fra mannsdominans til likeverd

FOR NOEN ÅR SIDEN var jeg med på å etablere YoungFish i region Øst. YoungFish er som kjent en frivillig, uavhengig organisasjon for unge folk under 40 år som er tilknyttet sjømatnæringen. Vi var fire kvinner og to menn i det første styret, og da tiden var inne for å overlate roret til nye krefter jobbet vi aktivt for å rekruttere flere menn. Vi søkte balanse, jevn utskifting, ulik kompetanse og ulik alder. Det fikk vi også til. På samme tid var jeg i Tromsø for å delta på generalforsamlingen til Norges Råfisklag. Kontrasten kunne ikke vært større. Ingen kvinner i styret. Ingen kvinner i representantskapet. Ingen kvinner i valgnemd, kontrollnemd, råd eller utvalg. Det var 30 år siden rapporten «Fra mannsdominans til likeverd» ble lansert av næringen selv – og enda sto man altså på stedet hvil. Det var bemerkelsesverdig.

Likestilling og kjønnsbalanse har blitt adressert ved jevne mellomrom. Rapporter med forslag til tiltak har blitt liggende i skuffer. Da #Metoo gikk verden over i 2018 hoppet den bukk over sjømatnæringen. Vi kunne slå oss på brystet og konstatere at i den mest mannsdominerte næringen av dem alle var det en ikke-diskriminerende kultur. Nå vet vi bedre. Varsler ble nemlig gitt. Flere sto frem og fortalte, men i kulturen som rådet kom man ikke gjennom. Det store skiftet kom først i fjor.

Vårens mange årsmøter – som i Surofi, Sildelaget og Fiskebåt , og nå sist i Norges Råfisklag – representerer et gedigent veiskille. Aldri før har det vært flere kvinner i salene. Aldri før har det vært flere kvinnelige representanter. Aldri før har det vært så mange kvinner på talerstolene! Og i mai vedtok endelig generalforsamlingen i Norges Råfisklag at det alltid skal være minst et kvinnelig styremedlem i laget.

SÅ KAN MAN GJERNE fnyse av hva som skulle til; man måtte utvide styret med én «uavhengig» plass forbehold en kvinne for å få det til. Til det har jeg å si; et sted må man begynne. At det ble kampvotering forteller at kvinner vil når de får mulighet. Fremover må dessuten alle flåtegrupper bestrebe seg på å stille med to representanter av hvert kjønn. På den måten må man aktivt lete etter kandidater av begge kjønn, invitere inn og bygge kompetanse. Flere har også tatt til ordet for at unge skal inviteres inn og anerkjennes.

For å få til dette skiftet har fiskerne erkjent at ikke alle nødvendigvis må være fiskere. Til dette var det bare to representanter på Råfisklagets årsmøte som stemte imot. De frykter en utvanning av deltakerloven og fremholdt at det er uverdige at kvinner på land kan komme foran kvinner på sjøen. Mellom linjene ligger nok også en frykt for at den «uavhengige» kvinneplassen skal gå til kvinner i større rederikontor. Sagt med andre ord; sikre enda en styrerepresentant fra stor kyst eller den havgående flåten.

Men «make no mistake». Posisjonering og makt står sterkt i sjømat-Norge. Norges Råfisklag har en betydelig rolle og myndighet, en makt gitt gjennom lov.

ADM. DIRKETØR SVEIN OVE HAUGLAND var tydelig på at en endring i styresammensetningen ikke måtte bli en hvilepute. At man har én kvinnelig representant i styret, betyr ikke at man er i mål hva gjelder likestilling og likeverd. UiTs Kathrine Tveiterås tok samtidig til ordet for at myndighetene kan komme på banen og kreve 40 prosent kvinnerepresentasjon.

Svein Ove Haugland viste til da fiskeri- og havminister Bjørnar Skjæran «kalte næringen inn på teppet» i fjor høst. Jeg var tilstede på dette historiske møtet, der alle satt skolerett for den nye fiskeri- og havministeren og kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen. Alle fikk fire minutter hver til å fortelle. Det var noe høytidelig med det hele. Hva har dere gjort så langt? Hva skal gjøres fremover? spurte de to statsrådene. Og næringen svarte. Den ene bedre enn den neste. Resultatet ser vi denne våren; næringen kan om den vil.

Nå må vi bare passe på at vi holder riktig kurs også fremover!