INGES hjørne
Nei, de er ikke lenger våre brødre!
Vi delte broderlig argumentene for felles overlevelse. Bosetting og sysselsetting i distriktene skulle sikres ved statlige bidrag fra felleskassen.
Skrevet av:
Inge Halstensen
En gang var de våre brødre, men ikke nå lenger. Vi delte broderlig argumentene for felles overlevelse. Bosetting og sysselsetting i distriktene skulle sikres ved statlige bidrag fra felleskassen. Noen av oss tittelerte seg som fiskerbønder. Men det er historie. Bøndene har gått for langt.
Gjennom tusenvis av år har eierskapet til dyrkbar jord gitt eieren makt og status i samfunnet. Da de mest fremoverlente av nomadene skjønte at de kunne krype i land fra skinnbåten og dyrke jorden med fe, åkrer og fast bopel, fikk vi gjennom stein- og bronsealderen et aristokrati av land-eiere; rike og mektige storbønder. Småkongedømmene som Harald Hårfagre overvant og fusjonerte til kongeriket Norge mot slutten av 800-tallet, vitner om restene av denne jord-rikdommen og -makten. I vikingtiden dukker bøndene fremdeles opp som en maktfaktor, slik det fremstilles av sagaskriveren Snorre. Uten dem var de krigerske høvdingsønnene maktesløse. Det beste eksempelet er slaget på Stiklestad, der bondehæren vinner og Olav den Hellige faller.
