Ondt ofte lider den Fiskermand

Da en fransk luftskipper falt ned med ballongen sin i 1790, skrev dikterpresten Claus Frimann en vise med følgende lakoniske kommentar: «Lad flyve, hvo som flyve vil. Jeg flyver ei.» Han brukte kanskje anledningen til å kommentere sin diktergjerning; at han ikke ville begeistre med patos eller klage i den dype moll, men heller skrive om vanlige folk og deres virksomhet hjemme i Selje og Davik i Nordfjord. 

2022 har vært litt av en ballongferd med en norsk økonomisk flukt mot stjernene. Samtidig er problemene så store at vi frykter den samme skjebne som vederfartes den franske ballongskipperen. De fleste av oss har sutret. Det er en norsk spesialitet. Over milliardene som ingen tør bruke, inflasjonen, rentene, strømregningene, matprisene, klodens oppvarming, skattene og skatteflyktningene.

Kommentariatet har hatt et særdeles travelt år. Og vi må bare innrømme: Vi hører sutring, vi formidler sutring og vi sutrer gudhjelpemeg selv også, for det meste. Jeg må faktisk be om tilgivelse og avslutte sutreåret 2022 med en omskrivning av Claus Frimann: «Lad sutre, hvo som sutre vil, Jeg sutrer ei.» Selv om den norske ballongen skulle falle ned. For nå er det jul, nå er det endelig tid for gleden, for sangene og for poesien. 

En rangering av de gamle norske poetene vil føre Håkon den gode’s hoffskald Øyvind Skaldespiller til topps. Han skrev Håkonarkvadet i 960. Deretter nordlandspresten Petter Dass og like bak Claus Frimann, som levde fra 1746 til 1829. Han var prestesønn og vokste opp i Selje i Nordfjord. Skoleflinke prestesønner på den tiden ble sendt til København i prestelære, og Claus Frimann fikk prestekall i Davik i Nordfjord i en lang og behagelig prestegjerning fra 1781 til 1822.

Som barn av sin tid gikk han inn i presterollen med autoritet og pondus, men han var ikke tidstypisk i sin diktning. I studentdagene i København vanket også han i det glade Norske Selskab hos madam Juel i Bredegade, der unge, patriotiske nordmenn i fest- og punsjrus drømte om en oppvåkning av Norge, «Kiæmpers Fødeland». Men den førromantiske, stiliserte, livløse og fedrelandsforherligende poesi med patos var ikke Claus Frimanns greie. «Hvad jeg bedst kiender, kan jeg bedst synge om.» Han følger i Petter Dass’ fotspor, og det han best kjenner er det daglige liv i arbeid og hvile, på land og sjø, slik det arter seg for dem som bor ved den norske vestkyst.

Hans mest verdifulle utgivelser kom midt i hans prestegjerning, dvs. på tampen av 1700-tallet. Sognepresten i Davik steg ned fra sin høye prekestol og blandet seg med gårdsarbeiderne, leilendingene og fiskerne. Han opplevde deres strev, deres lengsler, deres urettferdighet og pine. Og han våget å utfordre eliten i samfunnet, som de svakes talsmann. Han kan f.eks. skildre budeiene som skal melke kuene til kvelds etter en dag i saftig, grønt, sætergress:

«Da hilser Qvæget dem fra kløverrige Plet,
Som tungt og stønnende ei lenger byrden taaler;
De sette sig i Kreds, ømt trykkes Yveret (juret)
Og surrende i Spanden Melken straaler.»
Den norske fisker 

Jeg har plukket frem Claus Frimanns beste dikt, det mest kjente, mest elskede og mest sungne fra samlingen «Den syngende Søemand» i 1793. Det heter «Den norske Fisker», og lyder slik:

Ondt ofte lider den Fiskemand,
som ud maae fare før Hanen galer,
al Dagen pladske i kolde Vand,
paa Hiem ei tænke før Solen daler,
i vaade Trøie,
Sneedriv i Øie
O, sad i der, I guldklædte høie!

I andet fandt. 
Dog, snar gaaer Dagen, og alting let,
naar Drotten ramler, og Lod ei standser,
og Kniv ei hviler paa
Madding-Brædt,
og Fisken op efter Snoren dandser;

da spares Arme
at bankes varme,
Madkisten glemme de tomme Tarme,
som skrege før. 

Saa mangt nu tænker den Fisker paa,
mangt med sig selv nu han monne snakke:
i Aar skal Jorddrot mig lade staae,
i aar ei kastes jeg ned for Bakke;
det har ei fare, 
nu faaer jeg Vahre,
i Aar skal Fogden min Gryde spare
for Skat og Told.

God Hustru oppe seer ud igien;
det qvælder tilig, og kold er Stuen,
i Krogen setter hun Rokken hen,
i Asken rager, giør Ild paa Gruen;
tung op fra Stranden
ind stamper Manden,
tre vaade Trøier, en efter anden,
han slænger hen. 

Vers 1

I vers 1 møter vi diktets hovedperson, en «Fiskermand». De fiskerne Frimann kjente, var kystfiskere fra det ytterste havgapet, Selje, der den brede fjorden Sildegapet åpner seg ut mot havet og tar imot gytemodne storsildmengder, titusenvis av tonn hver vinter og vår etterfulgt av beitende storsei og -torsk. Hans nære befatning med sildefiskeriet og sildefiskerne ga han tilnavnet «Sildepresten». 

Det var en vanlig oppfatning blant mange amtmenn på Vestlandet at kystfiskerne var ulik fjordfiskerne og landmennene (bøndene) lenger inne. «Jo nærmere Søekysten, jo mere viger god Tænkemaade fra Almuesmanden, som bliver en Blanding af fremmede Nationers, Hollandsk i særdeleshed, med egen.» skrev Amtmann Peder Holm i Vest-Agder i 1773. Dessuten anså man det for negativt at bønder som bodde ved havsiden hadde mer lyst til å segle eller fiske enn dyrke jorden. Embetsmennene mente videre at fjordfolket tok bedre vare på ekte norske skikker og levemåte; de var dessuten sterkere og modigere enn kystfolket, som også var mindre av vekst og fysisk svakere. Manglende styrke hos kystfolket kom av den fuktige sjøluften og for mye fisk på menyen! Denne «havdunsten» påvirket visstnok folkelynnet. Rå og tung kystluft gjorde folk i vest trege og tungsindige fordi de fikk for tykt blod. Dårligst var psyken blant de eldre, men heller ikke ungdommen «besider nogen høj Grad af Munterhed». 

En tidligere prest i Davik mente at kystfolket var ustadige, lettsindige med hang til drukkenskap. Dessuten var de urenslige. «Her er en gjennemtrengende Skidtsomhet», skriver presten Fritzner Greve i Austevoll når han rapporterer om tilstanden i sognet til København. I tillegg til et dårlig kosthold, bodde de i lave og trange stuer med dårlig og usunn luft av våte sjøklær. De spiste mye hard, vindtørket, speket og ufordøyelig kost og dessuten mye fisk og lever sammen med dårlig vann. De elsket tobakk.   

Verre kan det vel ikke bli. Man ledes til forundring over at disse menneskene i det hele tatt var i stand til å formere seg og opprettholde en viss bosetting i de ytre strandområder. Men Claus Frimann må ha elsket disse forhutlede stakkarene likevel.  

Han tar oss med om bord i robåten til fiskermanden sin, med hans fiskesnøre (drott, lodd og snor), kniv og maddingbrætt (agnbrett). På denne tiden var man så vidt begynt å drive med liner og garn. Disse redskapene var effektive, og snørefiskerne protesterte; garn og liner var en trussel mot en hevdvunnen levemåte som måtte skjermes mot det nye. Men de konservative ble snart oversett; de var dømt til å tape mot fremskrittet, den gang som i dag. Vår mann i robåten hører til de trauste. Jeg ser for meg en tilårskommen kystfisker som er leilending eller husmann, lutfattig, kjempende for overlevelse og for å klare sine forpliktelser med sin enkle båt, sitt snøre og agnbrett. Han ror under en konstant angst for ikke å klare leien til storbonden og skatten som fogden snart skal hente. Her finnes ingen rettferdighet eller nåde. De ror ut på vågen, fiskermanden og Claus Frimann, mens det ennå er mørkt (før hanen galer) og kommer hjem etter solefall. Det er kaldt og vått, snøen driver mot ansikt og øyne, dessuten er fiskermanden underernært og sulten — «de tomme tarme som skrege før». 

Overfor all denne elendigheten overmannes dikterpresten av sitt egent raseriutbrudd : «O, sad i der, I guldklædte høie! I andet fandt». Han har altså krympet seg, prestemannen, over stakkaren i båten; han forarger seg over sin egen stand, over embetsstanden og godseierne som behandler leilendinger og husmenn med tydelig arroganse. Det er dristig tale fra Sildepresten; dette er en tid uten talefrihet, det kan straffe seg å tillate seg en viss uærbødighet. Så ble da også Davik-presten holdt under oppsikt. Her var et menneske, en prest til og med, med opprørske tendenser. Han fikk beholde kappe og krage, kanskje fordi kongemakten i disse årene var svekket; en gruppe embetsmenn i Kongens regjering med liberale idéer, fikk styre en stakket stund. De kalles Det opplyste enevelde, inspirert av revolusjonene i Frankrike i 1789  og i Amerika i 1776. 

Vers 2

I vers 2 forandres plutselig den dystre, hustrige morgenstunden før hanen galer til en feststund; fiskermanden har funnet sitt méd, og fisken biter! Claus Frimann ramser opp hva som skjer i barnlig begeistring der alle setningene begynner med «og»: «Og alting let», «og lod ei standser», «og kniv ei hviler», «og fisken op efter snoren dandser». Dikteren blir andpusten og gamlingen blir yr og varm. Han banker ikke floke og kjenner ikke sulten lenger.

 Vers 3

I vers 3 skjer noe forunderlig. Dikteren flytter seg inn i fiskermandens hode. Hans mangehånde bekymringer overskygges av fiskefesten. Men samtidig kommer to nye aktører inn på scenen: Jorddrotten, altså storbonden og godseieren— og fogden, dvs. skattefuten. Heri ligger dikterens genistrek. I åtte enkle verslinjer med glimrende rim og rytme åpenbares den daglige livskamp mange norske kvinner og menn måtte utkjempe på 1700-tallet. De fleste i dette landet bodde på landsbygden. Mange var leilendinger, dvs. de leide jord og grunn hos storbonden og skyldte ustanselig betaling for jorda de leide. Vi ser det samme ute i Europa, f.eks. i England, der man betalte «groundrent» eller grunnleie, et ord økonomene har lånt og oversatt feil til «grunnrente». Det var jordeieren som bestemte vilkårene, og historikerne kan berette om en utbredt kynisme. Men fiskerbonden hadde tross alt en dobbel mulighet for å berge hjemmet sitt. Han kunne dyrke naturalia og han kunne fiske. «I Aar skal Jorddrott mig lade staae, i Aar ei kastes jeg ned for Bakke.» 

Den andre kreditoren som herjer i fiskermandens hode, er likevel den verste: Fogden, skattefuten. Han var Kongens mann og ansvarlig for inndriving av skatt fra vanlige folk. Særlig på 1500-tallet ble flere fogder drept av rasende bønder når skattetrykket ble for stort og fogdene for grådige. I ufredstider trengte kongemakten ekstra mye, og folk flest måtte bidra ekstra til finansiering av gale krigseventyr. Og fogdene skulle vel ha sin del av kongens penger.

I vårt tilfelle tenker fiskermanden at fogden skal spare hans gryte for skatt og toll, dvs. at han skal hente naturalia (landbruksprodukter eller fisk) fra mannens gryte, eventuelt selve gryten hvis det ikke fantes naturalia eller riksdalere. Redselen var stor for å bli kastet ut av hjemmet, «ned for Bakke». 

Hver linje i dette verset bidrar til å synliggjøre et samfunn som  i sin fattigdom og sin primitive statsforfatning med konge- og embetsmannsvelde behandler mennesker med den usleste kynisme. For å overleve, må menneskene etablere et visst psykologisk forsvar. Den ene løsningen er dagdrømmen. Den store helten i folkeeventyrene, Askeladden, er trolig skapt av folk som følte de var ubrukbare og verdiløse, liksom Askeladden. Han bryter ut av elendigheten, reiser seg fra gruen og vinner prinsessen. Men dagdrømmen er kortlivet. Og da drives 1700-tallsbefolkningen til spriten. Den rir nordmennene som en mare på denne tiden, helt frem til forbudstiden fra 1907. Leilendingssystemet skriver seg fra 1100-tallet da slaveriet ble avviklet og kristendommen innført. Slavene utgjorde mer enn halvparten av befolkningen. Kanskje ble slaveriet heller utviklet til et leilendingssystem, og ikke avviklet. Fra 1700-tallet får bøndene omsider kjøpe leilendingsgårder. Spesielt ute ved kysten, i fiskeridistriktene, beholdt man systemet lenge.

Vers 4

I det siste verset tar poeten oss med inn i fiskermandens stue, som ifølge amtmannen var lav, fuktig og helsefarlig. Men det vet ikke de to som kjemper for å beholde sitt vesle reir. Der har hun ventet på han hver eneste dag gjennom hele livet, ved rokken og ved vinduet, alltid speidende etter båten der ute, sammen med et halvt snes unger hvorav halvparten dør før de er fem år. Det hendte at kystkvinnene ikke fikk fiskermanden sin hjem igjen. I Austevoll har vi registrert navnene på 300 som forsvant fra 1700 til i dag. Prestene brukte den faste  formuleringen som vi finner i kirkeboken: «Omkom ved ulyckelig Hendelse på Søen. Ej gjenfundet». 

Hun spinner ull fra utegangersauene og er redd for å miste mannen: «God Hustru seer ud igjen». De har bare hverandre; skilsmisse er ikke oppfunnet. Hun gjør ild på gruen når mannen er ventendes. Ikke før, de må spare på veden, men han trenger å varmes når han kommer.

Og når han kommer, understrekes hans trette, stampende steg i versets tunge, bankende rytme:

«Tung op fra Stranden,
stamper Manden,
tre vaade Trøier,
en efter annen,
han slenger hen.»   

Kanskje feiret de to jul i den vesle stuen, med en ekstra kubbe i gruen? De kunne nok ikke lese, men prestemannen Claus Frimann har trolig fortalt om barnet som ble født i en rå og fuktig stall, og de har skjønt, bedre enn de fleste, hvordan det måtte oppleves av foreldrene, som i tillegg måtte flykte med barnet fra den jødiske kongemakten, Herodes. Også det har de skjønt så altfor vel, at kongemakten kan være en trussel mot eksistensen.

Kanskje har presten også fortalt om den rike mannen og Lasarus, som døde syk ved rikmannens stengte port og ble båret hjem av englene. Alle disse milliarder av forhutlede mennesker har maktet å holde håpet levende gjennom 2022 kristne år — at alt skal bli bedre en gang, krigen, fattigdommen og undertrykkelsen, i alle fall når reisen er slutt. «Swing low, sweet chariot, coming to carry me home», sang deres himmellengtende slavefrender på bomullsmarkene i Alabama. Gud signe dem alle for deres drøm om en bedre verden. Måtte også vi holde ut. God jul til oss alle.