Null tillit!

LITT GROVT KAN MAN SI AT norsk sjømatnæring består av vel 5.000 fiskebåter, rundt 400 fiskeindustribedrifter, ca. 300 oppdrettsbedrifter og noen tusen leverandørbedrifter av utstyr og tjenester. Fiskarlaget, Fiskebåt, Pelagisk Forening og Norges Kystfiskarlag organiserer flåteleddet, Sjømatbedriftene og Sjømat Norge samler bedriftene på land, oppdrettsaktørene og en rekke teknologi- og servicebedrifter. Størst er Sjømat Norge med over 850 medlemsbedrifter med til sammen rundt 20.000 ansatte – fra de aller minste med 1 ansatt til de aller største med flere tusen.  Én gang i året samles man til årsmøte og årskonferanse. Dette er uten tvil et av årets viktigste arrangementer. For medlemmene av Sjømat Norge det aller viktigste! Dette er 17. mai, julaften og nyttår på samme tid. Mandag 27. og tirsdag 28. mars var det duket for årets samling i Bergen. Allerede første kvelden forsto man at årsmøtet i 2023  vil gå inn i historiebøkene som et av de mest dramatiske i organisasjonens historie. 

Mandag ettermiddag kom nemlig meldingen om at regjeringen dagen etter ville legge frem den lenge varslede proposisjonen om grunnrenteskatt på oppdrett av laks og ørret – nøyaktig seks måneder etter pressekonferansen 28. september da skatten ble annonsert. I regjeringens rekker gjaldt det nok først og fremst å holde fristen og få kabalen til å gå opp før påske. Men for Sjømat Norge var dette et slag under beltestedet. Flere mente oppriktig at regjeringen med vilje valgte nettopp tirsdag 28. mars for å ødelegge for bransjen. Ved å legge frem forslaget samme dag som årsmøtet ville man tvinge frem sterke reaksjoner og skape et bilde utad av en bransje med illsinte og sutrende rikinger. Nå tror ikke jeg at dette var regjeringens intensjon, men at det var oppfatningen i deler av Sjømat Norge vitner om at det er null tillit igjen til dagens regjering. 

Så kan man også snu problemstillingen:  Har regjeringen og storsamfunnet lenger tillitt til sjømatnæringen og den «samfunnskontrakten» næringen opererer under?  Ved å innhente ressursrenteskatt fra oppdrett og «snarest mulig» få på plass en grunnrenteskatt også på fiskeriene kan man fristes til å si at svaret er nei.  Og kanskje med rette? 

TILBAKE I BERGEN VAR  protestene fra årsmøtet i Sjømat Norge så stille og siviliserte at flere av oss lurte på om protestene til nå bare har vært et spill for galleriet. Nå har vi i flere måneder sett industrifolk som kjemper for arbeidsplassene sine i «kystopprør» og eiere på Vestlandet som roper om viktigheten av norsk eierskap. Men når alt kommer til alt sitter man rundt runde bord og skåler med regjeringens representanter og flirer høflig til festtaler med dårlige skattevitser. Er det mulig? Bøndene hadde streiket. LO-lederen hadde gått av i protest. I norsk sjømatnæring «står man den av». Men faktum er at bekymringene til bransjen er reelle. Stopper investeringene i Norge opp? Forsvinner det norske eierskapet? Hva vil skje med leverandørbransjen som nå opplever tomme ordrebøker og nedbemanning? Rett nok stilte både adm. direktør i Sjømat Norge, Geir Ove Ystmark, og oppdretterne Line Ellingsen og Aino Olaisen til debatter i riksmedia, men det blir forgjeves. Norsk sjømatnæring er og blir misforstått. 

I alle leire – fra de minste sjarkene til eierne av de største fiskebåtrederiene, fra røkterne til industritoppene føler man at storsamfunnet ikke forstår. Utad er pelagisk og laks «samme ulla», men internt i bransjesektorene er det sterke motsetninger og kamp om posisjoner. Hovedinntrykket mitt er likevel at alle har nærmest en iboende vilje, evne og lyst til å skape i tråd med «samfunnskontrakten».  Man står på dag og natt, ikke så mye for å tjene seg selv og egen lommebok, men for å få livskraftige kystsamfunn med gode arbeids- og leveforhold. Hvorfor ser ikke storsamfunnet dette? Hva gikk galt på veien? 

Jeg tror mye ligger i det Egil Magne Haugstad sa fra talerstolen under generalforsamlingen. I stedet for å stille spørsmålet «Hva har vi oppnådd» bør man heller stille spørsmålet «Hva ønsker vi å oppnå»? Først når det blir tydelig for storsamfunnet hva sjømatnæringen er og hva man forsøker å skape, vil man kunne lede vei. Da holder det ikke at fiskerne kommer frem til et svar, oppdretterne et annet, fiskeindustrien et tredje og leverandørbransjen et fjerde. Utad er norsk sjømatnæring én. For å lykkes i fortsettelsen må den også bli det innad.