En folkefiende

På innsiden av vårt rike norske hus sliter vi med gamle og nye utfordringer. Salige Petter Dass, soknepresten til Alstadhaug på 1700-tallet, nevner i Nordlands Trompet «Pestilenz, Dyrtiid, Hunger og Sværd» som eksempler på avstraffelser fra Vårherre. Fem hundre år senere opplever vi fortsatt noe lignende. En pandemi, en rente- og kostnadseksplosjon og krigsfrykt forårsaket av president Putin, vår mektige russiske nabo. 

Vi påminnes til stadighet om et akselererende antall eldre som skal ivaretas av et minkende antall ungdommer og barn. Fødselsraten er nå nede på 1,4 og stadig synkende. De få som vokser til får en formidabel oppgave når vi eldre skal sikres en verdig alderdom etter mange års samfunnsbygging. Samtidig må de sørge for at Norge henger med i tetsjiktet. Samtidig er vi blitt et folkeferd som topper statistikken av de mest omsorgstrengende, de sykeste og de mest arbeidsuføre menneskene i verden — selv om vi faktisk regnes blant de aller rikeste. Ja, vi er rike. Vi arbeider mindre; de gamle sa at «lediggang er roten til alt vondt». Er det derfor vi sliter? 

Og er det derfor vi drikker? 

Ett drap per 1.200 innbyggere

For over all denne uførheten, disse fysiske og ikke minst psykiske plagene henger en mørk sky som har skygget over vårt folks velbefinnende i uminnelige tider. Det er en sky vi sjelden snakker om, og som vi heller dysser ned: Alkoholmisbruket.  

For mange gir alkoholen en boost i livsgleden. Andre opplever en psykisk hvile for det trette sinn; atter andre flykter inn i rusen for å glemme livets traurige realiteter. Felles for alle er at alkoholen er svært vanedannende. Noen blir hektet selv om konsumet er lite og sporadisk, andre kan drikke mer og lenger før de sitter i saksa. Derfor ble så mange av sjøfolkene våre avhengige etter flere år under ekstremt stress. Men mange er heldige; de kontrollerer alkoholen, ikke omvendt. De krever derfor en liberal tilgang til alkohol. Uansett hvor store og negative konsekvensene for medmenneskene og samfunnet er. 

I litteraturen og historien finner vi talløse eksempler på at alkoholen har vært en verdsatt vare, både til hverdag og fest. Og man har vært oppmerksomme både på dens gledes- og problemskapende effekt.

I lærediktet Håvamål — den eldre Edda 900 år etter Kristus — gir forfatteren råd om god og høvisk livsførsel til de oppvoksende. «Med låkare niste du legg’kje i veg enn ovdrykkje med øl.»  Forfatteren Sigrid Undset er spesialist på norsk middelalder. I hennes hovedverk om Kristin Lavransdatter skjer det motsatte; et miljø på 1200-tallet der fylleri er helt uproblematisk. 

Den respekterte humanisten og skolemesteren Absalon Pederssøn Beyer skriver om det sosiale liv i Bergen i siste halvdel av 1500-tallet: «Det var tre båtsmenn i vinkjelleren, og de drakk seg drukne. Noen av dem kom i trette om penger, og den ene spottet den andre. Da gikk den ene ut av døren. Han kom siden inn igjen og med bila si hogg han halsen over på den andre slik at bare en liten trevl holdt den fast.»  Gjerningsmannen ble straffet ved halshugging: «Han ba om at bøddelen ikke bandt ham og lovte å ligge stille. Det gjorde han også.» 

Historikeren Karsten Alnes har regnet ut at det i perioden 1562-1571 skjedde ett drap årlig for hver 1.200 innbyggere i Bergen. Det er mye verre enn i den beryktede mafiabyen Gennardo på Sicilia og flere hundre ganger høyere enn New York i dag. Karsten Alnes skriver: «Alkoholen spilte en avgjørende rolle. På byens skjenkesteder drakk man rikelig med både tyskøl og danskøl, og i kjelleren på Breidalmenningen ble det skjenket vin. Ikke så få av drapene foregikk i eller rett utenfor skjenkestuene.» 

Gjennom hele høymellomalderen sliter mange; særlig de mange i arbeider- og tjenerstanden, som hadde avløst slavene i vikingtiden. De plages av sykdommer, pest, krig, sult og særdeles lav status. Dette gjenspeiles i folkediktningen. Folkehelten Askeladden, som satt ved grua og som ingen regnet med, reiser seg plutselig, gjør et karsverk og belønnes med prinsessen og halve kongeriket. Askeladden er de nedbøydes dagdrøm. Men når dagdrømmen slukner — da drikker man i stedet. Vi har talløse eksempler  på dette fra 1700/1800-tallet. 

Fra Romsdalen blir det rapportert fra et gravøl etter et barn rundt 1850: 100 personer var møtt frem, de drakk 120 liter brennevin. Fra Stord forteller futen i 1838 at han «kjender endeel Bønder som ikke anseer en Mand for at være beskjenket saa længe han kan gaae eller staae.» 

Biskop Munch skriver i sjokk om opplevelsen på en visitasreise i Rogaland i 1826: «Unge mennesker kommer til Kirken om Søndagen med Brændeviinsflasker i Lommen, hvoraf følger Svir og undertiden Slagsmaal, ligesom det i Nærheden af Kirkerne paa mange Steder findes Huse, hvor det udsælges Brændeviin om Søndagen til Almuens Fordærvelse.» 

Fra Vestagderbygden Hægebostad i dalstrøkene innenfor kommer den kraftigste preste-reaksjonen på 1800-tallets brennevinsorgier: Han kjemper en «Kamp mod et raat, vildt og til Drukkenskab henfaldt Folk.».

Brennevinsforbud

Rundt 1850 kommer en motreaksjon etter hvert som den haugianske bevegelsen får innflytelse. Bygden Nedstrand i Rogaland rapporterer om at «Brændeviin er intetsteds at faa, dets brug som daglig Drik er saatsige gandske og aldeles ophørt og det er allerede en stor Sjeldenhed, naar det findes ved selskabelige Sammenkomster, fEx. Bryllup.»

Denne motreaksjonen varer ved inn i 1900-tallet. I de nye industriarbeidermiljøene i byene var forholdene trasige; mange arbeider-hustruer møtte opp på mannens lønningsdag for å sikre seg lønnen før mannen fikk den og drakk den opp. Slike forhold kan forklare de politiske arbeiderhøvdingenes engasjement for å fremme edruskapen. Einar Gerhardsen og kretsen rundt han i Oslo var avholdende.

Allerede i 1870-årene går man så langt som til å anbefale totalavhold. Brennevinsloven av 1894 bestemte at kommunene skulle regulere omsetningen selv. I 1921 vedtok Stortinget en lov med forbud mot omsetning av brennevin og hetvin, men forbudet ble kortvarig og falt bort i 1923 og 1926. Vinbøndene i Sør-Europa presset avholdsmiljøene på det ytre Vestland med trusler om aksjoner mot norsk fiskeeksport.

Utviklingen de siste 100 årene etter midten av 1920-tallet, har vært en entydig liberalisering av alkoholpolitikken. Vi ser det tydeligst i vår nest største by, Bergen, som hadde store problemer med alkoholrelatert kriminalitet på 1500-tallet. Byen har i flere år, ikke minst i de siste, akseptert at sentrum tømmes for små og store forretninger, leiligheter og industrielle arbeidsplasser. Når vi vandrer på brolegningen gaper store, mørke vindusflater mot oss. I stedet druknes Bergen sentrum i ølkneiper, barer og restauranter. Bergensernes stolte aveny, Torvalmenningen, skal omgjøres til et gigantisk utested for de tørste til sommeren.

Reguleringspartiet Venstre har etter hvert rendyrket sitt ideologiske grunnlag, og i liberalismens hellige ånd anbefaler de fri tilgang til alkohol og cannabis. Tirsdag 19. mars spanderte Dagbladet, organet til det gamle frahaldspartiet følgende gladmelding over en prangende førsteside: «Jeg var drita nesten hele tida». Det er en av hovedaktørene, Danby Choi, i TV2-serien «Spillet» som forteller hvor gøy de har hatt det under innspillingen i TV2.  

Idealistene fra Arbeiderpartiets barndom ville ha rotert i gravene om de hadde sett TV-filmen om statsminister Oddvar Nordlis og partiformann Reiulf Steens heisatur med AP-toget til Hedmarken.

Den tidligere så selvskrevne arvtageren etter Gahr Støre, trøndernes Trond Giske, har festet og turet seg fra en toppkarriere i venstresidens ledende parti. Fremskrittspartiet har hatt store problemer med sine mange feststemte talsmenn; den siste, Per Willy Amundsen, drakk for mye whisky, vrengte sine innerste, uspiselige tanker ut og er i dag persona non grata. 

I vårt frivole og frigjorte samfunn representerer disse hedonistiske folkevalgte et skrekkens eksempel snarere enn et ideal til etterfølgelse for oss folk flest.

Nakensex over hele langsiden

Hvor har så denne hundreårlange avvisning og nedrivning av haugiansk og vestnorsk avhold ført oss? Statistikkene avslører ganske nådeløst tilstanden i fedrelandet: Trafikkdrepte, druknede, voldtatte, ekteskapskriser, overgrep mot barn og kriminalitet inkludert drap. I uhyggelig grad er alkoholen sterkt medskyldig når alle disse statistikkene indikerer at samfunnet vårt sliter med alkoholrelaterte ulykker og forbrytelser, og problemet eskalerer.

Noen av ofrene velger å stå frem med sin historie. Det er selvsagt en påkjenning, men Gud signe dem. Ett av TV2s nyhetsankere, Yvonne Fondenes, er en av flere. Hun forteller om en ulykkelig barndom med alkoholiserte foreldre som drakk og slåss, særlig i feriene og høytidene. Som liten pike gledet også hun seg til jul og listet seg ned i stuen julekveldsmorgenen for å beundre en pyntet stue med juletre. Der møter henne et rasert hjem etter at foreldrene har gått bananas om natten. Hun synker sammen i fortvilelse, for hun vet hvilken jul hun skal måtte gjennomleve. Foreldrene har bare nettopp begynt. 

Skal vi fortsette å neglisjere hjelpeløse småbarn som ikke kan begripe at ingen av de voksne vil berge dem i deres fornedrelse? 

I skrivende stund kommer det signaler fra statsministerens kontor. Han har trolig sett seg lei på at fyllikene og festløvene inntar Holmenkollen med røl og rop, og ødelegger osloborgernes stolte idrettsfest. Også russen har fått statsministerens negative oppmerksomhet. Russefeiringen skal utsettes til etter eksamen. Russebusser til flere millioner kroner, med prangende og utfordrende scener av nakensex over hele langsidene, fulle av  orgier og ravende ungdommer, preger gatebildet og parkeringsplasser over hele Norge. Hvem finansierer dem? Finnes det virkelig foreldre så totalt blottet for oppdrageransvar for barna sine? 

Skal vi fortsatt holde oss for øynene og ørene, og nekte for at vår misforståtte liberalisme ødelegger ungdommen vår? Skal vi fortsette å nekte for at vi har et medansvar når mange av våre medvandrere  bukker under i veggrøfta der vi går?  Vi ser dem jo. For det er våre krav om en liberal alkoholomsetning som ødelegger livet til tusener.

Lenge kjempet legene mot nikotin og alkohol, livsfarlige samfunnsfiender. Ingen politikere hadde guts til tiltak, selv om alle objektive kriterier tilsa at inngripende tiltak var alarmerende nødvendig. Tobakkrøykerne forlangte å få nyte den fulle frihet på gater og torg, i busser og tog, flykabiner, venterom og møterom, på restauranter og kafeer, uten hensyn til omgivelsene. Turde man ta sjansen på å gripe inn? Da sto det plutselig frem en modig maur: Dagfinn Høybråten. Han innførte røykeloven. De mobbet han og kalte han Ayatolla Høybråten. De tenkte at de lett kunne latterliggjøre og uskadeliggjøre han: Røykeloven? Mannen er jo gal! Men liksom Askeladden stilte han seg frem foran det trehodete troll. Og liksom Askeladden vant han! Til alles forbauselse lå det et fornuftig flertall og slumret i folket. Mange tusen nordmenn kan trolig takke Høybråten for at de lever.   

Ti prosent reduksjon innen 2025

Men alkoholen er det ingen som tør å bryne seg på, selv om den i dag er en av våre største folkefiender. De som fremdeles jobber motstrøms, edruskapsfolkene, har innsett at man kan ikke tørrlegge landet. Berget er altfor bratt. Man har prøvd før og mislyktes; den kollektive vrede ble for voldsom. 

Men innsatsen til de energiske edruelighetsforkjemperne har vært beundringsverdig og fortjener stor takk, særlig i forrige århundre. Særlig må legen og psykiateren Johan Scharffenberg (1869-1965) nevnes og minnes. Som fagmann og politiker var han så dyktig at respekten for han var urokkelig, selv om han viste tydelige tendenser til fanatisme i sin kamp mot alkoholismen. Men så har han nok sett mye elendighet på nært hold. I 1916 stemte han alene for et landsomfattende forbud mot all alkoholomsetning i landet. Han og noen idealistiske likesinnede står bak etableringen av Vinmonopolet i 1922 og vedtaket i 1938 da Polet fikk eneretten på all omsetning av vin og brennevin i Norge. 

Så sent som i 2021 ble Nasjonal Alkoholstrategi for 2021-2025 vedtatt. Målet er en reduksjon av skadelig alkoholforbruk i befolkningen med minst 10 prosent innen mars 2025 i forhold til 2010. Så er det allikevel litt fyr i peisen. Kunne vi kanskje få et sterkt engasjement fra ledende norske politikere som tør å risikere sitt politiske liv, med bare så lite som en tydelig anbefaling om måtehold?  Noe mer tør vi ikke håpe på. 

I det minste burde vi vel hente saken frem fra mørkeloftet, få luftet ut og snakket åpent om den hedonismen som for tiden breier seg i landet vårt. Kanskje ligger det et fornuftig flertall blant folk flest der ute som fortsatt uffer seg over drikkekulturen. 

Det er tross alt en realitet at arbeidsgivere som skal ansette folk alltid spør om hvilket forhold de har til alkoholen. I fiskerinæringen slet vi tungt i de vanskelige åra utover på 1960-tallet da silden var nesten borte. Som førstereisgutt i en trang lugar med fire kamerater var yngstemann noe skremt når festen nådde de store høyder. Han la seg under dyna. Slik kunne vi ikke ha det, og i dag er drikkekulturen blant fiskerne på jobb kjempefin. Inntrykket fra de sosiale mediene med mangfoldige forherligende vitnemål om alkoholrusens lykkebringende opplevelser er kanskje ikke representative for holdningene i det norske folkedypet? Vi bør derfor tørre å gjenopplive debatten.

Når får vi så en ny Askeladd som tør å sette problemet på Stortingets sakskart, en som aktivt prøver å endre holdningene blant folk flest, ikke minst blant politikerne? Kan vi håpe på Jonas Gahr Støre? Nei, han er for feig. Kanskje Erna Solberg? Nei, hun har hatt nok å stå i i det siste. Hva med Guri Melbye og hennes frisinnede Venstre? Gud trøste og bære! 

Så får vi bare vente til det kommer en modig Robin Hood som kan føre an i krigen mot folkefienden.