Alle til «laks» – hvordan lykkes?

Ofte trekkes produksjonsvolum og lønnsomhet frem som eksempler på hvor fantastisk utvikling havbruksnæringen har hatt. Fra første gang jeg besøkte et oppdrettsanlegg som fireåring, har vi økt oppdrettsproduksjonen fra rundt 50.000 tonn til nærmere 1,7 millioner tonn i år. Vi tar stadig nye eksportrekorder og ringvirkningene fra havbruksnæringen er voksende.  Jeg vil likevel hevde at vi bare er i startfasen. Fortsatt produseres det aller, aller meste kystnært i åpne merder. Og laksen er fortsatt helt dominerende. Men tiden står på ingen måte stille.

For 20 år siden, omtrent på den tiden da jeg startet i Norsk Fiskerinæring, foregikk matfiskoppdrett utelukkende i åpne merder i kystnære områder. Samtidig var det tydelig at vi sto foran en ny epoke. MTB-regimet hadde blitt etablert, børsnoteringene var i gang, og produktivitet og optimalisering var nøkkel til velstand og vekst. Da lakselusa for alvor begynte å bli et altomfattende problem, var responsen fra næringen offensiv og løsningsorientert. Det illustrerer godt den omstillingsevnen som bor i den.

På få år ble det bygget en stor rensefisk-bransje, med levendefangst og oppdrett, nye teknologier og avanserte avlusningssystemer. Vi fikk storsmoltstrategier, i 2016 utviklingskonsesjoner og fra 2017 åpning for matfisk på land. Å produsere fisk der «ingen kunne tru» viste seg mulig. Atlantic Sapphire bygget storskala landanlegg i sumpen i Miami – så langt et finansielt mareritt – men fortsatt en bjellesau som viste veien for prosjekter som har vist seg å lykkes. SalMar gikk utaskjærs med Ocean Farm og viste at alt er mulig, bare man vil det nok.

Det ble snakket om et nytt industrieventyr. Mange mente, meg inkludert, at vi sto i et paradigmeskifte. Det mener jeg vi fortsatt gjør – noe som vil gi betydelige oppgaver å løse fremover.

Men vi undervurderte nok kompleksiteten. Realisering tar tid, og i dag – nesten ti år etter de første takene, mangler fortsatt rammevilkår, og for mange, både investerings- og omstillingsvilje. En av bransjens aller største utfordringer er hvor lang tid det tar å innføre ny politikk og gode rammer. Vi vet at det vi har ikke fungerer optimalt, at potensialet til å utvikle oss i riktig retning er der, likevel ligger alt for mye fortsatt i støpeskjeen!  Det er frustrerende med lange prosesser, uklare rammevilkår og uvissheten om hva som kommer – eller ikke kommer.  Men kanskje mest; hvor mye skaperkraft som slukkes i langdryge prosesser.

Den nye havbruksmeldingen har fått kritikk for å være et prinsippdokument, et makkverk, en festtale uten evne til å gjennomføres. Det er vurderinger jeg ikke deler helt. Jeg mener Havbruksmeldingen og behandlingen av den, signaliserer et skifte med et tydelig spor. At man for første gang valgte å spørre biologene og miljøekspertene først – juristene og økonomene etterpå, har gitt en melding med en klar prioritering; Det er næringens faktiske påvirkning på miljøet som skal styre utviklingen videre.

Fokuset på miljø, bevaring av natur og dyrevelferd, har overtatt helt. Skal vi oppfylle klimaforpliktelsene og samtidig opprettholde ambisjonen om vekst, kreves nye løsninger. Nullutslipp, slamoppsamling, energieffektivisering og betydelige strukturelle grep, ikke minst for å sikre fiskens velferd. Og det begynner å haste. Klimakravene vil i økende grad styre hvilke aktører som får vokse – og hvordan. Her spiller leverandørbransjen en avgjørende rolle som strategiske partnere.

Vi står også midt i et teknologisk paradigmeskifte. Automatisering og robotisering erstatter manuelle rutiner. Maskinlæring og sanntidsanalyser brukes til å optimalisere drift. Fjernstyring og digital infrastruktur muliggjør drift med færre folk, bedre oversikt og kontroll. Dette er ikke lenger eksperimentelle verktøy, men integrert del av produksjonen. Her skjer utviklingen raskere enn politikkutformingen.

Vi befinner oss med andre ord i et teknologisk, regulatorisk og politisk veiskille. Næringen skal både vokse, bli mer bærekraftig og samtidig levere høy verdiskaping. Det er krevende – men også fullt mulig. Omstilling gir en del utfordringer, men først og fremst muligheter. Det er summen av alt dette – politiske veivalg, teknologiske gjennombrudd, samfunnets tillit og næringens evne til omstilling – som avgjør om vi lykkes. Mulighetene er enorme, men marginene for feil blir mindre.

Norsk havbruk er fortsatt en av verdens mest lønnsomme og klimavennlige næringer. Med tilrettelegging som i større grad tar hensyn til fiskens velferd, gjennom bruk av nye teknologier og en mer fremtidsrettet regulering, kan den også bli den mest bærekraftige.

PS: les Sideblikk fra februar 2022: Myndighetene må på banen. Fiskevelferd først