Leder
Dyrt å være rik!
Noen påstår at det er dyrt å være fattig. Utøverne i norsk sjømatnæring vil i tiårene fremover erfare at det er ganske dyrt å være rik også.
REGJERINGENS FORSLAG TIL statsbudsjett er lagt frem. Alle er misfornøyde. Hylekoret høres over hele landet. Man skulle tro at Arbeiderpartiet foreslår nedskjæringer over alt. Men det gjør partiet ikke. Utgiftssiden i budsjettet for 2026 øker med smått imponerende 180 milliarder kroner, eller med 32.000 kroner per innbygger. Staten bruker mer penger enn noen gang, og til all verdens gode og ikke fullt så gode formål. Den foreslåtte utgiftsveksten er ca. ni prosent sammenlignet med 2025. Det er langt mer enn prisveksten og gir også en markert vekst i utgiftene per innbygger. Det skulle man virkelig ikke tro nå vi hører klagestormen, ikke bare fra opposisjonen, men enda mer lydhør fra de fire partiene som har pekt på Arbeiderpartiet og Jonas Gahr Støre som sine ledestjerner de neste fire årene. Når de rødgrønne partiene har kranglet ferdig på Stortinget og det endelige budsjettet forhåpentligvis blir vedtatt, vil utgiftene ganske sikkert ha økt enda mer.
Det er nesten litt komisk. Svært mange i Norge er jo bekymret over den store veksten i offentlige utgifter de siste tiårene. Likevel klager man altså over at veksten ikke blir enda større. Offentlig sektor har vokst seg enorm, også om vi sammenligner med våre naboland Sverige, Finland og Danmark. Mange trekker frem helseutgiftene som et skrekkens eksempel. I følge Statistisk Sentralbyrå (SSB) har de totale offentlige utgiftene til helse i Norge økt fra 91 milliarder kroner i 2000 til 328 milliarder i fjor, dvs. med 360 prosent. Det ser voldsomt ut på papiret. Men justerer vi for antall innbyggere — som tross alt har økt med nesten 1,1 millioner mennesker de siste 25 årene, og deretter for inflasjonen, har de offentlige utgiftene til helse per innbygger «bare» økt fra 32.500 kroner i 2000 til 36.200 kroner i fjor, altså med 11,4 prosent. Holder vi oss til de siste ti årene har utgiftene faktisk falt fra 41.100 kroner i 2014, dvs. med 12 prosent. Bildet er med andre ord ikke så «skrekkelig» som man ofte kan få inntrykk av i det offentlige ordskiftet.
Men misforstå oss rett. Det er ingen tvil om at offentlig sektor har est voldsomt ut de senere tiårene. I dag jobber over 1 million mennesker i statlig og kommunal tjeneste.
ALLE KLAGER, OG ALLE KREVER MER! Figur 1 viser hvor vanskelig kravene vil bli å imøtekomme i tiårene som kommer. Figuren viser den forventende utviklingen i offentlige inntekter og utgifter frem til 2060, og man må ikke være rakettforsker for å se at noe ikke stemmer. Frem mot 2030 går det rimelig greit. Så starter problemene for alvor. Utgiftene bare fortsetter å stige mens de forventede inntektene vil falle etter hvert som olje- og gassproduksjonen svikter utover på 2030-tallet. Dette fallet vil bli betydelig.
Som fisker og oppdretter hadde vi vært alvorlig bekymret. Et sted må jo finansieringen komme fra dersom gapet mellom penger inn og penger ut ikke skal tvinge regjeringen til å trylle. En mulighet er selvfølgelig å heve handlingsregelen for oljefondet. Det tror vi sitter veldig langt inne, men er selvfølgelig et alternativ når alle andre muligheter er analysert og forkastet. Da tror vi heller at kommende regjeringer vil satse på å øke skatte- og avgiftsnivået. Og det er ikke godt nytt for dem som lever av å fiske og oppdrette laks og ørret. Selv om det går opp og ned i begge næringer, er lønnsomheten i snitt så høy at disse bransjene vil bli svært fristende siktemål for politikere med utallige gode formål å bruke pengene på, og med press fra alle kanter om å gjøre det.
Spør noen oss i dag tror vi grunnrenteskatten på oppdrett heller vil økes enn reduseres. 3-4 milliarder kroner i årlig skattebeløp kan lett dobles uten at noen på Stortinget vil synes synd på norske fiskeoppdrettere. Vi anser det også som sannsynlig at det kommer en slik skatt på fiskeriene. Årslotter på 4-5 millioner kroner, som slett ikke er uvanlig på de beste båtene, vil gjøre det vanskelig å argumentere imot en slik skatt. Det samme gjør de skyhøye prisene på konsesjoner og fiskerettigheter. Det synes jo knapt å være noen grense for hvor mye man i dag må betale for retten til å drive fiske.
Noen påstår at det er dyrt å være fattig. Utøverne i norsk sjømatnæring vil i tiårene fremover erfare at det er ganske dyrt å være rik også.