INGES hjørne
Femtiårene
Vi seilte inn i femtiårene med drømmen om en ny tid.
Skrevet av:
Inge Andreas HALSTENSEN
Femtiårene i det 20. århundret etter Kristi Fødsel var min barndom. Det var et tiår som sydet av optimisme, pågangsmot og tiltak. Vi smilte i femtiårene; vanlige familier med far i arbeid og hjemmeværende kone kunne bygge seg hus; små, hvitmalte hjem med en liten potetåker inntil den sol- og sørvendte veggen.
Lenge talte man om 1800-tallet og den lange freden etter Napoleonskrigene. Den varte helt til utbruddet av 1. verdenskrig i 1914, bare avbrutt av et kort intermesso da franskmennene og tyskerne slåss i 1871-72. Man forsto ikke hvor galskapen og verdenskrigen i 1914-18 kom fra. Hva var det som skjedde? Hvordan kunne verden bli kastet inn i tjueårene og trettiårene til en lammende økonomisk krise med dyrtid og arbeidsløshet, forsterket av krakket på New York børsen 29. oktober 1929? Det kulminerte i det påfølgende tiåret — i 1940-årene, da frustrerte og desillusjonerte tyskere slapp til en despot midt i et demokratisk samfunn. Han utløste en verdensomspennende ildebrann som skulle tappe menneskeheten for milliarder av liter blod. Denne største av alle verdenskrigene gjennom tidene var en gigantisk kulminasjon på et sammenhengende europeisk mareritt fra 1914 til 1945. Den berømte østerrikske forfatteren og jøden Stefan Zweig skriver i boken «Die Welt von Gestern» (1944) med undring og fortvilelse om fredsperioden før 1914 og det påfølgende ragnarok frem til dagen i 1944 da han tok sitt eget liv.

«Aldri mer»
Femtiårene kom etterpå. Mot slutten av førti-tallet og ved inngangen til femtiårene la det seg en besinnende ånd over de ansvarlige for kloden vår. Man tok hverandre i hendene og sa «aldri mer». Forsvarsallianser som skulle sikre vennskap og fred ble etablert. Da det hele var over, seilte vi inn i femtiårene med drømmen om en ny tid, senere formulert av dikteren Olav H. Hauge i 1966 i Norges beste dikt; «Det er den draumen». Jeg opplever at Olav H. Hauge kan ha blitt inspirert av femtitallets stemninger og drømmer om en ny tid:
Det er den draumen me ber på
at noko vidunderleg skal skje,
at det må skje — at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at kjeldor skal springa,
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

Det minker på de som kan fortelle om dette paradisiske tiåret. Men jeg synes å minnes, at da uværet endelig ga seg ble det helt stille, solen kom frem igjen og man hørte fuglekvitter fra skogen. Det var som å «glida inn på ein våg me ikkje har visst um».
Jeg minnes bananene. De kom fra Syden midt på femti-tallet, med dampbåten fra Bergen på 17. mai, to kasser bananer; en banan til hver unge i Bekkjarvik. En av de minste blant oss kom for sent, han fikk ikke banan. Vi syntes inderlig synd i han. 17. mai på femti-tallet ble feiret i en grønn bakkeskråning, som snart skulle bidra til kubeite. Fedrene våre var yre liksom vårkåte kyr; de konkurrerte om hvem som kunne hoppe lengst. Alvorstunge fedre i hverdagen, nå lo de og tullet med oss. Mødrene kom med smørbrød i matskrin, egg og sild, varm kakao på fars termos-kaffeflaske fra jobben. Det hendte en gang at handelsmannen (min far) skaffet iskrem i melkespann dekket med is i en stor trekasse. Det fungerte og ble til et uutslettelig barndomsminne.
Gjennom NRK og radioen ble vi oppdratt til positive og omtenksomme norske fellesskapsindivider. Vi lyttet til barnetimen hver morgen med Alf Prøysen, Torbjørn Egner og Anne-Cath. Vestly, fulgt av morgenandakt for de voksne. Hver mandagskveld ble det stille i stuen når Ønskekonserten og Svanhild Mundheim kom på luften. Pop-musikken kunne være underholdende, f.eks. når bergenserne Kurt Foss og Reidar Bøe sang Arne Paasche-Aasens «Blåveispiken» eller når Arne Bendiksen sang om at han har brent sine kjærlighetsbrev: «Jeg sitter og stirrer i flammene inn, og minnes den gang du var min». Femtiårene var ønskekonsertens høysang.
Men i dette nyetablerte paradiset lurte fortsatt de dødbringende epidemiene fra Middelalderen, især blant barna og de unge. Den gode fredstiden kjempet fortsatt mot bakterier og virus. Tuberkulosen herjet i bygdene og i mange familier; unge kvinner og menn måtte bare godta at de tæret hen, selv om mange ble reddet av sanatoriene. Poliomylitten var like smittsom. Min fetter ble angrepet fem år gammel. Han overlevde, men kunne aldri mer reise seg og gå. Han måtte forlate barndomshjemmet for å vokse opp på en institusjon i Tønsberg med spesialbehandling.

Økonomisk fremgang
Men femtiårene skulle bli disse tusenår-gamle, smittsomme og dødelige sykdommers endelikt! I vår enkle skolestue dukket distriktslegen med helsesøster opp flere ganger i året. Først og fremst ble kampen mot tuberkulosen utkjempet. Vi fikk injisert sprøyter med halvdøde tuberkelbasiller, som igjen vekket kroppen til motaksjon og immunitet mot styggedommen. På samme måten ble polioviruset angrepet og til slutt utslettet. Vi fikk sprøyter med drepte poliovirus som ga oss immunitet.
Også dette fikk femtiårene gleden av å oppleve: Menneskenes og særlig foreldrenes frykt for tidligere tiders dødelige epidemier forduftet da de epidemiske sykdommene ble utryddet.
Men det som gjør femtitallet til alle gleders tiårsperiode, er den økonomiske fremgangen som hele Vest-Europa og USA skulle få oppleve. Knuste byer som Berlin og London skulle gjenreises. Alle krigsherjede nasjoner skulle bandasjeres og heles. Reparasjonene og restitusjonene skapte arbeid, sysselsetting og tilfredshet etter hvert som krigsårene forsvant. De utmagrede kunne reise seg i en verden hvor de ble etterspurt, verdsatt og lønnet.
Norsk næringsliv opplever en festrus. Einar Gerhardsen er den selvskrevne statsministeren, hentet rett fra «gølvet», en omvendt kommunist fra 30-åra som kunne samarbeide med kapitalen og passe på at vanlige arbeidsfolk fikk sin rettmessige del av velstandsutviklingen.
Vannkraften på Vestlandet, i Telemark og i Nord-Norge ga oss en kraftig konkurransefordel, og industrien blomstret. Vi var blant de største sjøfartsnasjonene i verden, med norske sjømenn på broen, dekket og i maskinen. Fremdeles kunne rederiene betale konkurransedyktige hyrer til norske sjømenn, som stemte i med «Vi seiler for velstand og lykke, vi seiler for far og for mor, vi seiler for Norges ære og for flagget som vaier om bord». Det var disse karene som ble hvalfangere, som seilte mot Antarktis og Sydpolen i oktober, feiret julen blant isfjellene i Sydishavet og kom hjem i triumf tidlig i mai påfølgende vår om bord i svære kokerier fra Sandefjord, Tønsberg og Haugesund, med smekkfulle tanker av hvalolje. Eller de valgte selfangsten i Østisen og Vestisen ved Grønland. Alle disse var femtitallets menn og deres hjemmeværende kvinner, som midt i savnet tok seg av hjemmet, barna, skolestellet, kirken, butikken og hele bygden. Ingen av disse forstår hvorfor en oljearbeider i dag trenger fire uker hjemme etter to uker på plattformen.

Khrusjtsjov og sild
Men den største skatten av havets rikdommer var det sildefiskerne langs hele vår langstrakte kyst som brakte hjem, nettopp i femtiårene, da svære sildeårsklasser veltet mot Vestlandet i vinter- og vårmånedene. 650 snurpebåter fisket med dorries og snurpenot, flere tusen fisket med drivgarn eller bunngarn etter vårsild. Under selve innsiget mot Fjordane og Møre i januar-februar, brukte basen tidlig på 1900-tallet streng og blylodd til å finne silden med sin egen loddebåt. To not-dorrier med årer fulgte like bak. Når basen ropte «la gå», rodde dorriene fra hverandre i en halvsirkel, mens man rullet snurpenota i sjøen rundt sildestimen og snurpet nota sammen. Senere kom ekkoloddet i basbåten, og dorriene ble utstyrt med motor og propell. Årene ble lagt vekk, og motordrevet hydraulikk gjorde snurpejobben. For noen gikk utviklingen litt for fort, og man ropte på forbud mot motoriserte dorrier. Saken havnet i Stortinget, som løste problemet på Salomos vis: Bare en dorry fikk bruke motor. Men i 1950, det året da glansdagene i femtiårene begynte og storbasene ropte høyt, fikk vi motor i begge dorriene. Effektiviteten vant frem.
1956 ble rekordåret med 12 millioner hektoliter (1,2 millioner tonn) av havets sølv i løpet av de tre første månedene av året. Sildefesten var så spektakulær at statsminister Einar Gerhardsen inviterte Sovjets ledere Nikita Khrusjtsjov og Nikolaj Bulganin til Kristiansund for å oppleve eventyret. Norge var en fiskerinasjon, mer enn noen gang før eller senere.
Man bygget fryserier på kaiene for å bevare mest mulig av rikdommen til mat for mennesker. Noen mottak kunne hodekappe eller endog filetere silden. Store og små sildesalterier med historie tilbake til 16/1700-tallet produserte dag og natt, tønnefabrikkene med bøkkerne fikk maskiner og kunne produsere 25 tønner per bøkker per dag. Men sildemengdene var for store, og mye ble produsert til mel og olje av et 70-talls sildemel- og sildoljefabrikker fra Finnmark til Farsund. Eventyret fortsatte i de nord-norske fjordene gjennom sommeren, da man fisket delikatessen feitsild.

Tusenvis av nøter og garn skulle produseres og vedlikeholdes. Dette behovet skapte en hel næring av garn- og notprodusenter, i tillegg til tusen hengjer der man kunne vaske, barke (impregnere) og tørke de svære nøtene og garna. Da nylonstoffet kom fra Amerika i 1957, fikk vi nøter som var mye sterkere og som ikke kunne råtne. De tusen hengjene ble stående ubrukte og falt sammen. I dag er det 50 igjen. De er fredet. Også kvinnene elsket nylonen: I femtiårene forsvant ullsokkene da damene forsto at de hadde pene legger som kunne vises frem. Skjørtekanten krøp oppover, høyere og mer vovet år etter år.
Hundrevis av små vestlandsbygder våkner nå opp av trettiårsdvalen og krigsdepresjonen, til sildefesten på 1950-tallet. Her bores, hamres, spikres og males. De fleste har jobb og kan finansiere et lite hjem på 100 m2. Det kan man knapt i dag. Skolestuen og dagligvarehandelen må utvides, sildesalteriet, tønnefabrikken, notbarkeriet og nothengen (-tørkeriet) reises og bygges. Tidlig i vårt herlige femtitall kom elektrisiteten. Fantastisk, men kun med strøm til små husholdninger. Tønnefabrikken i Bekkjarvik måtte ha sitt eget el-aggregat, en svær Detroit-diesel fra Amerika som brommet forskrekkelig. Vi måtte snakke høyt om dagen, men klokken fem opphørte lydforurensningen, og det ble øredøvende stilt i havnen. Bøkkerne stavret hjemover med et vedlass, en termos og en matboks i kipen på ryggen. Kvinnene, altså sildehodekapperne fra salteriet hadde det travelt. Ungene var mange og de ventet på mor og mat. Alle jobbet akkord; en hissig og hektisk arbeidsdag med godt utbytte, for de aller fleste var inspirert av akkorden. Bøkkerne kjente ikke til nødvendigheter som hørselsvern eller vernebriller. Jentene stakk innom toalettet etter arbeidstid. De hadde ikke tid når tønnene skulle fylles med hodekappet sild og salt. De jobbet sammen, tre jenter på en tønne; det var sterk konkurranse om hvilket lag som hadde fylt flest tønner når dagen var omme. Etter en middagslur møtte man gjerne opp på kaien når dampbåten fra Bergen kom med varer og post. På postkontoret var det overfylt, før postmannen endelig åpnet luken og delte ut brev og aviser. Da var det tid for en smule sladder. Å, du herlige femtitall!

Kristen tidsalder
Ja visst var det bonanza etter havets sølv. Men også etter mussa, brisling og makrell. Dette var bare halvparten av norsk fiskerinæring. I nord vandret fortsatt torsken på sin gyteferd mot Lofoten, og man fisket hyse, sei, lange, brosme, uer og blåkveite. Norsk fiskerinærings beger fløt over, som det står i Skriften, og prestene takket for Vårherres velsignelse i kirkebønnen hver søndag.
Man skulle tro at femtiårenes festrus i etterkrigstiden med sterke utfordringer til innsats og kreativitet for å utnytte mulighetene og skape pekuniære verdier, ville redusere gudstakknemligheten og gudstroen blant det norske folk og føre vårt fokus bort fra det evige, mot det timelige. Forfatteren og historikeren Karsten Alnes skriver i det siste av sitt fembindsverk «Historien om Norge» at vårt folk først ved skiftet mellom det 19. og 20. århundre går inn i det han kaller en kristen tidsalder.
Påstanden er uventet, men den norske kirkehistorien vitner om en religion som faktisk blir misbrukt. Vi har først 500 år under pavens overhøyhet; han solgte frelse og tilgivelse mot betaling. Så kommer Luther. Men etter han erobrer kongemakten kirken og krever lydighet og underkastelse under kongen, som skal belønnes med å vinne kriger når Gud er fornøyd med hans gudfryktende folk. Og vi leser om djevelfrykt og heksebrenning av uskyldige kvinner med kirkelig velsignelse.
Ved Hans Nielsen Hauge og haugianernes opprør mot Konventikkelplakaten — som forbø andre enn prestene å forkynne — får vi en folkereising gjennom 1800-tallet, der kirken og lekfolket refser umoral og drukkenskap, og samtidig formidler Jesu tilbud om frelse, tilgivelse og et umulig krav om å elske sin neste som seg selv. Det kunne vanskelig oppfylles, men nettopp derfor trengte menneskene tilgivelse.

Haugianerne etterfølges av store misjonsorganisasjoner med betydelig innflytelse på gudsforholdet mellom Vårherre og menneskene i dette landet, særlig på bygdene. Det vokser frem en inderlighet i gudsforholdet, og vi opplever en moralsk reising i folket, f.eks. med krav om totalavholdenhet i forhold til alkohol og forbud mot seksuelle relasjoner utenfor ekteskapet. Forholdene på 1800-tallet beskrives som såpass graverende at kravet lett kan oppfattes som betimelig.
I Fitjar kommunes bygdesoge skildres et indremisjonsstevne fra 1889:
«Fartøi efter fartøi stevnet inn paa Fitjarbugten. Det vrimlet af folk alle vegne, der søkte seg skjul i lader og uthuse hvor der var et lite indsmaak; i baater med seil over sig eller under baathvelv. Alle huse var fyldt med mennesker. Det var gribende at se denne skare skride op over bakkene, gamle og unge og barn bærende på sine nisteskrin. Der kom halte paa sine krykker og krøplinger som andre bar paa ryggen. Hvor man gikk om aftenen hørte man sang. Den lød fra huse og baatnøst. En ordets, sangens, bønnens og lovprisningens tid var begyndt.»
Dette er opptakten til Alnæs’ betegnelse av første halvdelen av 1900-tallet — en kristen tidsalder. Jeg opplevde min barndom på femtitallet som en religiøs kulminasjon, med stor åndelig hengivelse, vekkelser, krav om moralsk vandel og avholdenhet på ymse vis. Hvorvidt den avmatningen vi har opplevd mot vår egen tid er ønskelig, vil tiden vise. Skråsikkerhet omkring denne samfunnsutviklingen har som regel ikke vært særlig klok.

«En våg me ikkje har visst um»
65, ja 75 år er gått siden mine lykkelige barneår på femtitallet. Men var — og er — vi egentlig ferdig med krigstrusselen fra 1900-tallet? Nei. I øst forskanset Stalin og hans totalitære regime seg bak atombombetrusselen. I vest beskyttet vi oss med forsvarsfellesskapet NATO. Vi begikk den dumheten at vi reduserte våre egne forsvarsutgifter og stolte på USA.
«Ung må verden ennu være»: I dag må vi slå ring omkring Ukraina. USA har sådd tvil i oss om forsvarsgarantien. Vi lever i et Europa som i motsetning til tidligere er enig og samlet, men som ligger mellom to mektige naboer med eneveldige ledere. Vi tør faktisk ikke stole på noen av dem. Vil femtitallet kanskje bli stående i vårt minne som «en våg me ikkje har visst um», verken før eller etter?