Skrevet av:
Frode Blakstad, arbeidende styreleder i INAQ AS
Havbruksnæringen er i dag gjenstand for store endringer. Nye produksjonsteknologier, regulatoriske grep og økt digitalisering endrer både driften og kravene til beslutningsgrunnlag. I arbeidet med å lage denne artikkelen, har jeg søkt støtte hos seniorrådgiver Vegard Aksnes i INAQ AS.
Innføringen av den nye miljøfleksordningen forsterker dette ytterligere. Ordningen gir i første omgang oppdretterne mulighet til å ta i bruk nedjustert kapasitet gjennom semi- eller helt lukkede løsninger. Implementering av nye løsninger forutsetter imidlertid god innsikt både i biologiske forhold, miljøforhold, bæreevne og produksjonspotensial. I dette landskapet blir kunnskap om lokalitetene — og helheten i lokalitetsporteføljen — et av selskapenes viktigste konkurransefortrinn. De fleste oppdrettere kjenner sine lokaliteter godt rent operasjonelt, men det operative fokuset kan av og til stå i veien for strategisk utvikling. For å ta gode beslutninger kreves oversikt og analyse av:
- Hvilke lokaliteter presterer godt over tid?
- Hvilke gjør det dårlig og hvorfor?
- Hva er mulighetsrommet i porteføljen?
- Hvor og hvordan bør man produsere i fremtiden?
Lokalitetsutviklingen i norsk havbruk gjenspeiler teknologiens fremgang. I næringens spede begynnelse var en typisk oppdrettslokalitet lun, skjermet og lett å drifte. Den gangen var lav bølgeeksponering og enkel tilgang avgjørende. Men skjermingen hadde en pris; dårlig produksjonsmiljø som følge av svak vannutskifting førte til redusert vekst og økt miljøbelastning.
Hva man anså som gode lokaliteter på 1970- og 1980-tallet er godt illustrert gjennom kartleggingene som Havforskningsinstituttet gjorde blant annet i Trøndelag på første halvdel av 1980-tallet. De fleste lokaliteter ble lagt i beskyttede farvann. Sammenligner vi med dagens lokaliteter (Figur 1), ser vi hvor dramatisk bildet har endret seg. Teknologiutviklingen har gjort det mulig å ta i bruk mer eksponerte lokaliteter med bedre strømforhold og større bæreevne. Med andre ord: hva som regnes som «høvelige områder» har endrer seg sterkt i takt med teknologien.
Tre hovedsteg
Havbruksnæringen står i dag overfor betydelige biologiske utfordringer. Lusepresset er fortsatt høyt, og dødeligheten ligger på et nivå som ikke er bærekraftig over tid. Sammenhengen mellom lusepress og dødelighet er tydelig: hyppige og belastende behandlinger mot lus bidrar i stor grad til økt dødelighet og redusert produksjonsresultat (Figur 2). Dette illustrerer behovet for en mer helhetlig tilnærming til produksjonen, der både lokalitetenes egenskaper, biologisk prestasjon og teknologivalg vurderes samlet.
Parallelt skjer et raskt teknologisk skifte i næringen, nettopp for å redusere de biologiske utfordringene. Skjermingsteknologier som nedsenkbare og semilukkede merder tas i bruk for å redusere lusebelastningen og forbedre fiskevelferden. Offshore-konsepter åpner nye produksjonsområder lenger ut i havet, mens digitalisering og fjerndrift endrer måten anleggene planlegges og drives på. Denne utviklingen gir store muligheter, men stiller også høyere krav til forståelse av lokale forhold. For å ta gode beslutninger om investeringer og teknologi, må man vite hvor de ulike løsningene faktisk fungerer best — og hvorfor.
Lokalitetsporteføljen utgjør grunnmuren hos enhver oppdretter. Den styrer biologisk potensial, kostnadsnivå, fleksibilitet og handlingsrom for fremtidige investeringer. Å kjenne lokalitetenes egenskaper godt nok er derfor en strategisk nødvendighet. Uten tilstrekkelig innsikt risikerer man å velge feil teknologi på feil sted, eller å overse muligheter for forbedringer der effekten kunne vært størst. Strategiske beslutninger om ny teknologi, produksjonsplanlegging og lokalitetsstruktur må bygge på mer enn magefølelse og enkeltobservasjoner. De må bygge på systematisk kunnskap.
For å gi et solid beslutningsgrunnlag for strategiske valg er det avgjørende å koble sammen biologiske, fysiske og teknologiske data på en systematisk måte. En strukturert tilnærming vi har benyttet oss av bygger på tre hovedsteg:
1. Skape helhetlig oversikt over lokalitetsporteføljen
Første steg handler om å etablere en helhetlig oversikt over lokalitetsporteføljen. Dette innebærer å samle og sammenstille data fra både offentlige kilder og oppdretternes egne systemer. Det dreier seg om alt fra administrative data — les MTB, tillatelser, samdrift og arealbruk, via biologiske resultater som vekst, fôrfaktor, dødelighet, sykdom, lus og produksjonskostnader til teknologiske egenskaper knyttet til merdtype, dimensjoner, layout og tilleggsutstyr. Dertil inngår naturligvis miljødata som strøm, bølger, bunnforhold og resultater fra B- og C-undersøkelser. En viktig del av kartleggingen er også å forstå lokalitetenes omgivelser — nabolokaliteter, smittemodellering, arealinteresser og mulige utvidelser. Dette gir et solid datagrunnlag som beskriver både enkeltlokaliteter og porteføljen som helhet. Når disse dataene integreres i et felles system, får man et fakta- og databasert utgangspunkt for strategiske vurderinger.
2. Analysere og prioritere
Når lokalitetsporteføljen er kartlagt, handler neste steg om å skape innsikt. Analysen bør vise hvordan prestasjonene varierer mellom lokaliteter og over tid, f.eks. ved å se på utvikling i lusebelastning, behandlinger, dødelighet og produksjonseffektivitet. Ved hjelp av grafiske fremstillinger og nøkkeltall kan man identifisere mønstre og årsakssammenhenger: Hvilke lokaliteter har vedvarende høy dødelighet, og hvilke lykkes med stabil produksjon? Hva skiller dem? Og hvilke har høyest lusebelastning over tid? Denne fasen gir grunnlag for å prioritere hvilke lokaliteter som bør få oppmerksomhet, enten fordi de har størst forbedringspotensial eller fordi de er kritiske for selskapets samlede produksjonskapasitet. Slik prioritering gjør det mulig å bruke ressursene der de har størst effekt, enten det handler om teknologi, driftsform eller produksjonsplanlegging.
3. Vurdere tiltak og effekter
Det siste steget handler om å utforske mulighetsrommet og vurdere hvilke tiltak som faktisk kan gi ønsket effekt. Det kan innebære vurderinger av ny produksjonsteknologi, f.eks. nedsenkbare merder, semi-lukkede systemer eller skjermingstiltak, men også endringer i utsettsmønster, smoltstørrelse eller produksjonsplaner. Gjennom modellering og dataanalyse kan man anslå hvordan ulike tiltak påvirker produksjon, dødelighet og lusepress, både på enkeltlokaliteter og i samspill med nabolokaliteter. Slike analyser kan gi et realistisk bilde av hva som kan oppnås, og gjør det mulig å vurdere både effekt, risiko og kostnad. Resultatet er et kunnskapsbasert beslutningsgrunnlag for hvor ulike tiltak bør prioriteres, og hvilke som vil gi størst samlet gevinst for produksjonen.
Tydelig konkurransefortrinn
Målet med denne prosessen er ikke bare å analysere data, men å gjøre dem operasjonelle i strategiske beslutninger. Ved å systematisere innsikten om lokalitetene, kan oppdrettere bedre prioritere hvor de bør investere i ny teknologi, hvor produksjonsvolum kan økes og hvor tiltak vil gi størst effekt. Det gir en mer målrettet og kunnskapsbasert strategi, og i forlengelsen av det et tydelig konkurransefortrinn.
Oppdrettsnæringen har tradisjonelt hatt et solid praktisk kunnskapsgrunnlag. Men etter hvert som teknologien blir mer kompleks og reguleringene strammere, må strategiske beslutninger i økende grad støttes av data og innsikt. God forståelse av lokalitetsporteføljen handler ikke bare om å utnytte potensialet der det finnes, men også om å forstå hvordan begrepet «høvelig» lokalitet er i endring, særlig i en tid med rask innfasing av ny produksjonsteknologi. Det som tidligere ble regnet som «mindre høvelige» lokaliteter, kan med ny teknologi igjen bli attraktive og produktive. Samtidig kan etablerte lokaliteter miste sin konkurransekraft og ende opp som «stranded assets» dersom de ikke tilpasses nye reguleringer og ny teknologi. De aktørene som klarer å tolke dette skiftet og handle strategisk, vil stå sterkest i møtet med de store endringene næringen nå går gjennom. Dette blir eksemplifisert med innføringen av miljøfleksordningen, som åpner for nye muligheter, men som også krever solid innsikt i teknologi, lokaliteter og biologisk prestasjon. De som bruker denne kunnskapen aktivt i sine strategiske valg om teknologi, drift og portefølje, vil være best rustet til å lykkes i fremtidens havbruk.
