Oppdrett på storhavet
Norsk lakseoppdrett har for lengst flyttet ut fra viker og sund. Men har oppdrettsnæringen og laksen noe å gjøre helt til havs? Noen innovatører mener det, selv om utfordringene er nye. Og trenger vi et nytt regelverk for slik virksomhet?
Er tiden inne for havet? 2019 har vært et år da mange har svermet for tanken om å flytte laksenæringen på land. Så går det an å tenke stikk motsatt: Å ta sjøoppdrettet ut i havet, til farvann vi til nå har forbundet med storbårer, utenriksfart, oljeproduksjon og en og annen forblåst sjøfugl.
Samtidig har mange lagt hodene i bløt for å finne ut hvordan vi skal klare den bebudede veksten i norsk fiskeoppdrett kombinert med lusetrøbbel og rift om arealer i kystsonen. Etter at det ble åpnet for å søke såkalte utviklingstillatelser dukket det også opp noen — om ikke akkurat mange — oppdrettsløsninger som var ment å takle storhavet. For ett år siden, rett før jul i 2018, ga regjeringen ut rapporten «Havbruk til havs», og under Verftskonferansen i Ålesund i begynnelsen av november i år var andre dag stort sett viet samme tema. Etter dette har Havforskningsinstituttet også publisert rapporten «Havbasert oppdrett — hvor mye vannstrøm tåler laks og rensefisk?»
Havet er annerledes
Så glemte vi minst én sak i denne lyngjennomgangen. Alt i 2013 tok SINTEF og partnere initiativ til å opprette et senter for eksponert havbruk, og SFI-senteret EXPOSED ble etablert høsten 2014. Hovedformålet er å utvikle kunnskap og teknologi for robust, sikkert og effektivt fiskeoppdrett på eksponerte lokaliteter. Dette går både på eksponerte lokaliteter i dag, mer eksponerte lokaliteter langs kysten og også muligheten for å dra enda lenger ut. Uansett er senterleder for EXPOSED, Hans V. Bjelland, en svært bra mann å snakke med hvis man vil skjønne hva forskjellen på hav og kyst egentlig er. Kan ikke også kystområdene være eksponerte så det holder? Er det ikke samme havet, og må vi finne opp oppdrett på nytt når vi drar til havs? Og kan dette være så vanskelig en mannsalder etter Ekofisk?
— Den største utfordringen er ikke å lage en konstruksjon som kan stå der, men å drive der ute. Det handler mest om fisken: Hvordan skal vi få plassert den, håndtert den skånsomt og gi den et godt miljø?
— Hvorfor blir dette så krevende på det åpne havet? Også kysten er jo utsatt for vær, vind og langreiste bølger.
— Et fornuftig spørsmål. Hvis vi ser på Hitra/Frøya, snakker vi helt klart om eksponert kyst. Samtidig har man en «tanngard» bunntopografi som bryter bølgene. Havdønningene endrer karakter når de kommer inn i denne typen farvann. Samtidig er det mer komplekst med lokale forhold som slår; refleksjoner fra land og annet som gjør det rufsete.
— Nettopp! I båt snakker man jo ofte om at det er bedre og tryggere til havs i uvær.
— Ja, og slik kan det være i havbruk også. En lang havgående bølge vil først løfte anlegget opp for deretter å slippe det ned igjen. En krappere bølge kan være krevende på sitt vis, selv om den ikke er så stor og høy. Ellers må vi huske, at det er mye oppdrett som klarer seg helt fint i dårlig vær. Men spørsmålet om hvor ofte det er dårlig vær, kan være like viktig. Sagt på en annen måte: Hvor ofte er det så godt vær at du får gjort det du skal gjøre? Du kan gjøre mye på avstand, men innimellom må du inspisere, håndtere svimere, avluse og så videre.
— Hva om man beveger seg nordover i havet. Hvor langt kan man dra før det gir andre typer problemer å håndtere?
— Det er lettere å se for seg vekst i nord, og gjerne i det vi kaller Arktis. Der er det god plass, og i fremtiden kanskje også mer egnede temperaturer. Men vi bør nok ikke drive oppdrett der det er drivis og slike utfordringer. Det er heller snakk om lokale forhold i fjorder som er krevende langt nord. Ising på anlegg og fartøy kan være problematisk og er eksempel på eksponering.
Blekksprut med holdepunkt
Selv om ordningen med utviklingstillatelser har gitt oss mange spennende forslag til nye oppdrettsanlegg i sjø, er det ikke mange av disse som er ment for å produsere ute i havet. Under Verftskonferansen i Ålesund fikk vi imidlertid presentert flere kandidater, inklusive en som kanskje ikke så mange har visst om til nå: Octopus fra Roxel Aqua. For dem som har fulgt litt med på annen aktivitet i vår oljerike Nordsjø, var det likevel mye gjenkjennelig. Konsernleder i Roxel Group, Dag-Øyvind Meling, viste rett og slett forsamlingen bilde av en såkalt «jack-up»-rigg — altså en oppjekkbar plattform, som kan være flytende, men som vil være festet til havbunnen under produksjon. Dette er en teknisk løsning som er testet gjennom flere tiår, samtidig som den kan fungere som et fast holdepunkt i Octopus-systemet.
— «Jack-up»-riggen kombineres med nedtrekkbare merder som lokaliseres i tilknytning til denne, sa Meling. Man kjøper rett og slett en brukt rigg, tar vekk boreanlegget og bygger inn prosessmodul og det man trenger for å drive lakseproduksjon. Mens riggen er en fast «bøy», er altså nøtene nedtrekkbare.
— Vi har den eneste løsningen der nøtene trekkes ned med fysisk kraft. Det er ikke snakk om nedsenking eller bruk av ballastsystemer. Og så har vi oppdriften som drar i den andre retningen slik at vi kan få strekk i systemet, forklarer den engasjerte konsernsjefen. Det hele er skalerbart og skal kunne gi grunnlag for en produksjon fra 10.000 til 40.000 tonn fisk. Anlegget skal være oppe og gå på under to år — dersom det først gis klarsignal. Roxel Group, som blant annet har Skretting og Nutreco på laget, har søkt om 14 utviklingstillatelser.
— Nå er vi i klageprosessen, sier Meling til «Norsk Fiskerinæring». Og legger til:
— Parallelt lanserer vi idéen internasjonalt for å kunne gjøre dette en annen plass hvis vi ikke får konsesjoner her hjemme. Men det vil være underlig om Norge med 40 års erfaring ikke vil ta denne løsningen i bruk; at vi ikke bruker fleksibiliteten vi alt har på olje og gass, sier Roxel-sjefen.
Senking og flytting
SalMars satsing på havgående oppdrett er mer kjent i fiskeri- og havbrukskretser. Skjønt den halvt nedsenkbare kjempen Ocean Farm 1, som kanskje er aller mest kjent og faktisk på plass, er ikke ment for produksjon ute på storhavet. I februar fikk SalMar Ocean klarsignal for Smart Fish farm. Både Ocean Farm 1 og Smart Fish farm hører fra i høst under SalMar Ocean, som samler alt som skjer innen havbasert oppdrett i SalMar. Smart Fish Farm vil på vesentlige områder skille seg ut fra «forløperen», Ocean Farm 1. Den vil tåle vesentlig mer eksponerte områder og ha dobbelt så stor kapasitet. Men viktigste forskjell er at den i midten vil være utstyrt med en lukket søyle for behandling av fisken, kontroll og styring av enheten. I tillegg utvikler man et avansert system for transport av fisk knyttet til åtte omkringliggende produksjonskammer.
(Foto: Øyvind Nordahl Næss)
Er det flere? Norway Royal Salmons store, tøffe satsing heter Arctic Offshore Farming, der svært så olje-erfarne Aker er samarbeidspartner — i tillegg til et hav av andre partnere.
— AOF er designet for miljøforhold som langt overstiger de kreftene som påvirker et mer tradisjonelt oppdrettsanlegg. AOF kan følgelig driftes på andre og mer eksponerte lokaliteter enn de vi har i dag. I tillegg kan den senkes slik at vi holder fisken unna de øverste 10 metrene av vannsøylen. Dette gjør vi for å redusere miljøkreftene på anlegget, samtidig som vi holder oss under «lusebeltet», forteller konserndirektør for marked og forretningsutvikling i NRS, Klaus Hatlebrekke. I tillegg til dimensjonene og mye spesialtilpasset teknologi er nettopp nedsenkbarheten en nøkkel, som skal gjøre oppdrett til havs mulig.
Nordlaks Havfarm-prosjekt skal muliggjøre oppdrett i mer komplekse vind-, strøm- og bølgeforhold enn det som gjelder i dag, og på typisk større dyp. Altså mer eksponerte forhold uten at man i første omgang tenker å trekke de skipsformede havfarmene helt til havs. Nordlaks har fått utviklingstillatelse til både en stasjonær og dynamisk Havfarm, begge 385 meter lange og nesten 60 meter brede, og formet som skip.
Særlig den siste er interessant med tanke på å drive havbasert oppdrett. Denne havfarmen vil ikke ha en permanent forankring, men være utstyrt med et dynamisk posisjonerings- og fremdriftssystem. Følgelig kan den flyttes mellom områder avhengig av vær, vind, strøm og miljøforhold. Havfarmen skal tåle en signifikant bølgehøyde på 10 meter. I havet utenfor Norge er det ikke alltid det holder, men da kan havfarmen og fisken flyttes unna.
— I en viss forstand er dette samme strategi som et konsept der merden senkes når forholdene blir for tøffe, sier Hans V. Bjelland i EXPOSED.
Nytt spill, nye regler?
Uansett løsning blir havbruk til havs «something else», noe som etter alt å dømme bør får følger for standarder og regelverk.
— Ja, det bør absolutt bli et nytt regelverk, og vi er glade for at myndighetene har startet prosessen med å få dette på plass, sier Hatlebrekke i NRS. Nytt regelverk var også sentralt tema i regjeringens «Havbruk til havs»-rapport. Nye konstruksjoner og driftsformer kan tilsi et annet regelverk og andre standarder. Så må man ta stilling til om det er gjeldende regelverk for akvakultur, det maritime regelverket eller petroleumsregelverket man skal lene seg mot. Snakker vi om fartøy eller installasjoner? Hvordan endrer fiskevelferdsproblematikken seg når man drar så langt ut?
Dag-Øyvind Meling i Roxel Group tar utgangspunkt i konstruksjon og arbeidsforhold, og mener petroleumsregelverket må danne grunnlaget.
— En grunn til at vi bruker offshore-installasjoner i vår pakke, er at beredskap og HMS er utviklet for slike over 40 år. Når man får havbasert havbruk opp å stå med de volumene man snakker om, kan jeg ikke skjønne at regelverket kan bli så annerledes enn det som gjelder for offshorenæringen i dag. Når folk møter et miljø, vil de kreve at det er beredskapsgrupperinger og en beskyttelse for menneskene i miljøet der ute. Å gjemme seg bak et annet regelverk enn det vi har i olje og gass, tror jeg ikke på — ikke hvis mennesker skal virke på en permanent installasjon. Så får vi heller ta vekk den biten som har med eksplosjon å gjøre, sier Meling.
Avdelingsdirektør Håvard Gåseidnes i Sjøfartsdirektoratet mener regelverket må utvikles sammen med innovatørene i bransjen, og heller komme i etterkant av spydspissene enn før. Samtidig mener han vi kan bygge på dagens regelverk. Og i første omgang kanskje shoppe litt fra ulike forskrifter og regelverk.
— Så må vi på et eller annet tidspunkt lage et forskriftsverk spesielt rettet inn mot off-shore havbruk. Også da må vi plukke litt fra ulike kanter. I noen tilfeller kan vi bruke regelverket for olje og gass, men det kan bli å skyte spurv med kanoner når det gjelder innretning mot eksplosjonsfare og hydrokarboner. Der blir det mer aktuelt å se i andre retninger. Vi har allerede løst mange av sikkerhetsproblemene dette representerer på fiskerisiden, lastefartøysiden og spesialiserte offshorefartøy, sier Gåseidnes.
— Skjer det en slags dragkamp med tanke på hvilke etater som skal utarbeide regelverket?
— Dragkamp er kanskje ikke rett ord. Men havbruk er et område der regimet for land og sjø møtes, og hvor det er viktig at alle aktører har klart for seg hvilket regelverk som gjelder. Det viktigste er å sikre at ikke aktører og aktivitet faller utenom.
— Ser du for deg ett regelverk for slik virksomhet, eller blir det mange forskjellige fra ulike etater og fag?
— Sjøfartsdirektoratet har ikke ambisjon om å etablere regler som går utover formålet for skipssikkerhetsloven og skipsarbeidsloven. Dette er regler som ivaretar teknisk og operasjonell sikkerhet for konstruksjonen, HMS for de om bord, krav til rederi og operatør samt utslippskrav mv. I tillegg vil det, som for andre skip og innretninger, være krav som følger av andre lovverk — knyttet til ressursforvaltning, dyrevelferd og kystforvaltning, svarer Gåseidnes.
Den nye HI-rapporten fra Ole Folkedal, Malthe Hvas og Frode Oppedal konkluderer med at det er gode muligheter for ansvarlig oppdrett på mer eksponerte lokaliteter, men at rensefisk er mer utsatt. De etterlyser også relevante grenseverdier for hva laksen bør utsettes for av strøm og bølger, men konstaterer at det i dag ikke er mulig å anbefale universelle grenseverdier for maksimale styrker av vannstrøm på oppdrettslokaliteter. Vi må altså forske mer. Samspillet mellom næring, forskning og regelverk blir følgelig viktig også for havbasert havbruk, slik det har vært langs kysten. Men et fungerende regelverk kan komme på plass ganske snart med utgangspunkt i det vi har.
