Bent Dreyer
Tar ordet
Målet helliger middelet
Her skal det handle om utfordringer med reduksjon i drivstofforbruk i fangstleddet
Skrevet av:
Bent Magne DREYER
Prioriteringen mellom de ulike politiske målene som gjelder for fiskerinæringen er i endring. Det kommer sågar stadig nye mål som skal nås. Her skal det handle om utfordringer som oppstår når et nytt mål introduseres, nemlig reduksjon i drivstofforbruk i fangstleddet. Utfordringene blir forsterket når det nye målet får høy nasjonal prioritet fordi Norge har forpliktet seg i Paris-avtalen.
Skiskyting og fiskerinæringen har i hvert fall et par ting til felles. For å oppnå gode resultat, må flere mål nås samtidig. En tilleggsutfordring er at målene gjerne er i konflikt med hverandre. Dersom ett mål vektlegges for sterkt, f.eks. høyt tempo i sporet, vil utøveren ofte bli hardt straffet på standplass. Skiskytterne har på sin side en fordel i jakten på gode prestasjoner. Målene og egenskapene for å nå disse, ligger fast. Fangst av villfisk er imidlertid en langt mer komplisert øvelse. Her finnes ikke en internasjonal teknisk komité som bestemmer reglene. Her bestemmes reglene av et storting som har utnevnt en minister som skal lage regler som er i tråd med hva representantene til enhver tid ønsker. Samtidig må ministeren ta hensyn til et lunefullt økosystem som det skal høstes fra. Næringsaktørene ønsker forutsigbarhet og har allerede gjort store investeringer. Lite lojale konsumenter skal til enhver tid tilfredsstilles. Alt dette skal tas hensyn til, samtidig som globale regler for handel med sjømat skal følges til punkt og prikke.
Internasjonale avtaler påvirker prioriteringene
En gang for nokså lenge siden var det et høyt prioritert mål at fiskerne skulle ha en lønn til å leve av. Stortinget ga klar beskjed om at dette skulle løses med subsidier. Subsidiene var imidlertid en løsning som kom i konflikt med en rekke andre prisverdige mål. Målene om å bygge opp nedfiskede bestander ved å stoppe overfiske og tilpasse fangstkapasiteten, ble vanskeligere å oppnå når man subsidierte lott og oppbygging av fangstkapasitet. Dårlig lønnsomhet ble det også. Selv om det både i næringen og blant politikere ble åpenbart at målet om lønn til fiskere enten måte nedprioriteres, eller at andre virkemidler måtte på plass, var det vanskelig å få avviklet Hovedavtalen.
Dråpen som fylte begeret, og ga politikerne hjelp til å avvikle det dårlige virkemidlet, var EFTA-avtalen og et globalt ønske om frihandel. Subsidier ble en umulighet dersom norsk sjømat skulle få tilgang til viktige eksportmarkeder. Den politiske støyen rundt avviklingen av Hovedavtalen var stor. Historien demonstrerer at forpliktelser i internasjonale avtaler kan føre til at nasjonale sektormål og virkemidler må vike.
Historien om Hovedavtalens fall er som hentet ut fra et dramatisk eventyr med lykkelig slutt. Nye og mer effektive virkemidler er tatt i bruk. Totalkvoter som overholdes og sørger for at bestandene ikke overfiskes, lukkingen som begrenser tilfang av nye aktører og strukturkvoter der næringen selv har tatt ut overkapasitet som sørger for økt lønnsomhet. Virkemidler som alle har bidratt til å sikre at fiskerne har fått den lønna de fortjener uten å be storting og regjering om ekstralott. Det hører også med til historien at norsk oppdrettsnæring i ettertid har brukt mye tid og ressurser på å imøtegå mange forsøk fra EU på å legge begrensninger på importen av oppdrettslaks, etter uriktige påstander om at næringen har vært subsidiert.
