INGES hjørne
Dagbok fra en krig:
DET VIL INGEN ENDE TA!
Skrevet av:
Inge Halstensen
Kjære leser!
I mitt forrige hjørne sto verden stille da Putin svermet inn over Ukrainas hvetemarker 24. februar 2022. De fleste av oss trodde vi bevitnet en kortvarig hendelse. Men vi tok feil. For det vi så, var starten på en krig slik bare en krig kan arte seg: Blodig, hensynsløs og nedrig. Det verste er at vi fremdeles ikke øyner slutten på marerittet; det synes som det ingen ende vil ta.
Det demrer for oss at vi har vært naive. Gorbatsjov regjerte kun et lite pusterom etter bolsjevikene og kommunistene (1917-1990), før Putin overtok i 1999. USAs daværende president Bill Clinton mislikte Putin fra første stund. «Han har ikke demokrati i sitt hjerte», betrodde Clinton den avgående russiske presidenten Boris Jeltsin. Vi burde ha forstått at Clinton hadde et poeng. Det russiske angrepet på Georgia i 2008 og annekteringen av Krim i 2014 var jo en fortsettelse av russernes brutale nedslakting av de ungarske opprørerne under oppstanden i Budapest i 1956, invasjonen i Praha i Tsjekkoslovakia i 1967, Tsjetsjenia, Aserbajdsjan, Kazakhstan, Afghanistan, Syria og Hvite-Russland. Dissidenter blir forfulgt, forgiftet og tatt av dage.
Nei, det vil ingen ende ta. Så lenge et middelaldersk verdigrunnlag og menneskesyn er enerådende i den russiske bastionen vil vi ha det gående med imperialistiske utfall mot Vesten. Dogmatiske russiske ledere, kynisk manipulerende, korrupte og steinrike, vil fortelle sitt folk at disse krigene er nødvendige for å beskytte Russland. Og det vil ingen ende ta.
Du må ikke tåle så inderlig vel…
I skrivende stund, 1. mai 2022, har ukrainerne forsvart seg i 68 døgn. Vestens ledere og befolkning har måttet forholde seg til det verste angrepet på den demokratiske delen av kloden siden andre verdenskrig. Hvordan takler vi fenomenet krig, vi som aldri har opplevd det?
I 68 døgn er vi blitt pepret med medienes mitraljøse-angrep mot vår bevissthet. Natt og dag blir vi overforet av en sammenhengende dokumentasjon på menneskenes grusomheter mot hverandre, brødre mot brødre, smadrede byer, massegraver med sivile døde; blødende, forlatte småbarn som roper i angst på sine foreldre, en stakkars tre-åring som raver utmattet ut av ruinene med et sårt hikst; han har ikke flere tårer.
Etter over to måneder med sjokkartede angrep mot vårt sanseapparat, glir vi over i en psykisk immunitet. Vi tilpasser oss; det er vårt forsvar. Slik var det også da tyskerne bombet London høsten 1940 og da de allierte knuste Dresden i 1944, eller da amerikanske napalm-bomber utslettet landsbyer i Vietnam i 1967. Men det er første gang en krig, med all dens forferdelse, er blitt brakt inn i stuene til de tusen hjem hver time av dagen og natten. Vi opplever drapene før blodet er blitt kaldt.
