Historiske godbiter
Om telegrafi i fiskeriene:
Et hundreårsminne
Da MK «Vikertangen» sommeren 1922 drev småhvalfangst utenfor Mørekysten, var båten utstyrt med et apparat for trådløs telegrafi og telefoni.
Skrevet av:
Av Ivar Gunnar Braaten
Da MK «Vikertangen» sommeren 1922 drev småhvalfangst utenfor Mørekysten, var båten utstyrt med et apparat for trådløs telegrafi og telefoni. «Vikertangen» hørte til i Sandøy i daværende Harøy kommune, og det var eierne av båten, brødrene Sæbjørn (1879-1952) og Karl Johan Sæbjørnsen (1887-1957), som sto bak utprøvingen av denne nye teknologien.
I en artikkel i «Norsk Fiskeritidende» i 1923 fortalte Sæbjørn Sæbjørnsen om disse «første forsøk med traadløs telegraf paa Norsk fiskefartøi». De to brødrene hadde fått låne en Marconi feltradiostasjon fra marinen. Feltradiostasjonen, som var drevet av en bensinmotor, ble koblet til antenner festet til mastene på båten, og kunne altså brukes både til telegrafering og telefonering. Telegrafstyret hadde gitt tillatelse til meldingsutveksling med radiostasjonen i Kristiansund på avtalte tidspunkter, og for å komme på samme bølgelengde ble luftnettet om bord forlenget.
Forsøkene viste at mens forståelig tale kunne oppfattes opp til 10 nautiske mil unna, kunne «Vikertangen» utveksle telegrammer med Kristiansund radio i en avstand opp til 95 nautiske mil.
I og med at fangstområdet for småhval i hovedsak lå 50 til 80 nautiske mil utenfor byen, ble radiostasjonen mest benyttet til telegrafi. Og her var den til god hjelp. Når hval var skutt ble melding sendt, slik at en motorbåt kom ut for å hente fangsten. Når «Vikertangen» var ventet til land ble dette meldt på forhånd, og ankomsttiden kunngjort i avisene. Folk kunne da selv dra ned på kaia i Kristiansund for å sikre seg ferskt hvalkjøtt.
