Hvilken pris kan aksepteres?

VI LEVER OVER EVNE. Om alle på jorden skal ha det som oss i Norge, trenger vi fire jordkloder for å dekke forbruket. Vi har hus, hytter, biler, båter, reiseaktiviteter og et forbruk av varer og tjenester som i et globalt perspektiv kort og godt er vemmelig. Vi kan like det eller ikke, men den måten vi lever på i Norge er ikke bærekraftig.

Når det kommer til utslipp av klimagasser er vi på ingen måte verst. Regnet i utslipp av CO2-ekvivalenter er Norges utslipp  ca. 6,6 tonn per innbygger. Hver amerikaner slipper ut over 13 tonn, og hver tysker over 7 tonn. 60 land ligger foran oss på denne utslippslisten. Tar vi derimot med alle utslipp i utlandet fra olje og gass produsert i Norge, vil utslippet per nordmann være skyhøyt — over 90 tonn. Men slik liker vi selvfølgelig ikke å regne her hjemme. Det som slippes ut i utlandet, slippes ut der!

Vi vet at jorda blir stadig varmere. Klimaendringene har rykket oss tett inn på livet. Hetebølger og ekstremvær preger nyhetene mer enn noen gang. Alle ønsker å gjøre noe med det. FNs klimamål er å redusere utslippene med 50-55 prosent innen 2030 sammenlignet med nivået i 1990. Innen 2050 skal vi kutte minst 90 prosent. Det må til for å unngå mer enn 2 graders global oppvarming. Norge har sluttet seg til disse målsettingene. De hadde kanskje vært realistiske i 1990. I dag er de nærmest utopi! De siste vel 30 årene har utslippene i Norge sunket med ca. 100.000 tonn per år — fra 52,4 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 1990 til 48,9 millioner tonn i 2022. Det betyr at Norge har forpliktet seg til — endog ved lov — at utslippene skal ytterligere ned med 3,3 millioner tonn per år frem til 2030. Tempoet i utslippsnedgangen skal mer enn 30-dobles. Tro det den som vil!

PÅ EN MÅTE KAN VI FORSTÅ at politikerne klynger seg fast til de vedtatte utslippsmålene. Og vi forstår enda bedre at de holder kjeft om hva som faktisk må til for å nå dem. Hittil har vi skjøvet problemet foran oss. Vi har pisset i buksa for å holde varmen. Det hjelper med det samme, men gjør det bare enda verre etterpå. Dersom Norge skal ha noen som helst mulighet til å nå de vedtatte klimamålene må det i dag så sterke tiltak til at ingen partier tør å gå til valg på dem.

Vi kan stikke hodet i sanden, og si — som mange — at Norge er et veldig lite land, og at det i global sammenheng ikke betyr noe som helst hva vi gjør. Den signaleffekten til fattige og folkerike land som allerede mener at verdens rikeste bare tenker på seg selv, vil garantert føre til katastrofe. Det er i alle fall som å pisse i buksa. Derfor nytter det ikke lenger med fine taler og ambisiøse målsettinger. I årene som kommer må det helt andre tiltak til for i det minste å nærme seg de målene stort sett alle seriøse forskningsmiljøer mener er nødvendige å sikte mot. Klimapolitikken kommer til å svi. Kanskje ikke så mye de neste 4-5 årene. Men i løpet av 10, 15 eller kanskje 20 år, når ekstremvær, hetebølger og sultkatastrofer preger nyhetsbildet daglig — når Birken er en søt drøm og vinteridrett historie, vil klimatiltakene virkelig kunne svi. Glem ferieturer til Syden, tre biler og to hytter, glem rødt kjøtt og annen klimafiendtlig mat. Glem flyfrakt av fersk laks fra Norge!

DERMED TIL SAKEN. Norsk sjømatnæring er på ingen måte en versting. Fisk og sjømat er faktisk svært klimavennlig mat. Problemet er bare at produksjonen foregår i Norge og veldig langt unna mange av de store markedene. Biltransport er ikke bra for klima, flyfrakt som alt nevnt enda verre.

Det er følgelig ikke til å komme unna at sjømatnæringen har sine utfordringer. Tallene er usikre, og de spriker. Men faktum er at utslippene fra sjømatnæringen har økt de siste 30 årene — ikke gått ned. Fiskeflåten leder an med et CO2-utslipp på rundt 1 million tonn per år. Det er kanskje så mye som 20 prosent høyere enn i 1990. Dertil kommer et årlig utslipp på 6-700.000 tonn fra fartøyer i oppdrettsnæringen og 175.000 tonn fra armadaen av fôrflåter og lokaliteter langs kysten. I alt er utslippene fra sjømatnæringen i størrelsesorden minst 1,6-1,7 millioner tonn CO2-ekvivalenter per år. Da har vi ikke tatt med fiskeindustri og eksport. Så vet vi at oppdrettsnæringen har store planer om vekst. Skal vi tro en kartlegging i 2022 av utslippene fra fiskeri og havbruk i Norge, vil CO2-utslippene øke til minst to millioner tonn per år i 2030 og ca. tre millioner tonn innen 2050, dersom det ikke iverksettes tiltak. I et klimaperspektiv er det grunn til å spørre om det er rom for vekst i det hele tatt.

«Norsk rekenæring krever handling» var overskriften i et leserinnlegg i Fiskeribladet i begynnelsen av mars. Hans Olav Semmingsen, styreleder i rekebedriften Stella Polaris AS i Kårvikhamn, formulerte seg slik:

«Utviklingen i CO2-avgiften på diesel med syv kroner per liter innen 2030 risikerer å underminere den nasjonale strategien for en bærekraftig og konkurransedyktig sjømatnæring. Ved å øke driftskostnadene for den havgående flåten setter vi ikke bare arbeidsplasser på spill, men også Norges posisjon som en bærekraftig fiskeri- og sjømatnasjon. Dette er en pris vi ikke har råd til å betale.»

Semmingsen setter fingeren på et veldig ømt punkt. Hvilken pris er myndighetene i Norge villige til å betale for å nå klimamålene? Det har de stort sett holdt kjeft om i frykt for å miste stemmer. Men nå holder ikke denne strategien lenger. Klokka løper fort, og drastiske tiltak rykker nærmere. Norge har lovfestet at klimagassutslippene skal reduseres med minst 45 prosent de neste seks årene, eller med 22,2 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Hvor mye av dette skal komme fra sjømatnæringen, vil det være rom for et trålfiske etter reker i Barentshavet, vekst i oppdrettsproduksjonen og flyfrakt av fisk? Vanskelige spørsmål, men de må besvares. Og det er mange flere!