OLA CHRISTIAN OLSEN

MÅNEDENS INTERVJUOBJEKT TILHØRER en av de mest kjente og dyktigste fiskerifamiliene i Norge gjennom de siste 100 årene. Såpass sterkt må det være lov å formulere seg. 

Oldefaren Johannes Olsen var Råfisklagets første styreformann, formann i Fiskarlaget og satt mange år på Stortinget som leder av Sjøfarts- og fiskerikomitéen. Bestefaren Trygve Olsen bygde opp et av Nord-Norges største fiskebåtrederier og endte som fiskeriminister i 1972. Grandonkelen Birger Olsen hadde stø kurs mot formannsstolen i Norges Fiskarlag da han brått døde. En annen grandonkel, Kjell Olsen, var lenge rektor ved Norges fiskerihøgskole, og grandonkelen Steinar hadde en lang karriere innen havforskningen. Faren Ola Amandus Olsen var en profilert og ekspansiv fiskebåtreder, som også engasjerte seg med tyngde i organisasjonsarbeid og var med på etableringen av Pelagisk forening.

«Stor arv det er for mannen, av godt folk væra fødd», påsto Aasmund Olavsson Vinje. Det skrev vi om faren Ola Amandus Olsen da han var månedens intervjuobjekt i 2004. Han døde så alt for tidlig av kreft i februar 2023, bare 61 år gammel. Det samme kan vi i dag skrive om eldstesønnen Ola Christian Olsen. Det er ikke mange i norsk sjømatnæring — om noen — dette Vinje-sitatet passer bedre på enn månedens intervjuobjekt. 

Ola Christian ble født i Bergen 25. mai 1984 som den eldste av etter hvert tre søsken. Der hadde foreldrene møtt hverandre mens faren gikk på Fiskarfagskolen i Austevoll og senere studerte ved Norges handelshøyskole. Arne Treholt satt bak lås og slå etter arrestasjonen 20. januar, Bruce Springsteens «Born in the USA» toppet alle salgslister, Ronald Reagen sikret gjenvalg som verdens mektigste mann og Kåre Willoch var inne i sitt tredje år som statsminister. Finnmarkingen Thor Listau satt ved Kongens bord som fiskeriminister. I 1984 var det kort sagt gode tider i Norge. Høyre-bølgen rullet over landet og ordet «japp» var ennå ikke blitt et skjellsord.

— I 1985 flyttet far og mor hjem til Havøysund, og det var naturlig at jeg slo følge. Etter barne- og  ungdomsskolen i Havøysund, måtte jeg flytte til Honningsvåg for å ta videregående. Deretter var jeg ett år i militæret som gardist i Oslo, før jeg i 2004 dro til Tromsø og fiskerikandidatstudiet ved Norges fiskerihøgskole. I 2009, etter å ha avsluttet studiene  med et halvt års opphold i Tasmania begynte jeg som rådgiver og konsulent i INAQ AS i Trondheim, hvor jeg også skrev masteroppgaven. Etter tre år i INAQ flyttet jeg til Kolbeinsvik sør i Austevoll. I 2004 hadde nemlig far flyttet rederiet fra Havøysund til denne typiske ringnot-kommunen i Vestland fylke. Siden 2012 har jeg jobbet i Olsen Gruppen, det meste av tiden som daglig leder i Olsen Management AS og siden far døde for to år siden også som leder for Olsen Gruppen, forteller Ola Christian.

Under studietiden i Tromsø var månedens intervjuobjekt aktiv studentpolitiker, blant annet som medlem av studenttinget. I 2007 var han også styreleder for konferansen «Håp i Havet» ved Fiskerihøgskolen. Etter at han kom hjem til Austevoll har han vært styremedlem fra 2017 til 2019 og nestleder fra 2020 til 2022 i Pelagisk forening. I dag er han medlem av Kontrollnemnda. I flere år var han også med i den norske forhandlingsdelegasjonen om forvaltningen av de store pelagiske bestandene i Nordøst-Atlanteren. Han har aldri vært partipolitisk aktiv, men håper på Erna Solberg som nye statsminister til høsten.

— Var du i tvil om å overta ledelsen av rederiet da din far døde?

— Nei, det lå på mange måter i kortene. Jeg hadde jobbet i selskapet i over ti år og følte meg ganske trygg på hva utfordringen gikk ut på. 

— Hva er din lederfilosofi?

— Ingen overordnet. Men jeg har skaffet meg mye erfaring og kunnskaper om det å være leder, og føler at jeg behersker rollen.

— Du jobbet lenge tett sammen med din far. Hva var styrkene — og ulempene?

— Styrken ved familieselskaper er nok mest at kunnskapsoverføringen skjer veldig naturlig. Vi hadde mange og veldig lærerike samtaler, og ganske sammenfallende interesser og måter å tenke på. Rett nok vokste vi opp på forskjellig tid, men vi var på bølgelengde. Ulempene; tja, kanskje at jobben tar litt for mye plass også når man ikke er der. 

— Hvem er med i ledergruppen i Olsen Gruppen i dag?

— Mine to søsken Anette og Hallstein, samt vår mor. Vi eier selskapet sammen.

— Hva liker du selv best å jobbe med?

— Statistikk, tall og tekniske problemstillinger. Jeg er på mange måter en grubler som liker å løse oppgaver. Ikke så mye på regnskapssiden, men mer knyttet til investeringer og strategivalg. Jeg forsøker å sette tall på ting for å finne ut hva som er smart og hva vi ikke bør gjøre.

— Er det noen fellestrekk i måten å jobbe på som karakteriserer dyktige ringnotredere? Kort sagt hvilke egenskaper er de viktigste?

— Tja, hva skal jeg si. Aller først at man er fremoverlent og godt faglig orientert. Videre at man evner å ha rett fokus. Med de egenskapene kommer man langt.

— Hva anser du selv som din sterkeste side som leder for Olsen Gruppen?

— Det jeg nettopp har vært inne på. At jeg liker å tenke på ting; grubleren i meg. Jeg leter hele tiden etter de løsningene som er best for oss — ikke det som er best for andre.

— Det suser og går hele tiden?

— Ja, det kan du trygt skrive.

TRYGVE OLSEN FISKEBÅTREDERI ble stiftet i 1951, da Trygve Olsen bygde sin første fiskebåt. Den fikk navnet «Ola Ryggefjord» etter bestefaren Ola Johansen, som brøt opp fra Nordreisa i 1894 og slo seg ned ved den øde, men svært fiskerike Ryggefjorden på nordsiden av Porsangerhalvøya. Rundt 1920 flyttet familien til Havøysund.

Trygve var en fremragende fisker, som i løpet av et par tiår bygde opp et av de største fiskebåtrederiene i Nord-Norge. Hør bare hva historikeren Bjørn-Petter Finstad skriver om den senere fiskeriministeren:

«Med «Ola Ryggefjord» gjorde Trygve Olsen en pionérinnsats. I 1957 ble det montert kraftblokk om bord på fartøyet, og dette var den første snurperen i Norge som fikk slikt utstyr. Kraftblokka var et av de store teknologiske gjennombruddene i fiskeriene, og la grunnlaget for en kraftig ekspansjon i snurpenot- og senere ringnotfisket. Veksten hadde imidlertid også en høy pris i form av nedfiskede bestander av sild og lodde.

På slutten av 1950-tallet var det få som tenkte at økningen av fangsteffektiviteten i pelagisk sektor hadde økologiske konsekvenser. Trygve Olsens Fiskebåtrederi i Havøysund utvidet virksomheten med «Johannes O» i 1958. «Ola Ryggefjord» ble solgt på midten av sekstitallet. I 1964 kjøpte Olsen en tidligere hvalbåt som ble bygd om til ringnotsnurper, og med «Hugo Trygvason» satte rederiet årsrekord i 1966 med et oppfisket kvantum av lodde, sild og makrell på hele 168.000 hl. I 1968 bygde rederiet nok en ringnotsnurper, «Nordervon», på 165 fot.  Etter at «Johannes O» forliste under loddefiske i Barentshavet i august 1973, skaffet rederiet seg «Garpeskjær» — også dette en eldre hvalbåt som ble ombygd. Trygve Olsen var i sannhet en av etterkrigstidens største snurpe- og ringnotredere.» 

1950- og 1960-tallet var rederiets første storhetstid. Da silda forsvant tidlig på 1970-tallet ble det for alvor fart i loddefis-ket, og særlig 1976 og 1977 ga rekordfangster. Fra 1973 hadde rederiet tre store ringnotsnurpere — «Hugo Trygvason», «Nordervon» og «Garpeskjær», og var det ledende fiskebåtrederiet i Nord-Norge. Men på 1980-tallet meldte motgangen seg. Først måtte rederiet kvitte seg med «Hugo Trygvason» i 1981. I 1985, da lodda sviktet, ble også «Nordervon» solgt, mens «Garpeskjær» ble utleid til Kystvakta. Med ett var altså rederiet helt uten fiskebåter.

— I 1985 kom far hjem fra Bergen. Bestemor hadde 1/3-del av aksjene i rederiet. Resten var likelig fordelt mellom far og hans fire søsken, forteller månedens intervjuobjekt, og fortsetter: 

— Lodda hadde representert over 90 prosent av inntektene, og vi måtte finne andre ting å drive med. Det ble dessverre ingen suksess. I 1984 besluttet far å satse på fiskeoppdrett, som jo skulle gjøre alle konsesjonsinnehavere til millionærer. Året etter kjøpte vi Sør-Varanger Fiskeindustri AS på Bugøynes og torsketråleren «Bugøynes», som vi omdøpte til «T.O. Senior». Til å forestå driften av de ulike selskapene, etablerte vi i 1985 Olsen Management AS. I ettertid må jeg nok innrømme at vi spilte på feil hester. Sør-Varanger Fiskeindustri gikk konkurs etter et par år. Vi satset på filétproduksjon fra første dag, og det behersket vi dårlig. «T.O. Senior» var i og for seg en grei investering. Den ble solgt i 1992 med fortjeneste.

Oppdrettsvirksomheten ble etablert i 1984, da vi fikk to konsesjoner i Måsøy kommune. Det var problemer fra første stund, med sykdom, havari og dårlig drift. Pengene rant ut i den ene enden, vi fylte optimistisk opp i den andre. Etter hvert kjøpte vi flere konsesjoner, og i 1988 var vi med på etableringen av Finnmark Aqua AS i Lakselv — et samarbeid mellom en rekke mindre oppdrettere i Finnmark. På det meste omsatte selskapet for nesten 100 millioner kroner. Vi hadde konsesjoner over alt — i Tana, Skjånes, Måsøy og Hammerfest. Far var styreformann, men uten at det hjalp. I 1993 gikk Finnmark Aqua dundrende konkurs. Da var far mentalt ferdig med fiskeoppdrett, sier Ola Christian.

I 1988, etter konkursen i Sør-Varanger Fiskeindustri, ble det igjen besluttet å satse på ringnot. Rederiet kjøpte snurperen «Nordmørshav» og ga den navnet «Kristian Ryggefjord». Båten hadde konsesjon på 9.000 hl. Året etter løste far ut bestemor og alle sine søsken av selskapet, forteller månedens intervjuobjekt.

— Det var behov for en opprydding og eiermessig samling, fortsetter han. 

— Far overtok samtlige aksjer i Trygve Olsen Fiskebåtrederi AS, som foruten «Garpeskjær» og «Kristian Ryggefjord» også eide  13 prosent i Finnmark Aqua AS og et gammelt produksjonsskip som vi hadde kjøpt midt på 80-tallet, M/S «Svitun». Selve driften var fortsatt underlagt Olsen Management AS. 

Gjennom første halvdel av 1990-tallet skjedde det ikke så mye spennende, bortsett fra at «Garpeskjær» og «Svitun» ble solgt. Men fra 1997 ble det virkelig fart i sakene. Først kjøpte vi snurperen «M. Nilsen», som ble omdøpt til «Steinsund». Den hadde konsesjon på 2.700 hl. I 1998 kjøpte vi «Viking 1», også det en liten snurper, og så — året etter, kom snurperen «Rødholmen» fra Ytterstad Fiskeriselskap uten konsesjon. Den fikk navnet «Fruholmen». 

Dermed hadde rederiet enda en gang tre snurpere. Men far hadde større planer. I 2001 kjøpte han «Møgsterbas» fra  Austevoll Havfiske for rundt 130 millioner. Det var mye penger den gangen. Båten hadde konsesjon på 9.000 hl, pluss en kolmulerettighet. Den ble omdøpt til «Skipsholmen». Deretter solgte vi «Kristian Ryggefjord» og kondemnerte «Viking 1». Og så, i januar 2002, overtok vi ringnotsnurperen «Torson» for nærmere 215 millioner kroner, og døpte den om til «Nordervon». Da var det de som trodde at far var blitt gal. Den senere prisutviklingen på basistonn i ringnot viste at det var de andre som var gale. Deretter solgte vi «Fruholmen», og fordelte konsesjonen på «Skipsholmen» og «Nordervon».

SOM LESERNE NÅ SKJØNNER ER historien til Olsen Gruppen på mange måter en evig oppramsing av kjøp og salg av pelagiske fiskebåter. Det tok på ingen måte slutt med «Torson» i 2002. Men vi gjør en lang historie litt kortere og hopper helt frem til 2024. 

— På det meste rundt 2010 hadde rederiet fire fiskebåter i drift. I fjor var det to store ringnotsnurpere igjen — «Norderveg» og «Ola Ryggefjord». De fisket til sammen tett på 25.000 tonn pelagisk fisk til en førstehåndsverdi av 217,7 millioner kroner og med et driftsresultat på ca. 74 millioner. Jeg regner med noe mindre i omsetning i år, kanskje i underkant av 200 millioner. «Norderveg», eks. «Kings Bay», ble kjøpt i 2013 — «Ola Ryggefjord», eks. danske «Isafold» i 2023. Den sistnevnte, som måler vel 76 meter, har beholdt gulfargen under vår drift, forteller månedens intervjuobjekt. Han fortsetter: 

— I januar i år solgte vi «Norderveg» uten kvoter til et snøkrabberederi. Nå jobber vi med planer om å erstatte denne med en brukt båt. Den håper jeg kan være på pass i løpet av kort tid. Tanken er med andre ord å fortsette med to ringnotsnurpere med i alt nesten 1000 basistonn i kvote, én kolmulerettighet og ca. 25 personer på lønningslistene på sjø og land.

I fjor vår kjøpte vi 60 prosent av selskapet Havøy Kystfiske AS i Ålesund, som eier to snøkrabbebåter — «Hunter» og «Sea Hunter». Ingen av dem var i drift i 2024, men i år skal begge på feltet. Maksimalkvoten er 650 tonn per båt, og klarer vi det skal jeg være godt fornøyd. Her jobber det ca. 40 personer. Tanken er å selge krabbene selv, også noe levende.

Det var fiskerivirksomheten. I 2018 overtok vi aksjemajoriteten i rederiet Hoyland AS, som i dag eier og driver syv standbyskip og et ankerhåndteringsfartøy gjennom Hoyland Offshore AS. Disse båtene administreres og driftes fra hovedkontoret i Steinsland i Øygarden kommune rett vest for Bergen. Her eier vi 56 prosent, og denne virksomheten gir arbeid til over 200 personer.

Siden 2007 har vi også eid og drevet det polske verftet NSS Spólka i byen Szczecin, eller Stettin på norsk. Der jobber det ca. 30 mann. Omsetningen varierer mye, og kan i år med nybygg passere 100 millioner kroner. I fjor var den rundt 40. Selskapet er underleverandør til en rekke norsk verft, og har bygget flere arbeidsbåter til norske oppdrettere. Vi er også inne på eiersiden i en rekke eiendommer, både forretningsbygg og tomter. Jeg må også ta med at vi eier 50 prosent av selskapet Nothav AS, som eier og driver en 34 meter langt arbeidsbåt for oppdrett. Den heter også «Nothav», og vi eier den sammen med Jonny Lokøy og hans familie.

Oppsummert driver vi altså en ganske omfattende virksomhet med fiskeri, offshore, verft og eiendom. Selskapsstrukturen er litt komplisert, blant annet på grunn av deltakerloven. Fiskerivirksomheten er samlet i konsernet Norderveg Holding AS, og omfatter i dag fire båter. All annen virksomhet, altså offshore, verft, arbeidsbåt for oppdrett og eiendommer, er underlagt konsernet Olsen Gruppen AS. Begge konsern er eid og styrt av familien. 

I fjor viste konsernregnskapet til Norderveg Holding AS ca. 207 millioner kroner i omsetning. Driftsresultatet var som alt nevnt ca. 74 millioner. Jeg håper vi skal klare noe bedre i år. Konsernet Olsen Gruppen AS omsatte for 254 millioner og hadde et driftsresultat på ca. 50 millioner. Samlet omsatte vi i fjor for noe over 450 millioner og ga arbeid til godt over 300 personer. Ved utgangen av regnskapsåret 2023 hadde Olsen Gruppen AS og Norderveg Holding AS en bokført egenkapital på vel 1,2 milliarder kroner. Da var fiskerettighetene holdt utenom. Reelt har altså virksomhetene en egenkapital på langt over to milliarder.

— Hva er strategien fremover?

— Vi har ingen store investeringer på gang. Første punkt er å skaffe en nye «Norderveg», deretter å få begge snøkrabbebåtene i full drift. Dukker det opp spennende muligheter kan vi gjerne gjøre investeringer, enten i fiskeri, offshore eller andre næringer.

— Du nevner offshore?

— Vi følger med og har evne til å handle om det dukker opp interessante muligheter. Men i øyeblikket har vi ingen konkrete planer. Jeg er kort sagt ganske komfortabel med dagens situasjon.

— Er det synergier i driften mellom ringnot og snøkrabbe?

— Det vil jeg tro. Men foreløpig har vi ikke gjort noe i den retning. Båtene drives hver for seg.

— Hva ser du som de sterkeste sidene til den virksomheten dere driver?

— Aller først de som jobber for oss. Vi har veldig mange flinke folk. Videre har vi god handlekraft og en evne til å time riktig. 

— Innen 2030 skal også Olsen Gruppen helst kutte sine utslipp av klimagasser med minst 50 prosent. Hvordan tenker du helt konkret at dere skal klare å oppnå et slikt kutt?

— Det er et uhyre interessant spørsmål. Per nå har vi ingen gode teknologiske løsninger som gjør dette mulig uten at vi betaler oss ut av problemet med å kjøpe klimakvoter. Strøm er en illusorisk løsning, ammoniakk og hydrogen populære løsninger for dem som ikke kan regne. Det nytter ikke å produsere ammoniakk med fornybar energi og alt det svinnet som følger med, for så å sende ammoniakken inn i en forbrenningsmotor som gir enda mer svinn. Det er miljøgalskap. Jeg savner kort sagt mer realisme i denne debatten; en erkjennelse av at dramatiske kutt i klimagassutslippene også vil gi store kutt i levestandarden. Er vi villige til det?

— Har dere planer om å etablere egen produksjonsvirksomhet på land eller eget eksportselskap for den fisken dere tar på land?

— Nei.

— Teige-rederiet har lagt om til et regulært lønnssystem om bord med faste lønner — ikke lott. Er det noe også du kan tenke deg å gjøre?

— Fortsatt nei. Jeg er tilhenger av lott-systemet og vil beholde det. Men det er en balansegang. Vi må selvfølgelig ha en fornuftig inntektsfordeling mellom båt og mannskap.

— Hvordan vurderer du ressurssituasjonene for pelagiske arter på kort og mellomlang tid?

— Samlet sett er det ingen grunn til bekymring. Det totale uttaket av sild, makrell, kolmule og lodde har holdt deg nesten overraskende stabilt de siste 30-40 årene, og jeg ser ingen gode grunner til at det skal endre seg. I det store bildet er jeg optimist, selv om det også er noen jokere i stokken. Global oppvarming og sjøpattedyr er to slike. Men det er uansett ikke bra at vi fortsetter å fiske mer enn forskerne anbefaler. Samtidig er jeg trygg på at de som forhandler på Norges vegne gjør en god jobb. Dog skulle jeg ønske at denne problemstillingen ble løftet mer opp på nasjonalt nivå, både i Norge og i øvrige land med kyststatsrettigheter. Fisk og sjømat er jo svært viktig for Norge.

MÅNEDENS INTERVJUOBJEKT HAR helt rett. Det er et voldsomt omfattende spørsmål. Men vi tok likevel sjansen; hva vil Ola Christian Olsen rent generelt si om de næringspolitiske rammebetingelsene i Norge for å drive et fiskebåtrederi?

— Sammenlignet med resten av verden har fiskerne i Norge en velfungerende og kompetent fiskeriforvaltning. Noen vil sikkert mene at regelverket er altfor komplisert, og lure på om vi har bruk for alt sammen. For egen del er jeg godt fornøyd. 

— Er det deler av dette rammeverket du umiddelbart vil endre eller fjerne?

— Ikke som jeg kan ta på sparket. Jeg vet heller ikke om det sorterer under kategorien fiskeripolitikk. Men jeg synes Finansdepartementet er i overkant kreativ, og det skal de som ilegger skatt ikke være. Det bør ikke stå i jobbeskrivelsen til skatteetaten at de søker kreative medarbeidere, for å si det slik. Formueskatten er ett eksempel på hvor galt det kan gå. Grunnrenteskatten på oppdrett og den måten skatten ble innført på, et annet. Her har kreativiteten tatt overhånd. Hadde det ikke vært mye bedre bare å øke produksjonsavgiften per kilo slaktet fisk dersom man ønsket mer penger? Rent generelt føler jeg ofte at myndighetene er mer opptatt av å lansere nye løsninger enn å bidra til at de vi alt har fungerer bedre. Hvorfor må man f.eks. på død og liv flytte laksen på land og vindkraften på havet?

— Frykter du grunnrenteskatt også på fiskeriene?

— Ikke i neste Stortingsperiode. Men ja, det kan absolutt komme.

— Er det behov for — eller ønskelig — å endre fiskesalslagslova eller deltakerloven?

— Nei. De fungerer som de skal og er viktige deler av den strukturen vi har bygget opp. 

— Enkelte har tatt til orde for at deltakerloven bør endres slik at aktive fiskere ikke lenger må eie minst 50 prosent i fiskebåten, men at negativt flertall er nok. Dette for å lette generasjonsskifter. Hva sier du?

— Jeg er uenig. Deltakerloven har fungert bra i over 50 år. Det er bedre at aktørene tilpasser seg regelverket enn at regelverket må tilpasses hver enkelt aktør.

— Hva mener du om den jobben Sildelaget utfører?

— Flott. Jeg ser ingen grunn til å endre måten laget opererer på. Skyttergravkrigen mellom Sildelaget og Sjømat Norge burde vi ha spart oss for, men den oppfatter jeg mest som en krig mellom administrasjonene. På kaikanten vil jeg si at dialogen og forholdet mellom fiskere og kjøpere er veldig bra.

— Hvilket skussmål vil du gi Sjømat Norge?

— Det bør du nesten spørre medlemmene om. Fra mitt ståsted virker det som om organisasjonen gjør en god jobb. De har mange flinke folk. 

— Din far var med på etableringen av Pelagisk forening som en utbrytergruppe av Fiskebåt. Er det fremdeles behov for denne?

— Ja, det vil jeg si. På mange områder tenker vi likt, men det at foreningen fortsatt består betyr at den også har sin misjon. Pelagisk forening så dagens lys mye på grunn av strid om strukturpolitikken, og uenigheten er der fremdeles. Mange medlemmer i Fiskebåt lurer nok på når vi kommer tilbake i folden, men jeg tror det kan bli lenge å vente. I dag står Pelagisk forening solid på egne ben. 

— Har Fiskebåt prøvd å motarbeide Pelagisk forening?

— Ikke som jeg har oppfattet. Holdningen har nok mer vært at vi før eller siden tar til fornuften og melder oss inn igjen. 

— Vil en eventuell splittelse av Fiskarlaget påvirke Pelagisk forening og driften av Olsen Gruppens rederier og virksomheter?

— Jeg har fulgt lite med, så det vet jeg ikke. For Pelagisk forening tror jeg ikke det spiller noen rolle hva som skjer med Fiskarlaget.

— Mange i pelagisk industri mener at flåteleddet stikker av med alt for mye av kaka — at inntektsfordelingen mellom sjø og land er urettferdig. Hva er din kommentar?

— Det er vanskelig å sammenligne to så ulike virksomheter. Jeg tror ikke at det finnes en naturlov som sier hvordan verdiene skal fordeles. Industrien på land står helt fritt til å strukturere og konsolidere. Det gjør ikke flåteleddet. Og det blir ikke flere arbeidsplasser eller større kake om vi gir oss til å rive ned det lovverket som regulerer forholdet mellom sjø og land. Det tror mange politikere, men slik er det ikke.

— Har du ingen forståelse for Pelagia-sjef Egil Magne Haugstad når han raser mot Sildelagets makt og måte å organisere førstehåndsomsetningen på?

— Egentlig ikke. Jeg skjønner jo at han ser verden på en helt annen måte enn meg, og tviler ikke på at han mener det han sier. Alle sloss for sin egen syke mor. Alle vil også ha mer. Men at en del politikere gjerne låner øre til Haugstad skyldes at vi fiskere ikke har vært flinke nok til å forklare hvorfor regelverket og strukturen i næringen er som det er.

— Har ringnot strukturert nok?

— Det er i hvert fall ikke behov for å øke kvotetakene med det første. Over tid må vi ha en konkurransedyktig flåte, og når vi ser hvor mye mer konsolidert konkurrentene ute er enn oss, kan vi få problemer over tid. Men foreløpig er det greit. 

— Vi er inne i et valgår. Hvilken rolle spiller det for pelagisk sektor om statsministeren etter valget heter Jonas Gahr Støre, Erna Solberg eller Sylvi Listhaug?

— Her vil jeg si som Christian Halstensen i sin tale til årsmøtet i Fiskebåt. Det er gjerne større forskjeller mellom par-tiene før et valg, enn etter. Jeg tror ikke det vil bety så mye hvem som blir statsministre, men jeg håper som sagt på Erna Solberg. Kvotemelding 2.0 er landet etter et tverrpolitisk kompromiss på Stortinget og det bør nå være lov til å håpe på noen år med stabile og forutsigbare rammebetingelser.

— Hvem vinner valget?

— La meg si det slik; for noen uker siden var jeg ganske trygg på et skifte. Så kom Jens på banen, og nå er jeg mer i tvil. Jeg aner ikke.

— Hvilket skussmål vil du gi Norges sjømatråd og Fiskerinæringens forskningsfinansiering AS?

— Sjømatrådet gjør en god jobb. Jeg har tro på felles markedsføring av sjømat, særlig når man ønsker en ganske diversifisert næringsstruktur. Jeg er ikke like overbevist om at Fiskerinæringens forskningsfinansiering har like stor nytte.

— Helt til slutt; hva ser du som de tre største utfordringene for pelagisk sektor de neste ti årene?

— Adgangen til å fiske makrell og kolmule i andre lands soner, sterk konsolidering i den pelagiske industrien i Norge og at politikere og myndigheter er alt for opptatt av å utvikle nye aktiviteter fremfor å legge til rette for og styrke de næringene vi allerede har. 

---

Se oversikt over alle Månedens Intervju