I forbindelse med åretssjømatmesse i Bostonrakk vi innom universitetet Harvard i motsatt kant av Østkyst-byen. Guiden på området var en svært oppegående medisinerstudent. Han var fra Mexico, men det var det i grunnen umulig å høre. Nasjonaliteten tenkte man uansett ikke så mye på. Harvard er selvfølgelig amerikansk, men studentmassen er ganske internasjonal, slik de store forskningsresultatene til institusjonen i dag er fellesgods for verden. Den norske konsulen i Boston gir for øvrig norskopplæring på Harvard.
«Heldigvis ikke», sa UiT-forsker Roger Larsen da vi spurte om det var amerikansk deltagelse på forskningssenteret Dsolve. Han la til et «unnskyld», men vi kan forstå ham. Mens amerikansk forskning lenge har vært spydspiss på riktig mange felt, forbindes det akkurat nå med usikkerhet og presidentisk overstyring. Og kanskje også med en dreining mot å se forskning som et rent nasjonalt anliggende og ikke en global dugnad for ny kunnskap.
Nevnte Dsolve er nettopp det: En global — eller i hvert fall flernasjonal — dugnad for ny kunnskap. Å utvikle nedbrytbare fiskeredskaper er krevende nok i seg selv og lite egnet til å pønskes ut på hvert nasjonale nes. Det gir kanskje heller ikke mening å sette inn slike ressurser for å få til noe som bare kan brukes under norske forhold, selv om en viss diversitet trolig vil være nødvendig. Uansett kommer også mye av materialet i dagens norske redskaper langveisfra.
At forskningsmiljøer og produsenter fra ulike land er trukket inn i Dsolve, er ikke mangfoldsposering, men ganske sikkert det mest fornuftige om man skal prøve å komme i mål. Ellers er jo alle tjent med at alle kommer videre på dette feltet. Det er få grunner til å holde kort mot brystet.
Dsolve er tema for denne utgaven av «Fisk og Forskning». Tanken om nedbrytbare redskaper er ikke ny. Man er heller ikke i mål. Mange større satsinger har et langt «underveis» og vi synes det var verdt å se på hvor langt man er kommet og hva denne satsingen egentlig innebærer. Og for en gangs skyld er det altså på sin plass å heie på nedbrytende krefter.
Dsolve jobber for nedbrytbare løsninger i en rekke fiskerier og akvakultur og under høyst ulike betingelser. Målet er å få frem noe oppløselig som fiskere og oppdrettsselskap faktisk ønsker å bruke, og dermed redusere plast på avveie og redskap som fisker inn i evigheten. Nå er de halvveis i løpet.
Mens blåveis, hestehov og annen blomsterprakt markerer ny vår og snart sommer, skaper ikke fargeprakten som blir enda mer synlig på strendene langs norskekysten like stor glede og våryrhet. Vår er også sesong for strandrydding, skjønt det er mulig — og skjer til en viss grad — året rundt. Og svært mye av plasten som forsøpler kysten, kommer fra fiskeri og oppdrett.
— Det blir jævligere jo lenger nord du kommer, sier professor i fiskeriteknologi ved UiT Norges arktiske universitet, Roger Larsen. Så legger han til: — Det er dessverre bare 15-20 prosent av plastforsøplingen vi tilfører havet som er synlig på strendene. Det aller meste ligger og flyter, eller er på vei ned mot bunnen eller på bunnen. Mange av materialene vi bruker i nøter, linedrift og andre redskaper vil synke i vann, sier den erfarne forskeren. I denne sammenhengen snakker vi med ham fordi han står sentralt i et stort og mangehodet krafttak som vil gjøre noe med dette.
Mikroplast og spøkelser
— SFI-senteret Dsolve har som mål å erstatte ordinær plast som polyetylen, nylon og polyester med materialer som er mer bionedbrytbare. Disse vil være mindre skadelige for miljøet, og som gammel fisker er jeg naturligvis særlig opptatt av at slike løsninger også kan gjøre det mulig å få slutt på spøkelsesfiske med tapte redskaper, sier Larsen. Så sent som i fjor var han med på å ta opp trålnett fra Barentshavet som russerne brukte på slutten av 1970-tallet.
— Jeg kan forbanne meg på at de var like sterke som da, sier fiskeren og forskeren. Forsker Jørgen Vollstad hos Dsolve-partner SINTEF Ocean mener blåkveitegarnene utgjør det største problemet.
— Lenker av slike garn setter man langs bakkene på 600-800 meter dybde. Mister man dem, er det ikke bare bare å sokne opp på så dypt vann. Men samtidig skal sies er det har blitt soknet opp masse redskap fra dem som har meldt inn tapt bruk. Men det er fremdeles dem som ikke melder inn, sier han. Også mens han har gjort forsøk på havet, har han fått opp tre bortkomne garnlenker med 20 garn i hver lenke.
— Da vi fikk opp en lenke i stordypet utenfor Senja, mente skipperen den i hvert fall hadde stått der i 20-25 år ut fra hvilke type telner garnene hadde, forteller Vollstad.
Fra Kvarøy til Korea
Navnet på senteret spiller nettopp på det engelske ordet «dissolve», som betyr oppløse. SFI står på sin side for Senter for forskningsdrevet innovasjon. Slike sentre skal utvikle kompetanse som er viktig for innovasjon og verdiskaping i samfunnet gjennom samarbeid mellom fremstående forskningsmiljøer og innovasjonsorienterte bedrifter. Sentrene etableres for en periode på maksimalt åtte år og finansieres av Norges forskningsråd. SFI-et Dsolve ledes altså av UiT Norges arktiske universitet og med Roger Larsen som senterleder. Partnerne er tallrike. De norske partnerne på forskningssiden er SINTEF Ocean, SINTEF Industri, Norner Research og NORSUS, men man har også danske DTU-Aqua, tyske Thünen Institute of Baltic Sea Fisheries og universitetet i Split om bord. Norske industripartnere omfatter leverandører som Nofi Tromsø, Mustad Autoline og Mørenot, samt brukere som SalMar, Hermes, Kvarøy Fiskeoppdrett og Br. Karlsen. Listen er lengre, og organisasjoner som Norges Fiskarlag og Norges Råfisklag er også involvert. Viktige internasjonale industripartnere er sørkoreanske LG Chem og S-En Pol, som begge står sentralt med tanke på å utvikle nedbrytbart materiale for de ulike bruksområdene, dvs. polymerer som spinnes til fibre.
— Det er ganske stort. Forskningsrådet er ikke så happy med at vi er så mange partnere, men sier det er greit fordi vi vil ha representasjon fra alle typer redskaper innen både akvakultur og fiskeri og både leverandører og brukere, sier Larsen. I april i år tok han og de andre del i årsmøtet i Porsgrunn, der partner Norner Research var vertskap og bidro med innsikt i forsknings- og innovasjonsarbeidet knyttet til testing og utvikling av plastpolymerer. Samtidig fikk man presentert den viktige halveisevalueringen: Underveisevalueringen er nettopp unnagjort, og alt ser ut til at SFI-et får stå løpet ut — fra 2020 til 2028. Å finne erstatninger for dagens materialer tar utvilsomt tid.
På lag med enzymene
Poenget med de nye materialene er at de vil ha en viss levetid før de brytes fort ned. Etter hvert vil de også være brutt ned til mikroplast, men denne mikroplasten vil igjen brytes ned av bakterier med spesielle enzymer i systemet.
— Resultatet blir vann, CO2 og mineraler — altså ingenting, sier Larsen.
— Fungerer disse prosessene like godt under ulike forhold som dybde, temperatur etc?
— Jo lenger nord man kommer og jo dypere og kaldere det blir, desto langsommere går disse prosessene. I Middelhavet — med høye temperaturer, sterkt sollys og større bakterieflora, vil nedbrytingen gå mye raskere enn i våre farvann. Samtidig har vi mulighet til å tilsette enzymer i alle de syntetiske materialene vi bruker. Det gjør det til en viss grad mulig å tidsinnstille når nedbrytingen skal starte.
Plastforsker Christian Karl fra SINTEF Industri leder forskningsområdet degraderingstid, der materialer og redskaper testes i lab og felt og under høyst ulike betingelser. Både Norge, Danmark, Tyskland og Kroatia er med i disse undersøkelsene.
— Vi tester nedbrytning i sjø i ulike habitater og klimasoner, som Skagerrak, Nordsjøen, Østersjøen, Middelhavet og Norskehavet. Temperaturen spenner mellom 4 og 27 grader. UV-betingelser, mikrobiologien og faktorer som pH kan også variere, forteller Karl som sammen med resten av gruppen nå har gjennomført tester over tre år.
I denne sammenhengen vil mikrobiologisk, UV-, termisk og kjemisk nedbrytning bli studert i detalj. UV-nedbrytingen spiller en stor rolle.
— Vi analyserer mekanisk styrke, sammensetning og overflater av de nedbrutte polymerene fra feltforsøkene og har resultater som er interessante med tanke på å redusere spøkelsesfiske. Vi har også gjennomført testing av nedbryting i laboratorium i sjøvann. I tillegg har vi fått testet akselerert aldring som følge av UV-stråler hos ulike materialer. Friksjons- og slitasjeegenskaper, ikke minst i sjøvann, har også blitt viet oppmerksomhet, sier Karl, som virker å ha testet det meste på dette feltet, men forbereder nye forsøk i år. Det er uansett en vei å gå før man har nedbrytbare redskaper som fungerer og som fiskerne faktisk ønsker å bruke.
— De skal jo være funksjonelle før de brytes hurtig ned, understreker Larsen.
Fast i garnet
Redskapsforsker Jørgen Vollstad i SINTEF Ocean har i likhet med senterleder Roger Larsen bakgrunn som fisker og gode forutsetninger for å vurdere funksjonalitet. Han leder den største arbeidspakken i SFI-et — «uttesting i sjø».
— Vi har jobbet lenge i SINTEF med nedbrytbare materialer. De første garnene vi prøvde var i 2016, og vi har holdt på med garn sammenhengende siden. Vi har sett på nedbrytbart forsyn i line og nedbrytbart materiale i deler av snurrevad. Samtidig har vi hatt problemer med å få tak i materialer til de ulike bruksområdene utenom garn. Men det kan se ut til at det løsner nå, sier Vollstad.
Om fiskegarn har lengst historie og best tilgang på materiale, gir samtidig redskapsformen store utfordringer.
— At vi har satt inn stor innsats på fiskegarn, skyldes også at vi har valgt å gå løs på det redskapet det er vanskeligst å finne bionedbrytbare løsninger til, påpeker Roger Larsen.
— Fiskegarn er et enkelt redskap med tanke på konstruksjon. Samtidig er det svært utfordrende å oppnå egenskapene som gjør det effektivt. Dette går på synlighet, tykkelse, bruddstyrke og elastisitet av tråd. I ordinære produkter har man jobbet med å utvikle dette siden slutten av 1950-tallet, slik at næringen er vant til garn som er supereffektive og superbillige å lage sammenlignet med andre ting. Så skal vi prøve å erstatte dette med materialer som kanskje ikke har de samme egenskapene. Da må vi bare prøve å komme så nært som mulig nylonegenskapene at fiskerne synes det ligner på noe de kan være tilfredse med. Samtidig vil jo prisen nødvendigvis være høy inntil de blir kommersialisert, forklarer Larsen. Denne fiskegarnutfordringen sugde altså lenge oppmerksomhet og ressurser fra det å finne løsninger for andre redskapsformer. Samtidig har det altså vist seg enklere for noen av disse.
— Under forsøk med line har vi ikke funnet forskjell i bruksegenskaper på bionedbrytbare materialer og nylon eller polyester, sier senterlederen, samtidig som han understreker at de ikke er i mål enda. De to sørkoreanske partnerne er nettopp produsenter av slike polymerer, samtidig som Dsolve har anledning til å hente inn materiale fra andre også. Uansett vil man ofte måtte vende seg mot Asia, der det meste av dette materialet kommer fra også i dag.
Snurrevad mikroplastversting
Vinterens garnforsøk er ferdige. — Vi har en doktorgradskandidat som har gjennomført noen forsøk med bankline og noen med kystline. Og så har vi et pågående forsøk på å forstå slitasje på snurrevadtau, forteller Larsen. Til sommeren får de nemlig i hende de første nedbrytbare snurrevadtauene som noen gang er lagd. Vollstad var en av dem som sto bak en SINTEF-rapport på oppdrag fra Fiskeridirektoratet i 2020. Her estimerte man at 200 tonn plastfragmenter fra norske fiskeredskaper endte i havet årlig, og snurrevad sto ifølge de samme beregningene for halvparten. Snurrevad er et supereffektivt redskap, der tunge tau ses av fisken og leder den inn i nota.
— Plastkappen på tauene slites ned veldig fort. Etter én til to sesonger må hele taulengden skiftes, slår Larsen fast. Snurrevad-tauene har i dag en kappe som er laget av en miks av polyetylen og polypropylen rundt en kjerne av stålwire. Kappen slites både mot bunnen, under innhaling over inntaksblokker og tromler og når de settes ut. Og det er flere hal per dag.
— Nå er man klare for å teste ut nye, nedbrytbare snurrevadtau produsert av norsk produsent, med polymerer fra en nederlandsk produsent, forteller Larsen. Dette prosjektet er tilknyttet EU-prosjektet SEARCULAR. Kjerneformålet til SEARCULAR er å redusere marin forsøpling og mikroplast fra fiskeriene i Europa, og både UiT og SINTEF bidrar. Om ikke lenge skal Vollstad få testet egenskapene og varigheten til snurrevadtauene man bruker i dag. Det er ikke gjort før og må også til om man skal kunne sammenligne med dagens løsninger.
Labbetuss og teiner
Det er flere problembarn å ta tak i. Såkalte labbetussmatter eller dollyropes på engelsk, er i høyeste grad også et internasjonalt problem. Disse slitemattene av plastfiber skal beskytte trålposen på dens ferd over bunnen. Men det innebærer nødvendigvis at mattene blir slitt, og de tynne trådene dukker opp over alt i og nær sjøen, blant annet som fargerike innslag i reirene til havsule. Det er også lett for sjøfugl å sette seg fast i labbetussvasene. Nå er et forbud på gang i EU, og Norge og Dsolve prøver å bu seg på det. I november 2021 testet Dsolve-partneren «Hermes» ut trålmatter i vevd trefiber.
— Det er ulike materialer vi kan teste ut. Vi har prøvd oss med trefiber, vi har prøvd oss med bomull og vi har prøvd oss med det vi brukte i min ungdom: kuskinn. Nå vil vi prøve en del bionedbrytbare materialer vi får fra en utenlandsk leverandør utenfor Dsolve-konsortiet, forteller Larsen. Når det gjelder teiner, har disse til felles med garn at tapt redskap kan bedrive spøkelsesfiske i årevis.
— Det er innført krav om rømningshull med bomullstråd i alt teinefiske. Men vi ønsker å gå videre med dette og finne bionedbrytbare løsninger på selve nettet som brukes i snøkrabbeteinene og i de ulike fluktåpningene, sier Larsen, som sammen med kollegene i konsortiet ser på løsninger for de fleste fiskeredskapsformene.
Nøter og fôrslanger
Hva så med oppdrett?
— Levetiden til dagens oppdrettsnøter er mellom fem og åtte år. Da er slitasjen så stor at det begynner å bli fare for at man ikke klarer å reparere dem lenger basert på sertifiseringskravene. De ender som regel i forbrenningsanlegg i Europa eller i andre lite sirkulære løsninger, sier Larsen. Plastproblemet med oppdrettsnøtene dukker imidlertid opp før det. Det er slett ikke det eneste problemet. Før var lite miljøvennlig impregnering løsningen for å hindre begroing av nøtene.
— Nå vasker man dem oftere. Og skal man sope bort alt som gror på dem, får man slitasje. Det er en grunn til at nøtene ikke varer så lenge, og resultatet blir også store mengder mikroplast i miljøet rundt, sier Jørgen Vollstad, som selv har jobbet i oppdrettsnæringen. Den andre store mikroplastkilden i oppdrettsnæringen er fôrslangene.
— Det blir enorm slitasje på slangene og spredning av mikroplast samtidig. Denne mikroplasten havner ikke bare i havet, men etter hvert også inn i fisken, sier Larsen.
— Dette ville man ikke snakke om før. Men nå har også det tvunget seg frem, supplerer Vollstad.
— Men kan ikke vannbåren fôring være en løsning?
— Bare delvis. Det reduserer plastslitasjen, men fjerner den ikke, svarer Larsen.
— Det finnes ikke tall på forskjellen på luftfôring og vannfôring. Det er skrevet om det, men er bare vill gjetning, tilføyer Vollstad. Han forteller at de i arbeidspakke 3 i Dsolve utlyser et doktorgradstipend innen oppdrett med fokus på fôrslanger. På oppdrettssiden er nå SalMar, Kvarøy Fiskeoppdrett og Br. Karlsen med. Br Karlsen eier også 49 prosent av snurrevadbåten «Fortuna» som har vært viktig for SFI-et.
Må løse opp skepsisen
Ser vi bort fra kravene om bomullstråd for rømming i teinefiske, har ikke nedbrytbare materialer fått innpass i norsk regelverk.
— Fiskeridirektoratet har i sin langtidsplan en idé om at vi skal kunne utvikle disse nedbrytbare materialene og at de skal bli tatt i bruk over tid, sier Roger Larsen. På veien må man da få opp kommersiell produksjon i et volum som muliggjør konkurransedyktige priser. I Sør-Korea kan Larsen fortelle at man subsidierer nedbrytbare materialer for garn og teiner i hvert fall i en overgangsperiode. Også Sør-Afrika har kommet i gang på dette feltet, med aktører Dsolve ønsker å jobbe tettere sammen med. For dem som er med i Dsolve, er det aller viktigst å få næringen på kroken.
— Vi hører stadig fra de som deltar i prosjektet at vi er nødt til å gjøre noe. Vi kan ikke ha en næring som forsøpler eget matfat. Hvis det kommer opp et alternativ til dagens materialer som også gir lønnsomhet i fiskeriet, er de villige til å bruke det, sier Larsen. Men legger heller ikke skjul på:
— Enn så lenge må vi bare erkjenne at skepsisen er der. Hvis det ikke er like effektivt som det vi har i dag, hvorfor skal vi da skifte? Og hvis det blir dyrere enn det vi har i dag, hvorfor skifte? Slike spørsmål dukker opp hele tiden. Samtidig er det en stor gevinst i seg selv om man kan få bukt med mye av spøkelsesfisket og den marine forsøplingen, sier lederen i Dsolve. Som altså løser seg opp av seg selv om fire år.