Politisk sprengkraft– eller bare nok en rapport?

Onsdag 19. november 2025 blir stående som en av de mest dramatiske dagene i norsk fiskerinærings historie. Under årsmøtet i Norges Fiskarlag meldte Fiskebåt seg ut – og «kuppet» samtidig styrelederplassen. Vesentlig mindre oppmerksomhet fikk Nærings- og fiskeridepartementets etterkontroll av fiskesalslagslova som ble publisert samme dag. Kort fortalt en 109-sides rapport som analyserer tolkningen, håndhevingen og praktiseringen av fiskesalslagslova 10 år etter at den ble innført. Gitt det økende presset på fiskernes lovmessige monopolsituasjon de siste årene, var det knyttet en del spenning til arbeidet. Marianne Sivertsen Næss sendte den også umiddelbart på høring med utvidet frist 27. februar i år. 

Etter å ha lest rapporten, 16 høringsinnspill og fulgt debatten i ettertid, konstaterer vi særlig tre forhold. 

For det første klarte etterkontrollen på bemerkelsesverdig måte å tilfredsstille alle berørte parter; fiskerne fikk bekreftet at systemet fungerer, industrien det motsatte. 

Salgslagene innrømmer at det er behov for noen justeringer, og er også innstilt på det, men da for å styrke systemet. Motsatt mener Sjømat Norge at etterkontrollen viser såpass alvorlige og dyptgripende utfordringer at systemet ikke kan forsvares og aller helst avvikles. Så er også utgangspunktet for mange i fiskeindustrien slik Pelagia skriver det i sitt høringssvar: «Fra å være fiskernes strid for å få en rettferdig rettsbeskyttelse, er dette blitt til redernes kamp for å beholde sine privilegier». Sjømatbedriftene, tilsynelatende langt mer pragmatiske — kanskje også mer realorienterte politisk, mener på sin side at mye fungerer, men at det er behov for justeringer og presiseringer for å sikre like konkurransevilkår, reel tilgang til råstoff og økt verdiskapning i Norge. 

Det fører oss inn på det andre punktet. Etterkontrollen analyserer fiskesalslagslova og praktiseringen av den, uten nødvendigvis å vekte funnene eller problematisere hvor ansvaret ligger. Så lenge loven står støtt, er det opp til salgslagene selv å vurdere hva som vil være mest hensiktsmessig å ta tak i. Hva innebærer det at fiskesalslagslova skal sikre bærekraftig og samfunnsøkonomisk lønnsom forvaltning av viltlev-ende marine ressurser? Formålet i seg selv, hevder departementet, har aldri blitt ordentlig redegjort for i forarbeidene, blir tolket ulikt av salgslagene og fører til ulik praktisering. «Er nåværende ansvarsfordeling den mest hensiktsmessige med hensyn til å oppnå fiskesalslagslovas formål, eller snarere et produkt av historiske linjer?», spør departementet, og mener det er gode argumenter for å se på fiskesalgslagenes kompetansefordeling og struktur i lys av formålet med loven. 

Videre viser departementet til at det er lovgivers ønske at salgslagene skal kontrolleres og eies av fiskerne. Samtidig påpekes det at stadig flere fiskere eier fiskeindustri og salgsselskap, og dermed i praksis også representere kjøpersiden. Hva betyr det for maktbalansen? Også lagsavgiften blir til dels kritisert for å være ulik – noe som kan svekke konkurransen – samt at den i tillegg til å sikre førstehåndsomsetningen benyttes til andre formål. Er det for eksempel innenfor at lagsavgiften går til å sikre rammevilkårene for egen drift gjennom politisk påvirkningsarbeid? «I slike tilfeller fremstår salgslagene mer som interesseorganisasjoner, heller enn som organisasjoner som skal ivareta førstehåndsomsetningen», skriver departementet. For ikke å glemme dette: «Oppsummert finner departementet at dagens regelverk ikke sikrer en tilstrekkelig effektiv og legitim praktisering av kontrolloppgavene». 

Alt dette sagt er det ingenting som tyder på – verken i etterkontrollen eller i det politiske landskapet – at fiskesalslagslova eller fiskernes monopol er truet. Det er likevel nok sprengkraft til å rokke med organiseringen slik vi kjenner den i dag. 

Med dette i mente, kommer vi inn på det tredje momentet. Salgslagene har vært oppsiktsvekkende stille. Flere av spørsmålene som etterkontrollen løfter står følgelig ubesvart. Vi skulle aller helst sett en åpen og inkluderende debatt. I stedet sitter salgslagene stille i båten, tar de mest betente sakene i lukkede fora og avventer politiske føringer. For de kommer. «Vi har gått gjennom alle høringsinnspillene og vurderer videre prosess. Det er en politisk beslutning. Hva vi gjør med dem må vi komme tilbake til», sa departementets utsendte på Råfisklagets årsmøte i Tromsø. Vi venter i spenning!