Et makkverk

DET ER ALLTID LETT Å KRITISERE. Det er også fristende å smøre for tjukt på. Men spør noen oss vil vi hevde at regjeringens Havbruksmelding er et makkverk. Ikke at det som står der er så dumt eller lite gjennomtenkt. Havbruksmeldingen er interessant lektyre for alle som ønsker å vite mer om norsk fiskeoppdrett — om bransjens utfordringer og muligheter. Men den er et makkverk i den forstand at den ikke bringer oss noe videre.

Nærings- og fiskeridepartementet har jobbet intenst i fire år for å meisle ut hovedtrekkene i den fremtidige forvaltningen av norsk havbruk og med en klar erkjennelse av at Trafikklysmodellen og dagens MTB-system ikke fungerer godt nok. Den løsningen departementet og regjeringen har landet på er et system basert på omsettelige lusekvoter. Det ser fint ut på papiret. Problemet er bare at ingen vet konsekvensene av å skrote det gamle systemet til fordel for det nye.

Regjeringen har — som Høyre og FrP ganske presist formulerer det i Næringskomiteens innstilling, begynt i feil ende. Først har man bestemt seg for å regulere næringen gjennom et omfattende og ganske innfløkt system med omsettelige lusekvoter, så har man tenkt å utrede konsekvensene av dette systemet. Den sjansen tok ikke Stortinget, og heller ikke regjeringens egne representanter i Næringskomiteen.

Hva vil et forvaltningssystem basert på lusekvoter bety for verdsettelsen av tillatelser, for pengestrømmene gjennom Havbruksfondet og for videre produksjonsvekst? Det vet ingen i dag. Dermed ble det — brutalt sagt — tilbake til start. Stortinget vendte tommelen ned. Trafikklysmodellen og MTB-systemet fortsetter som før. Rett nok står det masse fine ord både i Havbruksmeldingen og Næringskomiteens innstilling om hvor viktig det er at næringen nå får ordnet opp i sine mange utfordringer både knyttet til miljømessig bærekraft, fiskevelferd og i forhold til villaksen. Dødeligheten i merdene må kraftig ned og vi må få mye bedre kontroll på lakselusa. Men dette er ikke nytt.

Det er stort sett bare fine ord, eller for å bruke samme beskrivelse som Henning Kvitnes og Young Lords hadde på sin debut-LP i 1980: «Same shit — new wrapping». Hvordan man skal nå de mange gode og fornuftige målsettingene er det ingen som vet noe mer om etter at Havbruksmeldingen ble behandlet i Stortinget enn før. Det er også ganske betegnende at både Sjømat Norge og Sjømatbedriftene er godt fornøyd med Stortingets behandling av meldingen og at styrelederen i Nettverk for fjord- og kystkommuner (NFKK) endog ga saksordfører Rune Støstad fra Arbeiderpartiet blomster.

ER DET SÅ INGEN TING å glede seg over?

Vel, det må i så fall være Stortingets klokkeklare beskjed om at livet i norske fiskemerder ikke kan fortsette akkurat som før. Fiskevelferden er for dårlig, dødeligheten for høy, lusepresset ute av kontroll og den samlede miljøbelastningen for stor. Setter man miljø og fiskevelferd foran alt annet, er dette en knusende dom. Om Rødt, SV og Miljøpartiet De Grønne hadde fått sin vilje, hadde norsk havbruk gått noen veldig vanskelige år i møte. Da hadde blomsterbuketten fra NFKK visnet i en krok og rosen fra næringens egne organisasjoner umiddelbart stilnet.

Men sysselsetting og verdiskaping langs kysten har heldigvis sine sterke støttespillere. Et fremtidig forvaltningssystem må også ta høyde for økonomiske realiteter. Det er på mange måter den positive essensen av Stortingets behandling av meldingen. Vi kan ikke gamble med rammebetingelsene til en næring som betyr så mye for arbeidsplasser og velferd — ikke bare langs kysten, men for Norge totalt. Alle endringer i spilleregler må derfor konsekvensutredes nøye.

For egen del er vi mest skuffet over at Stortinget ikke gjorde alt klart for innføringen av en miljøfleksibilitetsordning. Det er vel og bra at oppdrettere med nedtrekk i røde produksjonsområder nå kan «hente tilbake» tapt MTB i lukkede merder. Men denne muligheten til å øke produksjonen i utslippsfrie systemer burde gjelde for alle. Dette er i våre øyne ikke noe som trenger ytterligere konsekvensutredning.

Og så er det selvfølgelig trist, som vi tidligere har vært inne på, at havbruksnæringen fortsatt må vente i uvisshet på et nytt forvaltningsregime. Hvor lenge er vanskelig å si. Noen sier to år, andre fire. Det betyr med andre ord at næringen må drive videre med et reguleringssystem kanskje helt frem til 2030 som Stortinget mener ikke fungerer godt nok.

Slik kan vi ikke ha det!