Strukturering «på orntli»?

I en alder av 80 år kan et menneske tillate seg en viss tilbakeskuelse uten å bli anklaget for forstokkelse, åreforkalking eller bedreviten. Jeg er så frimodig at jeg påpeker betydningen av å kaste et blikk bakover. Kjølvannet forteller om vi har navigert stødig, usikkert eller endog panisk.

Kjølvannet bak norsk næringsliv etter andre verdenskrig vitner om en tid med uhemmet vekst gjennom femtitallet; deretter et gradvis fokus på kostnadseksplosjonen som fulgte da toget raste av gårde. Skulle vi fortsette å utvikle oss videre, var det etter hvert like nødvendig å gjøre ting billigere, smartere og mer effektivt.

Vi fikk nå en fase der både privat og offentlig sektor måtte struktureres. Hele Vest-Europa ble strukturert, først til et EF-samband, og deretter til et EU med hovedsete i Brüssel. Vårt fedreland takket nei til den nye europeiske strukturen, men har gjennomført en nasjonal revisjon av kommunekartet og en forsøksvis endring av fylkesstrukturen.

I privat sektor kom den ene strukturrevolusjonen etter den andre;  industri, handel, byggebransjen, skipsfart, landbruk og senere oppdrett. Fellesnevneren er sammenslåing av små og mindre enheter til større og stadig større enheter, under moteordet strukturrasjonalisering. Man skapte enheter som mangedoblet inntektene og kuttet betydelig i kostnadene. Arrangementet fremstår som en nødvendighet, til velsignelse for arbeidsgiver og arbeidstaker. De som ikke er med på ferden, risikerer å bli mistenkt for svekket virkelighetsoppfatning. Det er et uunngåelig krav i tiden. Velferden og velstanden øker, menneskene arbeider mindre, hviler mer og ferierer mer, den gjennomsnittlige kroppsdiameteren vokser, vi løper rundt i skogen og på fjellene og kaster oss ned med armhevinger. Svetten skvetter, hurra!

De 500 som ble borte

Fundamentet for og starten på denne herlige utviklingen er rett og slett sammenslåingen av to eller flere bedriftsenheter, strukturrasjonalisering. Når man strukturrasjonaliserer «på orntli» slår man sammen bedrifter, rederier, bondegårder eller oppdrettsselskaper uten tidsbegrensning, dvs. sammensmeltet for alltid. Det skjer enklest ved oppkjøp av aksjeposter på eller utenfor Børsen. 

Norsk fiskerinæring har gjennomgått nøyaktig den samme utviklingen som her er beskrevet. Fra en festlig etterpåkrigsperiode med mye fisk, gode markeder og stigende millioninntekter fra år til år, kom 1960-tallet med massive underskudd. Det ble selvfølgelig ropt etter teknologiske revolusjoner som kunne effektivisere fangst og bearbeiding. Men vi var allerede på defensiven, med et enøyd fokus på overlevelse fra sesong til sesong. Da katastrofen i sildesektoren slo inn som et hammerslag i 1957, talte vi 650 snurpefartøyer. Etter de bibelske syv uår talte jeg selv, fra mastetoppen på gamle «Gardar» der jeg satt og speidet etter sildeåter under islandssildfisket i 1964, 150 nedslitte og tomme snurpefartøyer. Trette og desillusjonerte skipper-øyne speidet etter sild, men et 100-år gammelt, lukrativt islandssildfiske og stor/vårsildfiske her hjemme var snart historie.

Men der og da lærte norske fiskere av islendingene. Hele den islandske sildeflåten var bygget om fra snurpenotfiske med dorrier til et moderne ringnotfiske. Dette åpnet for fiske etter nordsjøsild og makrell. I 1969 startet et rikt 10-årig loddefiske utenfor Finnmark. Det ble en ny, hektisk satsing i sildesektoren, og antall fartøyer steg til 400 i løpet av 1970-tallet. Samtidig oppdaget havforsker Johannes Hamre, sammen med broren Knut på ringnotfartøyet/tråleren «Krossfjord», kolmule-ressursen i det nordatlantiske havområdet vest for Hebridene og Orknøyene. Det hjalp også. Men da både NVG-sildefisket, nordsjøsild-fisket, makrellfisket og loddefisket samlet sviktet, var det få optimister igjen i sildesektoren. I 1980 var vi 400 ringnotfartøyer, i stor nød for fremtiden. 

I hvitfisksektoren hadde John Longva innovert i trålfisket etter torsk. Det ble ombordprodusert gryteferdige fileter av torsk, sei og hyse. 25 fabrikktrålere fra Sunnmøre og Nord-Norge tronet etter hvert på toppen av den norske fiskeflåten. Men de ble ikke tiljublet, verken av faglag (NF), salgslag (NR) eller av politikerne, for den saks skyld. Dessuten var torskefisket usikkert, og i april 1989 måtte det sagnomsuste, årtusengamle eventyret brått stanses. Da var vi for alvor på bunnen, i begge hovedsektorene. 

Og nå var det faktisk alvor. Norsk fiskerinærings lekegrind var Europas lengste og fiskerikeste kystlinje. Den skulle gi dette fattige landet fremmed valuta, nok til å henge med i den siviliserte del av verden etter krigen. Men den var nå konkurs, dessverre. Oppvakte fiskeripolitikere skjønte at næringen på kort sikt trengte hjelp for å overleve i lengden. Men da måtte først havfiskeflåten og senere kystfiskeflåten omstruktureres. Det måtte bli atskillig færre fartøyer. 

U-en som forsvant

Hele 80-tallet ble en fight mellom Norges Fiskarlag, Fiskebåtredernes Forbund og Fiskeridepartement om subsidier som skulle berede en myk landing for en skadeskutt næring som måtte inn for landing i 1990, da avtalen mellom Norge og EU forbød den norske regjeringen å subsidiere norsk fiskerinæring. På det heftigste måtte staten ut med 1,3 milliarder kroner i fiskeristøtte i 1980, dvs. ca. fem milliarder i dagens kroneverdi. Dette var dramatiske tall, særlig for et land som var adskillig fattigere enn i dag. 

Embetsverket i Fiskeridepartementet hevdet bestemt at de norske fiskeriene, på land og sjø, måtte strukturrasjonaliseres. Krisen i 80-årene var så dyp at struktureringen av fiskeflåten måtte fortsette, men nå uten pengehjelp fra Staten. Det ufattelige var at vi, dvs. Norges Fiskarlag, motsatte seg dette. Og enda mer ufattelig at et mindretall av medlemmene i Fiskebåt protesterte. En gruppe pelagiske demonstranter gikk til slutt ut og dannet sitt eget forbund, Pelagisk Forening. Det skjedde i 2011.

Departementsråd Gunnar Kjønnøy deltok i den norske delegasjonen under fiskeriforhandlingene med Færøyene tidlig på 90-tallet. Kjønnøy og undertegnede var som regel tidlig oppe og spiste uforstyrret frokost. Han avsluttet alltid frokosten med å rådgi oss inntrengende om å arrangere en strukturordning for den norske fiskeflåten. Mens mange av fiskerne fortsatt satt inne i mørkeskodda, så Kjønnøy klart hva som måtte til for å berge næringen.

Den nye strukturordningen for torsketrålerne og den pelagiske flåten kom i 1996. Man skulle tro at saken derved hadde fått sin avslutning og at vi kunne vandre ut i åpnere lende. Men nei, vi sto ved begynnelsen av en ny krig. Den strukturordningen som ble arrangert for havfiskeflåten i torske- og sildesektoren, åpnet opp for at fiskerne kunne oppkjøpes av kollegaer eller samle seg i samarbeidende enheter. Ett fartøy kunne tas ut av fiske og fiskerettighetene overføres til et annet fiskefartøy. Dette kunne dermed fiske videre både på egne og overførte fiskerettigheter.

Det samme prinsippet gjaldt for all strukturering av næringsvirksomhet i vårt land, også for bønder og oppdrettere i naturbaserte næringer. Og på samme tid eller følgende år ble det innført strukturordninger på Island, Grønland, Færøyane, i Storbritannia, Irland, Holland, Danmark og Sverige. Poenget her er at alle næringer i Norge og alle fiskerinæringer i Nord-Europa — som det er naturlig å sammenligne seg med, fikk strukturordninger der oppkjøpte virksomheter eller rettigheter kunne overtas fullt og helt, og ikke minst; «tidsubegrenset».  

Fiskerinæringen i Norge fikk imidlertid strukturordninger som avviker vesentlig i forhold til andre norske bedrifter, også  bønder og oppdrettere, og ikke minst i forhold til våre nord-europeiske konkurrentland i fiskerisektoren: Norske fiskere kunne strukturere, men bare «tidsbegrenset». 

Forskjellen på disse to ordningene er en ubetydelig, liten u. På papiret. Men i praksis betyr forskjellen at islandske, skotske og danske fartøy kan struktureres med rettighetene til et annet fartøy eller fiskeriselskap inn i evigheten, mens det norske arrangementet krever at oppkjøpte rettigheter inndras etter f.eks. 20 år. Når slike fiskerettigheter kan ha en markedsverdi på flere hundre millioner kroner, forstår man lett at struktureringen av den norske fiskeflåten har stanset opp. Vi har kanskje en slags strukturordning som ordlisten vil godta, med det er de facto ikke en strukturordning «på orntli». 

Kjølvann i sikk-sakk

Man kan gjerne leve med en slik diskriminering av de norske fiskebåtrederiene så lenge det hangler og går sånn noenlunde. Men hvis vi får en gjentagelse av kjente katastrofer etter krigen, blir det vrient. Det er derfor en stakkars 80-åring er noe urolig. Forskerne slår alarm for torskebestanden, nordsjøsildbestanden, nvg-bestanden, makrellbestanden, tobisbestanden og loddebestanden. Det er kjente melodier fra 1980-tallet for gamlingen, som husker så altfor godt katastrofene, og som altså sitter og ser på kjølvannet vårt gjennom de siste 60 årene.  

Vår kurs har langt fra vært stødig. Fiskere og myndigheter har kranglet innbyrdes og mot hverandre — særlig om tidsbegrenset eller tidsubegrenset strukturering. Sikk-sakk kursen var verst i 2005. Fiskeridepartementet under ledelse av fiskeriminister Svein Ludvigsen vedtok omsider at havfiskerne skulle få strukturere tidsubegrenset, etter en fem års prøveordning for torsketrålerne. Også kystfiskerne fikk en tidsubegrenset strukturordning, faktisk allerede i 2003. Vi fikk et pustehull på noen få år, før Arbeiderpartiet med fiskeriminister Helga Pedersen slo kontra i 2005-2007. Hun forsvant fra Arbeiderpartiets toppledelse, men kom tilbake som medlem av Riksrevisjonen da Riksrevisjonen under ledelse av den profilerte høyrepolitikeren Per Kristian Foss beklaget at strukturpolitikken hadde gått altfor langt. Det var i 2020.

Så langt fra virkeligheten kan rikspolitikere altså leve. De har vevet seg inn i en debatt om norske naturressurser; bøndene kan eie så mye jord de måtte ønske fordi de har eiet jord så lenge, gjennom generasjoner. Det gir trolig en slags hevd, som etter hvert blir til en lovbeskyttet eiendomsrett. Men fiskerne i Kjøllefjord eller Austevoll, som kan vise til slekter som gjennom flere hundreår har høstet av havet, har ingen rettigheter. Også oppdretterne har tidsubegrensede rettigheter, forhåpentligvis med en logisk begrunnelse. Samtidig aksepteres at fiskerne får strukturere tidsubegrenset inntil et visst rettighetstak, f.eks. 500 basistonn. Går man ut over det, blir strukturkvoten  tidsbegrenset. Vi tør ikke spørre om logikken, for vi får trolig et tomt blikk til svar.

Ærlig talt, jeg savner en konsekvens i alt dette rotet. Og jeg vil spare mine lesere for en detaljert gjennomgang av den norske fiskerinæringens strukturhistorie. De fleste av oss vil hoppe av relativt raskt. 

Kanskje var Riksrevisjonen i 2020 representativ for sine oppdragsgivere, stortingsrepresentantene: Det sies, noe odiøst, at det neppe finnes flere enn 5-6 representanter som egentlig forstår hva som rører seg i norsk fiskerinæring. Og vi savner nok dessverre i dag en fiskeriforvaltning i Fiskeridepartementet og Fiskeridirektoratet som engasjert ønsker å støtte utviklingen av en robust fiskerinæring — en næring som kan tåle brottsjøene når de kommer. Og som forvirrede stortingspolitikere kan støtte seg til.

Endetiden utsatt 

Jeg kan trekke fram eksempler på embetsmenn som virkelig torde å etterspørre en nødvendig lønnsomhetsutvikling i de norske fiskeriene, f.eks. departementsråd Gunnar Kjønnøy (1989-1998) eller fiskeridirektør Peter Gullestad (1996-2008). Det vil samtidig falle naturlig å nevne tidligere fiskeriminister Svein Ludvigsen, som greide å sette et foreløpig punktum på den sære norske debatten om fordelingen av norske naturressurser, mens Helga Pedersen og Per Kristian Foss er eksempler på politikere i den nedre enden av karakterskalaen.   

I dag ser vi dessverre en helt annen forvaltning med tiltak som åpenbart vil svekke de sjøbaserte naturnæringene, f.eks. skattleggingen av oppdretterne og den norske særavgiften på fiskernes drivstoff. Forvaltningen fastsetter 40 prosent avgifter på bunkers, som senere skal økes. Fiskerne kan umulig overleve med en slik belastning, ikke minst når de siste kvotescenariene slår inn. Men myndighetene strever faktisk frenetisk for å hindre fiskernes overlevelsesstrategi, blant annet med avgiftsfri bunkring i utlandet, der bunkersavgifter er et fremmedord for våre konkurrenter. I sannhet, vi kjører fortsatt i sikk-sakk. 

Som nærværende artikkel indikerer, har vi hatt kriser der fiskerne var særdeles uforberedt og norske myndigheter enda mer uforberedt, med de konsekvenser det fikk da vi måtte forsøke å reparere i etterkant. Det var mange som måtte gi opp og sto tilbake per snott, med et lite kondemneringstilbud fra Staten i hånden, mens de overlevende måtte akseptere at endetiden i beste fall ble utsatt — f.eks. i 20 år. Alternativet til denne ublide skjebnen kan være å strukturrasjonalisere «tidsubegrenset», som jo er den enkle og ukompliserte hovedregelen i norsk næringsliv. Også for de naturbaserte næringene landbruk og fiskeoppdrett —  og ikke minst hos fiskerinasjonene rundt oss, som vi konkurrerer med på verdens fiskerimarkeder. 

Dette er faktisk min oppriktige, noe modige og litt ukloke mening. Men i realitetenes verden vil det alltid være saker som er uavvendelige. Struktursaken for fiskeriene er en slik sak. Vi fiskere må ta innover oss at vi var rykende uenige om løsningen, fordi noen ville tape og andre ville vinne på de ulike modellene. Hadde vi hatt en felles mening, ville vi nok ikke ha havnet i Stortingets sal. Men det måtte til, og den salomoniske avgjørelsen tar fisk fra tredjeparten av flåten og gir fisk til en annen tredjepart, mens den tredje tredjeparten hverken får eller mister noe. Dommeren har blåst i sin fløyte, kampen er avblåst, vi snakker sammen som før og trøster oss med Henrik Ibsens kloke ord som han legger i munnen på Terje Vigen: «Best var det, kan hende, at det gikk som det gikk». Det ble i alle fall noe fredeligere.

Mens fiskerinasjonen Norge kjører ufortrødent videre på sin egen selvfornøyde kurs i sikk-sakk, kan vi i alle fall spørre oss selv: Hva er det som gjør at vi stadig vekk tror vi er så mye flinkere, klokere og mer fornuftige enn alle de andre?