Med krig skal landet bygges

KRIG ER LIKE GAMMELT SOM menneske, og har utviklet seg i takt med teknologi, samfunnsstruktur og ideologi. Konvensjonell krigføring med hærer og definerte fronter, geriljakrig med små, mobile grupper som angriper fra skjul, beleiringskrig der byer og områder blir isolert, sjøkrigføring med kontroll over havruter og blokader, luftkrig med strategisk bombing, hybridkrig med cyberangrep, propaganda og økonomisk press og i det siste; cyberkrig med digital spionasje og manipulasjon av informasjon.  

Felles for kriger er at alle til syvende og sist handler om å få økt makt, tilgang på ressurser og mer areal.Krig har først og fremst ført til elendighet. Bak nye kart og landegrenser ligger generasjoner med sorg. Hele folkegrupper er utslettet og kulturell arv er borte for alltid. Men vi har også fått nye stater og nasjoner, teknologiske fremskritt med våpen, datamaskiner og medisiner og sentral infrastruktur som jernbane, veinett og sykehus.

Under Arendalsuka var det hele 155 arrangementer med krig som tema. Rekordinntekter fra salg av gass, ammunisjon og våpen, flyktningstrømmer og økte forsvarsbudsjetter har gjort Norge til en viktig strategisk partner, men også til en «krigsprofitør» med store muligheter for «vekst». Det gjør oss dessuten til en aktør med dobbeltstemme.

Fiskebåtreder Inge Halstensen har skrevet om hvordan Norge på den ene siden fordømmer krigen mot Ukraina, men samtidig åpner for at russiske fartøy kan lande fisk i norske havner. Oljefondet, med finansminister Jens Stoltenberg på vakt, har investert i israelske selskaper som bidrar til Israels utslettelse av Gaza og klare brudd på folkeretten. Oslofjorden «fredes» for fiskeriaktiviteter samtidig som sprengstoffprodusenten Chemring Nobel på Hurum vil femdoble nitrogenutslippet i fjorden frem til 2027 — om og når et nytt og forbedret renseanlegg er på plass. Frem til da vil Chemring Nobel — eid av britiske Chemring Group og børsnotert i London med store fond som hovedaksjonærer, alene stå for rundt 10 prosent av de totale nitrogenutslippene i Indre Oslofjord. På toppen har samme produsent fått grønt lys for å gå videre med planene om en ny fabrikk ved fjorden, som i verste fall vil gi ekstrautslipp på 200 tonn nitrogen i året. Dette foregår til tross for at nitrogen er hovedårsaken til at tilstanden i Oslofjorden er så dårlig som den er. Forstå det den som kan! Begrunnelsen er krigen i Ukraina og økt behov for sprengstoff — les milliardavtaler med EU.   

DET ER I KRIGERS NATUR AT noen vinner terreng, andre taper. Når krig blir bakteppe i all politikk, blir det vanskelig å få gehør for langsiktige næringspolitiske strategier som ikke kan kobles til beredskap. Politikere og embetsverk vurderer i økende grad prosjekter ut fra «hva betyr dette for vår sikkerhet?», snarere enn «hva betyr det for vår konkurransekraft?». Om de to kobles sammen vil konkurransekraften måles utfra forsvarsstrategi og vekst i militærindustrien. På toppen vil slike prosjekter få forrang; det haster! Da får andre saker som tidligere ble sett på som viktige, «seile sin egen sjø».

I de neste årene vil Norges forsvarsbudsjett fortsette å øke. Virkemiddelapparat og FoU-midler til denne sektoren styrkes og forsvars- og energiindustrien får grønn løper. Denne vridningen har skjedd på svært få år, og vil etter alt å dømme fortsette med uforminsket kraft til NATO-landene har innfridd USAs krav om jevnere fordeling av kostnader og innsats. Så kunne naturligvis sjømatnæringen blitt anerkjent som en viktig matprodusent i krise, og på den måten blitt prioritert i nasjonale budsjetter og satsingsområder, men den rollen har bonde-Norge tatt, all den tid sjømatnæringen er i en helt annen liga. Forstå det den som kan.   

De siste årene har vi fått et fokus som handler om overlevelse, sikkerhet og nasjonens rolle. Staten har fått en viktigere plass og krever også plass på områder som ikke nødvendigvis handler om krig og forsvar. Konsekvensene for sjømatnæringen er todelt; staten tar styringen og næringen havner bakpå på alle områder som arealtilgang, skatter, arbeidskraft, tilgang på strøm, kapasitet og CO2-utslipp. I alle fall så lenge staten ikke finner det betydningsfullt sett opp mot sikkerhet. Innovasjonsmidler trekkes mot prosjekter med militær relevans, havneutbygging og bosetting vurderes utfra militær strategisk nytte og konkurransen om maritim krigskompetanse skjerpes.

Mens landet bygges i krigens ånd, undergraves en av våre viktigste fremtidsnæringer.

Så hva nå? 

Sjømatnæringen markerer sin posisjon i dette nye krigsterrenget, men er ikke tydelig nok. Næringen kan få relevans og rask prioritering i kraft av matberedskap, bosetting og aktivitet i nordområdene samt fiskeri- og havbruksaktiviteter langt til havs og langs kysten. Et grønt skifte bør få forrang for å gi rom for økte utslipp i forsvarsindustrien. Effektivisering og vekst er helt nødvendig for å skaffe staten flere inntekter og arbeidskraft til forsvarsaktivitet. Men så lenge politikerne ikke får et ferdig definert veikart blir det vanskelig for dem å navigere. Det er allerede vanskelig, og blir ikke lettere når et nytt Storting tar plass i september.

Spør hvilken som helst politiker: de savner allerede en tydelig «what to do»-liste fra sjømatnæringen. Kun da vil næringen vinne frem!