Et uforståelig nei!

I august stemte folk på Island nei til å forhandle med EU-kommisjonen om vilkårene for et eventuelt EU-medlemskap. Det må ha ført til noen brede smil og lettelsens sukk både i Moskva og Washington. I Kreml fordi det ikke er i Russlands interesse at Island knytter seg nærmere til det fellesskapet EU er. I Det hvite hus fordi den nåværende administrasjonen ønsker å beholde Island som en «klientstat» av USA, heller enn å la landet bli en del av et europeisk solidaritets-byggverk. Kartet — publisert av Det hvite hus etter avstemningen — med Island farget i USAs flagg-farger, bekrefter dette nesten til overmål.

Befolkningen i Island er delt omtrent på midten i EU-spørsmålet, og nei-marginen var ikke særlig stor. Et stridstema i oppløpet til avstemningen var påstanden om at Island som medlem av EU risikerer å miste sine etablerte andeler av bestandene i det Nordøstlige Atlanterhavet, som landet så hardt har kriget og forhandlet seg til. Fisk er en av Islands viktigste eksportartikler. Fra 1958 til 1976 kjempet og vant Island de berømte torskekrigene mot Storbritannia og senere Tyskland. Det var modig gjort og ble en av forløperne til Havrettskonvensjonen av 1982. Konvensjonen gir kyststater rett til å opprette soner på inntil 200 nautisk mil hvor de har eksklusiv adgang til ressursene. Det ble en revolusjon og et oppgjør med Grotius’ «Mare Liberum», og førte til en omfattende refordeling av fiskemulighetene på alle verdenshav. Island var et av de landene som kom gunstigst ut og har senere utnyttet eneretten til å beskatte sine egne havområder.

Alle forstår sprengkraften i denne problemstillingen. Island vil selvsagt ikke risikere å gi fra seg det landet har vunnet gjennom torskekrigene og den nye havretten. Like lite som Norge, Sverige og Finland aksepterte det i 1994.

De tre landene fikk sine bestandsandeler skrevet rett inn i selve tiltredelsestraktaten. Alt lå til rette for at Island kunne gjøre det samme. Både statspraksis i de 30 årene som har gått siden Sverige og Finland ble EU-medlem og entydige utsagn fra ledende fiskeri-jurister støtter opp om det. En av de som var med i forhandlingene i 1994 på EU-siden og som har fulgt utviklingen senere, forhenværende ekspedisjonssjef Mogens Schou, er ikke i tvil og sier at det er fullt mulig å ta inn et lands etablerte bestands-andeler i selve tiltredelsestraktaten. Da blir dette en del av primærretten og uforanderlig uten vedkommende stats medvirkning.

Voldsomt overfiske

For meg er det uforståelig at foreningen til de islandske fiskebåtrederne på dette grunnlaget avviste forhandlinger. Var det andre forhold som begrunnet motstand mot et EU-medlemskap? Var kanskje frykten for å miste bestandsandeler bare et stedfortreder-argument? Jeg utelukker at islandske fiskebåteiere lar seg bruke som påvirkningsagenter av russisk etterretning. Det står nok ikke på russerne. Norge har f.eks. sin egen russiske bakhage. Det er Svalbard, og der går russerne ikke av veien for å drive lavspent, hybrid trussel-aktivitet. Norske forskere har nylig beskrevet dette. Et rasjonelt, men ikke helt aktverdig motiv ville ha vært at fiskernes organisasjoner ikke ønsker at EU rydder opp i overfisket i det Nordøstlige Atlanterhavet. EU har en forvaltningspolitisk profil som den må ta vare på og en fungerende revisjonsordning som trolig etter hvert hadde slått ned på det endemiske overfisket av de pelagiske bestandene i området.

Marine Stewardship Council (MSC) gjorde en opptelling av overfisket i de ti siste årene. MSC kom til utrolige 7,4 millioner tonn. Det er et enormt tall, nesten én prosent av den totale verdensfangsten per år. At Norge og Island slapp unna internasjonal fordømmelse da makrellkvotene ble fastsatt himmelhøyt over forskernes anbefalinger for fangståret 2026 er nesten uforståelig. Fiskebåtrederne beklager selvsagt at «systemet» tvinger dem til å overfiske bestandene. Selv om det hjelper litt på selvbebreidelsen at overfisket gir hvert fartøy noen ekstra millioner kroner «på bok» hvert år, er det for meg utenkelig at en seriøs fagorganisasjon bevisst fører en saboteringspolitikk av de vitenskapelige anbefalingene.

Jeg står derfor uten et fornuftig svar. Jeg har fulgt islandsk fiskeripolitikk i over 60 år, ja endog fra før ringnotsnurperen «Meløyvær» og skipper Odd Torrissen 16. august 1978 fant islandsk lodde ved Jan Mayen. Island er mye mer utsatt enn Norge. Island har ingen egne militære enheter til sitt forsvar. Både allianser og mennesker har en tilbøyelighet til å svekkes når de nærmer seg 100 år. Med god margin er EU den eneste trygge havn når nasjonens mål er fred, selvstendighet og velstand. Også for Island!

Bergen 7. oktober 2026
Torben Foss