Meningspanelet svarer

Meningspanelet består av seks representanter fra sjømatnæringen – to fra fiskeri, to fra havbruk og to fra sjømatindustrien. Hver måned svarer de på tre aktuelle spørsmål.

Om Meningspanelet

Carl Aamodt (f.1989) fra Søgne ved Kristiansand er utdannet fiskeskipper, er arbeidende styreleder og medeier i flere fiskeriselskaper, herunder den pelagiske tråleren «Sille Marie». Aamodt leder Fiskebåt Sør og er styremedlem i Fiskebåt og Fiskehav SA.

Ida Holmøy (f.1992) fra Sortland, jobber som konsernutvikler i Holmøy. Konsernet er et lokalt eid sjømatselskap med aktiviteter innen fiskeri, havbruk, foredling og salg. Hun sitter i styret i Sjømat Norge, er utdannet innenfor Eksportmarkedsføring og har studert ved Nord Universitet og University of Winchester.

Michael Niesar (f.1970) er daglig leder i Sulefisk AS i Solund. Han har vært fiskenerd siden fødselen og er utdannet biologilaborant og M.Sc.Fisheries Science & Aquaculture. Han har tidligere jobbet som driftstekniker og driftsleder i Sulefisk og som biologisk driftsleder i Marine Harvest.

Sisilie Skagen Frantzen (f.1993) er stasjonert i Stamsund, og har sitt opphav fra Andenes. Hun driver garnfiske med sjarken «Braken» i selskapet Skagen Fisk ANS, er alenefisker og studerer til dekks­offiser på deltid. Hun er styremedlem i Nord Fiskarlag, Vestvågøy Fiskarlag og medlem i fjordfiskenemnda.

Fredrik Greger (f.1993) er daglig leder og fjerde generasjon i John Greger AS på Røst ytterst i Lofoten. Han er utdannet elektriker med erfaring som bas og har tatt gründerskole i Salten og «Lederprogrammet» i regi av Execu.

Knut Helge Vestre (f.1973) er adm. direktør og medeier i reke­selskapet Coldwater Prawns of Norway i Ålesund. Han er medlem av Bransje­gruppe industri og handel samt i Sektorgruppe skalldyr i Sjømat Norge og styremedlem i Norges sjømatråd. Han er utdannet bedriftsøkonom ved BI i Ålesund.

Spørsmål 1: Har fiskeripressen og fiskeriforvaltningen for stort eller for lite fokus på fiskerikriminalitet?

Carl Aamodt: Jeg syntes pressen har et balansert forhold til dette. De store sakene er naturlig å dekke, men f.eks. inndragninger av mindre karakter syntes jeg kanskje ikke er så spennende eller i særlig grad har offentlig interesse. Tenker ikke at dette området markerer seg spesielt ut verken positivt eller negativt i hva det er naturlig at pressen dekker. I forvaltningen har vi en egen seksjon for kontroll i Fiskeridirektoratet og salgslagene har egne tilsatte på området. Slik sett er det vel naturlig at fokuset på å avdekke uregelmessigheter er betydelig.

Sisilie Skagen: Jeg synes forvaltningen tidvis kan ta litt hardt i. Det må dessuten være et tydeligere skille mellom feil og bevisst juks. Samtidig skal vi ikke være blåøyde — dette problemet finnes og må tas på alvor. Fiskeripressen lever av klikk, og juks og konflikt skaper overskrifter. Jeg skulle gjerne sett at vi var like flinke til å skape blest rundt glad-sakene som kan bidra til å løfte næringen.

Knut Helge Vestre: For lite. Fiskerikriminalitet er, på lik linje med annen økonomisk kriminalitet, et alvorlig samfunnsproblem som må gis nødvendig oppmerksomhet og prioritet. Fiskeressursene i havet er fellesskapets ressurser og representerer betydelige verdier, både for dagens samfunn og for kommende generasjoner. Ressursene utgjør samtidig en viktig del av vårt fremtidige matgrunnlag. Det er derfor avgjørende at forvaltningen skjer på en ansvarlig, bærekraftig og rettferdig måte, og at enkeltaktører ikke gis anledning til å berike seg på fellesskapets bekostning.

Etter mitt syn er det i dag for lite oppmerksomhet rettet mot fiskerikriminalitet, og det kan stilles spørsmål ved om kontroll- og håndhevingsapparatet har tilstrekkelige ressurser og virkemidler til å forebygge og avdekke denne typen kriminalitet. Dersom risikoen for å bli avdekket og straffeforfulgt oppfattes som lav, samtidig som den potensielle økonomiske gevinsten ved ulovlig aktivitet er betydelig, kan dette skape sterke økonomiske insentiver til å bryte regelverket. Det er uheldig både for den seriøse delen av fiskerinæringen og for samfunnet som helhet. 

Effektiv bekjempelse av fiskerikriminalitet forutsetter derfor tilstrekkelige kontrollressurser, godt samarbeid mellom relevante myndigheter og et reaksjonsnivå som har en reell preventiv effekt. Det må ikke være slik at økonomisk kriminalitet knyttet til våre felles fiskeressurser kan oppfattes som en aktivitet med lav risiko og høy potensiell gevinst. En bærekraftig og legitim forvaltning av fiskeressursene forutsetter at regelverket etterleves, at overtredelser avdekkes, og at fellesskapets ressurser beskyttes mot ulovlig utnyttelse.

Fredrik Greger: Det er viktig å avdekke og slå ned på fiskerikriminalitet, men vi må passe oss for at hele næringen ikke blir mistenkeliggjort på grunn av et fåtall useriøse aktører. Mitt inntrykk er at det tidvis blir for mye fokus på kontroll og regelbrudd, og for lite på de grunnleggende utfordringene næringen står overfor. Samtidig opplever jeg at Fiskeridirektoratet er mindre fysisk til stede enn tidligere. Vi trenger mer målrettet kontroll der risikoen faktisk er størst, ikke nødvendigvis mer byråkrati for dem som allerede driver seriøst.

Ida Holmøy: Jeg mener det er riktig å ha oppmerksomhet på fiskerikriminalitet i media, men det må balanseres. Fiskeressursene tilhører fellesskapet, og ulovlig fiske, feilrapportering og annen økonomisk kriminalitet undergraver bærekraften i bestandene og ikke minst tilliten til næringen. Det er viktig at norske myndigheter styrker arbeidet mot fiskerikriminalitet gjennom bedre kontrollsystemer og tverrfaglig samarbeid. Samtidig er det viktig at debatten er kunnskapsbasert, og at vi unngår å skape et inntrykk av at regelbrudd er normen i en næring hvor det store flertallet følger regelverket.

Michael Niesar: Her er det viktig å skilje mellom rolla og ansvaret til fiskeripressa og fiskeriforvaltninga. Det er viktig at fiskeriforvaltninga har fokus på kontroll og avdekking av fiskerikriminalitet. Feilrapportering, kvotejuks og økonomisk kriminalitet kan undergrave både ressursforvaltning og konkurranse. Pressa derimot, må vere forsiktige med å ha for einsidig fokus på fiskerikriminalitet. Oppdrettsnæringa er spesielt utsett for ei svært problemorientert mediedekning. Når pressa løftar fram kriminalitet som ei stadig meir sentral ramme for omtalen av næringa, vert enkeltståande lovbrot og avvik brukt til å teikne eit generelt og negativt bilete av heile næringa og gjev inntrykk av at kriminalitet er meir representativt enn faktagrunnlaget gir dekning for.

Spørsmål 2: Har resultatet av EU-valgetpå Island på noen måte påvirket ditt syn på norsk EU-medlemskap?

Carl Aamodt: Jeg er tilhenger av å se Norges forhold til EU i et større bilde, ikke minst sikkerhetspolitisk. Men jeg tror ikke medlemskap i EU er veien til en lykkeligere tilværelse slik situasjonen er i dag. Som et rikt og ressurssterkt land, tror jeg vi står godt slik vi står i dag såfremt vi beholder en fortsatt rimelig OK tilgang til markedet.

Sisilie Skagen: Nei, resultatet på Island har ikke påvirket mitt syn. Jeg ville fortsatt stemt nei til norsk EU-medlemskap. For meg veier råderetten over fiskeressursene tungt, og jeg ser ingen grunn til å gi fra oss mer kontroll over en av våre viktigste fornybare naturressurser.

Knut Helge Vestre: Dette har på ingen måte endret mitt syn på spørsmålet om norsk EU-medlemskap. Mitt standpunkt er fortsatt tydelig: Norge bør stå utenfor EU og beholde full nasjonal råderett over forvaltningen av våre egne ressurser. For meg handler dette om prinsippet om at Norge selv skal kunne forvalte, beskytte og ta vare på landets naturressurser, herunder våre betydelige fiskeressurser. Beslutninger om hvordan disse ressursene skal forvaltes og utnyttes, bør etter mitt syn treffes nasjonalt og med utgangspunkt i norske interesser, langsiktig bærekraft og hensynet til kommende generasjoner.

Fredrik Greger: Nei, resultatet på Island har ikke endret mitt syn. Jeg mener fortsatt at EØS-avtalen er en fordelaktig løsning for Norge. Vi har et tett handelssamarbeid med EU, samtidig som vi beholder nasjonal kontroll over fiskeriressursene våre. Det er særlig viktig for en nasjon hvor fiskeriene har så stor betydning for verdiskaping og bosetting langs kysten. Jeg mener vi har mer å tape enn å vinne på et EU-medlemskap, og ville stemt nei også i dag.

Ida Holmøy: Debatten på Island illustrerer flere av de samme spørsmålene som Norge står overfor, særlig når det gjelder råderetten over naturressurser, fiskeriforvaltning og nasjonal beslutningsmyndighet. Samtidig lever vi i en tid preget av økende geopolitisk uro, noe som gjør at spørsmål om internasjonalt samarbeid og sikkerhet får større betydning enn tidligere. For sjømatnæringen er dette et krevende spørsmål. Norge har allerede et tett samarbeid med EU gjennom EØS-avtalen, samtidig som vi har beholdt kontrollen over viktige områder som fiskeriforvaltningen. Derfor mener jeg at en eventuell ny EU-debatt må bygge på grundige vurderinger av både økonomiske, sikkerhetspolitiske og ressursforvaltningsmessige konsekvenser. Jeg har stor forståelse for argumentene på begge sider, og er usikker på hva jeg ville stemt i dag. Hvis spørsmålet skal avgjøres på nytt, bør det skje på bakgrunn av dagens situasjon og utfordringer.

Michael Niesar: Sidan Noreg i dag ikkje er medlem i EU, tenker eg vi skal vere glade for at Island stemte nei. For om Island hadde vorte EU-medlem ville Noreg, saman med Liechtenstein, stått ganske aleine i EØS. For havbruk handlar EU-medlemskap først og fremst om stabile og føreseielege rammevilkår. EU er vårt viktigaste marknad, og i ei tid prega av handelskonfliktar, proteksjonisme og straffetoll er trygg marknadstilgang avgjerande. Og ikke minst er tollfrihet for norsk laks inn i EU fortsatt viktig. Eg er av den formeining at vi må stå saman i EU og at Noreg burde verte medlem av EU.

Spørsmål 3: Sjømatnæringen er særdeles dårlig representert med folkevalgte på Stortinget, om representert i det hele tatt. Hva kommer det av?

Carl Aamodt: Det er mitt innrykk at stadig færre stortingsrepresentanter har bakgrunn fra privat sektor, og at trenden er fallende. Andelen med slik bakgrunn ble av en tankesmie utmålt til ca. 14 prosent av de 169 representantene noen år tilbake. Altså 23 personer. Stortingspolitikere flest kommer følgelig fra partiorganisasjonene eller fra offentlig sektor. Det er vel ennå lite sjømatnæring i offentlig sektor — og heldigvis for det, sier jeg!

Sisilie Skagen: Jeg tror mye av forklaringen er at folk flest i sjømatnæringen er på arbeid, mens politikere i stor grad rekrutterer sine egne fra politikken. I en så kompleks og viktig næring burde vi absolutt hatt bedre representasjon på Stortinget.

Knut Helge Vestre: God forvaltning av havets ressurser krever kunnskap, langsiktighet og forståelse for hvordan beslutninger påvirker hele verdikjeden. Norge trenger folkevalgte som kjenner kysten, forstår fiskerinæringens betydning og er i stand til å fatte beslutninger som ivaretar fellesskapets interesser — ikke bare på kort sikt, men også for kommende generasjoner. Vi trenger derfor en langsiktig og forutsigbar fiskeripolitikk som legger grunnlaget for en robust og konkurransedyktig næring. Målet må være å sikre bærekraftige fiskebestander, aktivitet langs hele kysten og størst mulig verdiskaping av våre felles ressurser.

Skal Norge lykkes med dette, må vi se havet og landindustrien i sammenheng. Vi må legge til rette for en sterk og moderne fiskeflåte, samtidig som vi bygger og videreutvikler en robust sjømatindustri på land. Ressursene skal ikke bare høstes — de skal forvaltes på en måte som skaper arbeidsplasser, kompetanse, industri og varige verdier for det norske samfunnet. Fiskeripolitikken må derfor løftes høyere på den politiske dagsordenen. Havets ressurser er blant Norges viktigste fornybare naturressurser, og hvordan vi forvalter dem i dag, vil være avgjørende for hvilke muligheter vi etterlater til kommende generasjoner.

Jeg tror en av utfordringene i norsk fiskeripolitikk er at mange av dem som besitter den viktigste kunnskapen om fiskerinæringen, ikke prioriterer å engasjere seg i politikken på et nivå som kan føre dem til Stortinget. Dette er mennesker som har opparbeidet seg verdifull erfaring og  kunnskap med fiskeri, ressursforvaltning, flåtestruktur, sjømatindustri og markedene vi er avhengige av. De kjenner konsekvensene av politiske beslutninger, ikke bare gjennom utredninger og rapporter, men gjennom praktisk erfaring fra en næring som skaper store verdier for Norge.

Samtidig må vi erkjenne at det å engasjere seg i politikken krever tid, vilje og betydelige personlige prioriteringer. Mange av dem som har denne kompetansen, har allerede krevende roller i næringslivet og langs kysten. Dermed risikerer vi at verdifull erfaring og innsikt ikke blir tilstrekkelig representert der de overordnede beslutningene tas.

Fredrik Greger: Jeg tror mye handler om at sjømatnæringen har blitt for dårlig til å løfte frem egne folk i politikken, samtidig som de politiske partiene i for liten grad prioriterer kandidater med praktisk erfaring fra næringen. Det er et paradoks at en av Norges viktigste eksportnæringer har så svak direkte representasjon på Stortinget. Resultatet blir etter mitt syn en stadig større avstand mellom dem som utformer rammevilkårene, og dem som faktisk skal drive verdiskapingen langs kysten. Vi trenger flere politikere som kjenner næringen fra innsiden, ikke bare gjennom rapporter og utredninger.

Ida Holmøy: Jeg er enig i at sjømatnæringen er underrepresentert på Stortinget. Noe av forklaringen kan være at sjømatnæringen i stor grad er lokalisert langs kysten og i distriktene, mens mange politiske miljøer og karriereveier er konsentrert rundt de større byene. Samtidig ser man at relativt få folkevalgte har erfaring fra privat næringsliv generelt. Det er synd, fordi det først er når man selv har jobbet i en bedrift, håndtert investeringer, møtt myndighetskrav og kjent konsekvensene av politiske beslutninger på kroppen, at man virkelig vet hvor skoen trykker. Slike erfaringer er verdifulle når politikken skal utformes. Samtidig må politikerne ikke bare komme på bedriftsbesøk, men også være villige til å lytte til erfaringene og innspillene de får. Nær kontakt med dem som skaper arbeidsplasser og verdier gir et bedre grunnlag for å fatte gode og treffsikre politiske beslutninger. 

Michael Niesar: Eg trur faktisk at dette har med identifikasjonsgrada og ansvarsfølelsen mange tilsette både i sjømatnæringa og andre private næringar har til jobben sin. Denne er så høg at det er vanskeleg å rekruttere desse til folkevalde verv som krev dei på fulltid i fleire år.

Les mer: