Mye vil ha mer

«DET HAR ALDRI VÆRT så uforutsigbart som nå», er det mange som sier i dag. Det kan vi på mange måter forstå, gitt den store usikkerheten og trusselsituasjonen i verden. Men er verden egentlig blitt så mye mer usikker for sjømataktørene om vi ser de lange linjene?

Hva visste fiskerne julaften 1964 om neste års fangst og inntekt? Hva visste kaiformannen om hva som kom, eller om fisken han fikk solgt i det hele tatt kom frem til kundene nede på kontinentet, og i hvilken forfatning? Og hva med oppgjøret?

I dag har fiskerne verdens mest effektive fangstmaskiner, fastsatte kvoter, stabile rettigheter, trygge oppgjørssystemer og langt bedre kunnskap om både vær, bestander og markeder. Oppdretterne har på sin side konsesjoner, vaksiner, teknologi, systemer og markedsadgang som gjør det mulig å planlegge produksjonen med en presisjon man tidligere knapt kunne forestille seg.

Faktum er at aktørene i sjømatnæringen aldri har visst mer, hatt større kontroll eller vært bedre beskyttet enn nå. Adgangen til å drive fiskeri og havbruk er dessuten forbeholdt noen ytterst få. De som er innenfor er beskyttet mot nye etableringer og plutselige økninger i produksjonen. Det er ikke slik at hvem som helst kan begynne å produsere mer laks eller lande mer villfisk. Det er en trygghet få andre næringer har. Det er svært verdifullt og gir en enorm investeringsevne. 

Likevel er det ikke nok. 

«Alle» er enige om at sjømatnæringen har et kjempepotensial. De som er innenfor vil ha mer. Mer kapasitet. Mer forutsigbare rammevilkår. Flere ordninger og løsninger. Og gjett om man setter i gang! Nye løsninger og forslag står jo i kø! Men skjer det noe? Og hva skjer når noe er i endring? Da messer vi om behovet for stabilitet og langsiktighet, og alle er enige om at endringer er noe negativt. Jo mer vi har, desto mer har vi å miste. 

DET ER IKKE BARE NÆRINGEN som vil ha mer. Myndighetene vil ha mer kunnskap, flere utredninger og bedre dokumentasjon før de kan bestemme seg. Nesten litt ironisk, for det er nok av eksempler på tiltak uten konsekvensanalyser – slik som grunnrenteskatt, trafikklyssystemet og CO2-avgift. Derfor er næringen samstemt: Ingen liker endringer når man ikke vet hva som kommer. Da virker det mye tryggere å fortsette som før, sitte på gjerdet og dytte beslutningene foran seg.
Men noen ganger er ikke usikkerhet bare en risiko, men også det som får oss til å forsøke noe nytt. 

I årets havtale påpekte havforskningsdirektør Nils Gunnar Kvamstø at «å vita at vi ikkje veit – er også verdifullt». Det minnet oss på noe Camilla Stoltenberg sa under årets AquaNext-konferanse i Stavanger: Under pandemien måtte beslutninger tas uten full kunnskap om konsekvensene. Det var nettopp usikkerheten og alvoret som gjorde at man ikke kunne vente. Det var en sense of urgency. Det hastet! Man måtte gjennomføre, og man lærte gjennom å prøve, følge med og justere kursen. 

Det er kanskje en ubehagelig tanke for en næring og forvaltning som har fått stadig bedre muligheter til å beregne, kontrollere og sikre seg. Men skal vi realisere potensialet alle snakker om, må vi våge å satse selv når vi ikke vet nok. For mens noen venter på dokumentasjon, faktisk og målbar kunnskap, skal andre sikre aktivitet. Slik som fiskeindustrien og leverandørene, som skal utvikle og produsere nye løsninger, og investere i helårlige arbeidsplasser. De er også helt avhengige av fiskere og oppdrettere som tør å bestille. Men når avklaringer trekker ut, blir investeringer utsatt, utviklingsprosjekter mister fremdrift og planlagte arbeidsplasser uteblir. Kanskje må vi tåle at vi ikke kan vite alt før vi handler, og kanskje ligger den største lærdommen nettopp i det? Tilbake til fiskerne julen 1964: Alt var usikkert, men det mest usikre var å bare bli hjemme!