Torskeoppdrett er tilbake:
Kan forutsetningene nå være på plass?

Da den første bølgen av kommersielt torskeoppdrett kollapset for ca. ti år siden, mente mange at historien var over. Etter flere tiår med forskning, utvikling og betydelige investeringer, hadde næringen møtt veggen. Biologiske utfordringer, rømming, tidlig kjønnsmodning, svak lønnsomhet og lave priser gjorde at investorene forsvant og selskapene falt fra én etter én. 

I dag er situasjonen en annen. Langs hele kysten bygges det opp nye produksjonsmiljøer. Biomassen øker, flere selskaper planlegger vesentlig kapasitetsvekst og oppdrettstorsk har etablert seg som et attraktivt produkt i flere av Europas viktigste sjømatmarkeder. Samtidig er markedssituasjonen fundamentalt forskjellig fra den som bidro til kollapsen i forrige oppdrettssyklus. 

Spørsmålet er derfor ikke lenger om det er mulig å produsere torsk i oppdrett. Det er i stor grad besvart. Det store spørsmålet er om næringen denne gangen klarer å bygge en langsiktig og lønnsom industri. Til å bistå meg med å lage denne artikkelen, har jeg søkt støtte hos partner Arnt Ivar Kverndal i INAQ AS.

Næring med lang historie

Torsken har alltid hatt en særstilling i norsk sjømatnæring. Gjennom århundrer var den fundamentet for norsk eksport og verdiskaping langs kysten. Da lakseoppdrett begynte å vokse frem på 1970- og 1980-tallet, oppsto også tanken om at torsk kunne bli neste store oppdrettsart. Se figur 1 som viser torskeoppdrettets utvikling fra 1980 til i dag. 

Forskningsmiljøene gjorde betydelige fremskritt gjennom 1980- og 1990-årene, og rundt årtusenskiftet ble optimismen etter hvert omsatt til kommersielle investeringer. Flere selskaper bygget opp produksjon basert på forventninger om et stort internasjonalt marked og god tilgang på egnede lokaliteter. 

Utviklingen viste seg å bli langt mer krevende enn forventet. Torsken hadde biologiske egenskaper som skilte den betydelig fra laksen. Tidlig kjønnsmodning førte til redusert vekst og dårligere kvalitet. Rømmingsproblematikken skapte bekymring både hos myndigheter og fiskerinæring. Samtidig var markedet preget av god tilgang på villfanget torsk, noe som begrenset betalingsviljen for oppdrettsproduktet.

Da de fleste kommersielle aktørene avviklet virksomheten rundt 2013-2014, var konklusjonen for mange at oppdrett av torsk ikke lot seg industrialisere på en lønnsom måte. Det skulle vise seg å være en forhastet konklusjon.

Hva er annerledes denne gangen? 

Når interessen for torskeoppdrett nå igjen øker, skyldes det ikke én enkelt faktor. Det er summen av flere utviklingstrekk som gjør situasjonen annerledes enn for ti til femten år siden. For det første har avlsarbeidet gitt betydelige resultater. Gjennom flere generasjoner med seleksjon er det oppnådd forbedringer knyttet til vekst, robusthet, produksjonsstabilitet og kvalitet. Produksjonsmiljøene har langt mer erfaring med biologien enn tidligere, og kunnskapen om hvordan torsken skal håndteres gjennom hele livssyklusen er betydelig større enn da den første oppdrettsbølgen bygde seg opp. 

For det andre er næringen mer industriell. Dagens ledende selskaper bygger ikke bare matfiskproduksjon. De utvikler komplette verdikjeder som omfatter avl, yngelproduksjon, matfiskoppdrett, slakting, foredling og salg. Dette gir bedre kontroll, reduserer biologisk risiko og gjør det lettere å hente ut merverdi fra sluttmarkedet. 

For det tredje har kapitalen endret karakter. Tidligere var deler av næringen preget av relativt kortsiktige investeringshorisonter og høye forventninger til rask vekst. Nå domineres utviklingen i større grad av industrielle eiere med erfaring fra sjømatnæringen og et mer langsiktig perspektiv. Men kanskje viktigst av alt: markedsforutsetningene er helt annerledes.

Markedet mangler torsk

Forrige gang næringen forsøkte å bygge opp en kommersiell produksjon, konkurrerte oppdretterne mot store volumer villtorsk fra Nord-Atlanteren. Tilgangen var høy og prisene moderate. I dag ser situasjonen annerledes ut. 

Bestandsutfordringer i flere av de viktigste torskefiskeriene har ført til betydelige reduksjoner i kvotene. Resultatet er at langt mindre villfanget torsk kommer inn i markedet enn tidligere. Se figur 2. For sjømatindustrien innebærer dette redusert tilgang på råstoff og økt konkurranse om tilgjengelige volumer. For oppdrettsnæringen representerer det en historisk mulighet. 

I flere markeder etterspør kundene ikke bare torsk, men også forutsigbarhet. De ønsker stabile leveranser gjennom hele året, jevn størrelse, høy kvalitet og mulighet til å inngå langsiktige avtaler. Dette er egenskaper som oppdrettstorsk kan tilby i langt større grad enn villfanget fisk. Resultatet er at oppdrettstorsk nå oppnår høyere eksportpriser enn både villfanget torsk og laks. Se stiplet linje i figur 3. 

Mens villfanget torsk i stor grad er sesongbasert, kan oppdrettstorsk leveres når markedet etterspør den. Nettopp dette blir stadig viktigere for større detaljhandelskjeder og profesjonelle kjøpere. Markedet mangler med andre ord ikke torsk noen få uker i året. Markedet mangler torsk hele året.

Sterk vekst i produksjonen

Utviklingen i norske produksjonstall viser tydelig at næringen igjen er inne i en ekspansiv fase. Biomassen i sjø øker og antallet fisk i produksjon øker. Det fremgår av figur 4. Utsett av yngel og settefisk er også på sitt høyeste nivå etter restarten i 2018. Se stiplet, svart linje i figur 5. Dette er et tydelig signal om at selskapene er i gang med oppskaleringen. 2026 er i så måte å regne som et «venteår».

Flere aktører har etablert seg med betydelige ambisjoner, og det investeres både i nye lokaliteter, produksjonsanlegg og foredlingskapasitet. Samtidig er produksjonsvolumene fortsatt relativt små sammenlignet med laksenæringen. Dette er viktig å huske når veksttallene diskuteres. Selv med kraftig prosentvis vekst befinner torskeoppdrett seg fortsatt i en tidlig industrialiseringsfase. Det betyr også at næringen har et betydelig potensial dersom produksjonsresultatene fortsetter å utvikle seg positivt. 2026 viser en tydelig videre industrialisering av norsk torskeoppdrett. Bestand og biomasse vokser betydelig raskere enn slaktevolumene, samtidig som utsettene er mer enn doblet fra året før. Dette viser at næringen fortsatt er i en sterk oppbyggingsfase og at produksjonsveksten vil fortsette inn i 2027.

Aktørene som bygger næringen

Det norske torskeoppdrettet har de siste årene utviklet seg fra en oppstartsnæring til en industri med stadig tydeligere struktur og rollefordeling. Per oktober 2026 omfatter næringen både integrerte matfiskprodusenter, spesialiserte aktører innen avl og yngelproduksjon, påvekstanlegg og selskaper under oppstart. Samlet disponerer aktørene 41 sjølokaliteter, 17 landbaserte lokaliteter og en klarert produksjonskapasitet på nesten 119.000 tonn i MTB. De aktive matfiskprodusentene slaktet ca. 16.700 tonn torsk i 2025. Se figur 7. 

Næringen er samtidig preget av sterk konsentrasjon. Ode og Norcod representerer de klart største produsentmiljøene med til sammen mer enn 72.000 tonn i MTB i klarert kapasitet og over 15.500 tonn slaktet volum i 2025. Samtidig vokser det frem flere mindre og mellomstore aktører som bidrar til geografisk spredning, biologisk kompetanseutvikling og økt robusthet i næringen. 

Et annet viktig trekk er fremveksten av mer integrerte verdikjeder. Flere selskaper har investert i egne settefiskanlegg, slakterier og foredlingskapasitet, mens andre har etablert samarbeidsløsninger for å sikre kontroll over sentrale deler av produksjonskjeden. Dette peker mot en næring som i økende grad organiseres etter de samme industrielle prinsippene som tidligere har bidratt til veksten i norsk lakseoppdrett. 

KIME Akva sine lokaliteter inkluderer Codlife. Multigen Gadus er et nystartet selskap fra 2025 som utvikler en lukket teknologi med slamoppsamling. De har mål om utsett av fisk i 2028 på sin ene lokalitet i Øksnes kommune.

De viktigste selskapene

Mens den første oppdrettsbølgen på 2000-tallet i stor grad var drevet av norske finansielle investorer, støttes dagens næring av en kombinasjon av internasjonal industrikapital, sjømataktører og detaljhandelskonsern.  

På få år har Ode etablert seg som den ledende aktøren innen norsk torskeoppdrett. Selskapet produserte 10.018 tonn sløyd oppdrettstorsk i 2025, tilsvarende ca. 65 prosent av norsk produksjon. I 2025 oppnådde selskapet ASC-sertifisering, som dokumenterer at produksjonen tilfredsstiller internasjonale krav knyttet til miljø, fiskevelferd, sporbarhet og samfunnsansvar. Sertifiseringen gir tilgang til markedssegmenter der krav til dokumentert bærekraft blir stadig viktigere. 

Den belgiske De Clercq-familien har gjennom investeringsselskapet FDC Capital vært den viktigste finansielle drivkraften bak Ode. De investerte alene ca. 300 millioner kroner i ny kapital i løpet av 2025. Dette gjør FDC Capital til en av de største private investorene i norsk torskeoppdrett. Den langsiktige kapitaltilgangen har gitt selskapet mulighet til å bygge organisasjon, lokaliteter og markedsposisjon i et tempo få andre aktører har kunnet matche. Ode har i tillegg til 13 matfisklokaliteter investert betydelig i slakteri- og filétanlegget i Vartdal, samtidig som de har sikret seg kapasitet i leveranse av yngel gjennom anleggene på Rødberg, Sighaug og på Tjeldbergodden.

Ode har hovedtyngden av sine lokaliteter på Vestlandet, men kjøpte i sommer to lokaliteter i Nærøysund kommune i Trøndelag fra Namdal Settefisk. De har samtidig søkt om to lokaliteter i Flatanger i Nord-Trøndelag. Selskapet har i dag passert 300 ansatte og regnes som det mest progressive med hensyn til utvikling. Ode Brands er nettopp lansert, der både torskeloins og torskeburgere lanseres som nye produkter i mer enn 200 Meny og Eurospar-butikker.  

Det har i bransjen vært et samlet fokus på å vise lønnsomhet  etter mange år med tunge investeringer. Det var derfor svært gledelig å registrere at Ode i 2025 ble det første torskeoppdrettsselskapet som dokumenterte lønnsom drift på årsbasis, med en omsetning på 877 millioner kroner og et resultat etter skatt på 66 millioner kroner. 

Børsnotert pioner

Norcod er den børsnoterte pioneren i norsk torskeoppdrett og har vært blant de viktigste pådriverne for næringens gjenoppbygging. Selskapet omsatte for 431 millioner kroner i 2025 og slaktet 5.518 tonn torsk sløyd vekt. Dette betyr fortsatt røde tall i regnskapene. Selskapet har etablert en tydelig premium-posisjon i markedet og har ambisjoner om å øke produksjonen til 30.000 tonn innen 2030. 

Norcod har tiltrukket seg investorer som portugisiske Jeronimo Martins, canadiske High Liner Foods og danske Sirena Group. Felles for disse investorene er at de ikke bare tilfører kapital, men også representerer fremtidige kunder og distribusjonskanaler. Dette gir selskapet en robust markedsforankring.

Selv om produksjonsvolumene for 2025 og 2026 er lave, er Norcod tydelig på at selskapet har en målrettet skaleringsstrategi som ikke bidrar til økte volumer før i 2027. Dette skal operasjonaliseres gjennom åtte matfisklokaliteter i sjø i Trøndelag og Nordland med en klarert biomasse på drøye 26.000 tonn i MTB. De har i tillegg to søknader om nye lokaliteter inne til behandling. Begge ligger i Flatanger kommune. Norcod har langsiktig avtale med Havland for levering av yngel, mens påvekst før sjøfase baseres på avtaler hos leieaktører.  

Ledende i nord

KIME Akva har etablert seg som den ledende torskeoppdrettsaktøren i Nord-Norge og er i dag den nordligste kommersielle produsenten av oppdrettstorsk. Selskapet har bygd opp virksomheten med utgangspunkt i de naturgitte fortrinnene i nord, der lave sjøtemperaturer og gode lokaliteter gir attraktive produksjonsforhold. I oppbyggingsfasen har selskapet vært eid av en kombinasjon av gründere, ledelse og private investorer med tilknytning til sjømatnæringen. Etter hvert som selskapet har vokst og dokumentert gode biologiske resultater, har også internasjonale investorer vist interesse. Et viktig løft kom i 2024 da investeringsfondet Ocean 14 Capital, som spesialiserer seg på bærekraftige investeringer i havnæringer, gikk inn på eiersiden for å støtte selskapets videre vekst og industrialisering.

Sammenslåingen med Codlife AS i 2024 bidro samtidig til å utvide aksjonærbasen og ga eksisterende Codlife-investorer mulighet til å videreføre sitt engasjement gjennom eierskap i KIME. Oppkjøpet styrket ikke bare selskapets lokalitetsportefølje på Sunnmøre, men bidro også til bredere industriell og regional forankring langs norskekysten. 

KIME Akva har hatt et tett samarbeid med Vesterålen Havbruk om samdrift og ikke minst slakting. Den skjer på Vesterålen Havbruks anlegg i Bø i Vesterålen. KIME Akva hadde svært beskjeden produksjon i 2025. Men også de er i gang med skalering gjennom sine 12 sjølokaliteter — inkludert Codlifes fem —  med en klarert samlet biomasse på 28.580 tonn i MTB. I september fikk KIME klarert lokaliteten Seglneset i Hammerfest kommune, som er landets nordligste torskeoppdrettslokalitet. KIME Akva har fortsatt en lokalitetssøknad til behandling; lokaliteten Flatskjæret i Lurøy kommune i Nordland.  

Selskapet har en langsiktig avtale om levering av yngel fra Havland, og kjøper i tillegg noe yngel fra Akvaplan-niva. Selskapet har påvekstanlegg for yngel på Tomma i Nesna kommune, og informerte nettopp om en ny og langsiktig avtale med Lerøy Aurora om anlegget på Rubbestad på Senja. KIME Akva oppnådde i 2026 ASC-sertifisering, på linje med Ode.  

Vesterålen Havbruk, som er den siste av de aktive torskeoppdretterne, skiller seg fra både Ode, Norcod og KIME ved å ha bygget opp en betydelig industriell infrastruktur rundt hvitfisk og foredling, og ikke kun satser på oppdrett. Selskapet har etablert en integrert modell der oppdrett, fiskeri, foredling og industriutvikling ses i sammenheng. Sentralt i satsingen står Primex Norway på Myre, et av Europas mest moderne foredlingsanlegg for hvitfisk. 

Vesterålen Havbruk er eid og ledet av investormiljøer med sterk tilknytning til fiskeri, havbruk og sjømatindustri i Nord-Norge. I motsetning til flere av de større torskeoppdrettsselskapene, som har hentet betydelig kapital fra internasjonale investorer, har Vesterålen Havbruk i større grad vokst frem gjennom regionalt eierskap og reinvestering i industriell infrastruktur. 

Vesterålen Havbruk har i praksis kun en egen oppdrettslokalitet, i og med at selskapet har et tett samarbeid med KIME om sjølokalitetene. Et av de viktigste prosjektene de siste årene er etableringen av slakteriet i Straumsjøen i Bø kommune gjennom datterselskapet Vesterålen Havbruk Bø AS. Anlegget er utviklet som et spesialisert slakteri for oppdrettstorsk og utgjør en viktig del av konsernets strategi om å kontrollere hele verdikjeden fra sjø til marked. 

Myre er samtidig et interessant eksempel på hvordan tradisjonelt fiske og oppdrett kan utfylle hverandre. I en næring som historisk har vært preget av store sesongvariasjoner, gir oppdrett av laks og torsk tilgang på råstoff når villfisksesongen er over. Dermed kan industrien holde hjulene i gang gjennom større deler av året, sikre arbeidsplasser og utnytte investeringene i foredlingskapasitet langt bedre. I så måte er Myre blitt et av de tydeligste eksemplene på hvordan fiskeri og havbruk kan utvikles som deler av den samme verdikjeden, snarere enn som konkurrenter.

Målrettet arbeid 

Mens oppmerksomheten ofte rettes mot matfiskprodusentene, er det avls- og yngelmiljøene som har lagt grunnlaget for den veksten næringen opplever i dag. Gjennom mer enn 20 års målrettet arbeid med genetikk, stamfisk og yngelproduksjon er det utviklet fisk som vokser raskere, har bedre overlevelse og er bedre tilpasset kommersiell produksjon enn tidligere generasjoner. 

Havland spiller i dag en nøkkelrolle i starten av verdikjeden for oppdrettstorsk. Avlsprogrammet til Havland ble etablert i 2003 og nådde i 2025 niende generasjon med aktiv seleksjon.  Selskapet i Florø har i tillegg lang erfaring med marin yngelproduksjon og har utviklet en av landets mest avanserte virksomheter for klekking og oppdrett av torskeyngel. I 2025 produserte selskapet rundt 12 millioner torskeyngel og har dermed etablert seg som den viktigste kommersielle leverandøren til norsk torskeoppdrett. Selskapet forventer å levere opp mot 25 millioner yngel i 2026, noe som tilsvarer 90 % av startmaterialet til torskeoppdrettsnæringen.   

Samtidig er Havland inne i sin største utbyggingsfase noensinne og posisjonerer seg for videre vekst. Selskapet har sikret finansiering for to større prosjekter i Florø med samlede investeringer på om lag 200 millioner kroner. På Botnaneset bygges eksisterende anlegg om til en moderne settefiskavdeling med nye produksjonshaller og teknologi for levering av større og mer robust sjøklar settefisk. På Gaddholmen etableres en ny produksjonshall som skal øke kapasiteten for yngelproduksjon, samtidig som selskapet går fra to til tre produksjonssykluser i året. Målet er å sikre mer forutsigbar tilgang på yngel og settefisk til en næring som vokser raskt og som i økende grad etterspør større og mer robuste fisk ved utsett.

Nofima har siden 2002 hatt ansvaret for det nasjonale avlsprogrammet for torsk på oppdrag fra myndighetene. Målet har vært å utvikle fisk med bedre vekst, høyere overlevelse og sterkere motstandskraft mot sykdommer. Gjennom ni generasjoner med systematisk avlsarbeid har programmet bidratt til godt dokumenterte genetiske forbedringer. Avlsstasjonen på Kvaløya utenfor Tromsø produserer stamfisk, rogn og avlsmateriale. Næringsaktørene opplever imidlertid tilgangen på startmateriale oppleves som mer uforutsigbar fra det statlig finansierte avlsprogrammet. 

Samarbeid og felles markedsstrategi

Der selskapene tidligere ofte arbeidet hver for seg, har næringen de siste årene samlet seg gjennom bransjeklyngen Cod Cluster, som fungerer som en felles arena for kunnskapsdeling, teknologiutvikling, myndighetsdialog og markedsarbeid. Klyngen samler oppdrettere, yngelprodusenter, teknologileverandører, forskningsmiljøer og industrielle partnere rundt et felles mål: å utvikle torskeoppdrett til en lønnsom og bærekraftig havbruksnæring. For en næring som fortsatt er relativt liten, har samarbeidet vært viktig både for å dele erfaringer og for å løfte frem felles utfordringer knyttet til biologi, fiskevelferd, arealtilgang og markedsutvikling.

Samtidig har flere av aktørene erkjent at de ikke bare konkurrerer med hverandre. Like viktig er konkurransen mot andre sjømatarter. Dette har ført til et tettere samarbeid om hvordan oppdrettstorsk skal posisjoneres internasjonalt. Begrepet Snow Cod har etter hvert utviklet seg til å bli mer enn et varemerke knyttet til ett enkelt selskap. I praksis fungerer det også som en felles markedsfortelling for norsk oppdrettstorsk. Basert på erfaringene så langt, ser det ut som dette har vært en vellykket strategi.

Helhetlig verdikjede-utvikling

Et annet trekk ved dagens utvikling, er at selskapene i stadig større grad fokuserer på hele verdikjeden. Verdiskaping handler ikke bare om å produsere flest mulig kilo fisk. Like viktig er evnen til å foredle, differensiere og tilpasse produktene til markedet.

Ode har investert i filétproduksjon og videreforedling, mens Norcod har investert i et oljeprosessanlegg som produserer kvalitetsolje fra lever og slo i sitt anlegg på Kråkøy i Åfjord kommune. Samtidig arbeides det aktivt med bedre utnyttelse av restråstoff og biprodukter. Dette er en utvikling som på mange måter minner om den industrialiseringen som fant sted i laksenæringen for 20-30 år siden. Etter hvert som volumene øker, blir kontroll over hele verdikjeden stadig viktigere for lønnsomheten.

Til tross for den positive utviklingen finnes det fortsatt betydelige utfordringer. Mange av utfordringene som bidro til kollapsen i den første torskeoppdrettsbølgen er fortsatt relevante. Samtidig er det nettopp på disse områdene det kanskje har skjedd størst utvikling de siste årene. 

Tidlig kjønnsmodning, rømming og biologisk robusthet var blant de viktigste begrensningene for kommersiell produksjon på 2000-tallet. Dagens næring møter disse utfordringene med en kombinasjon av genetiske forbedringer, ny teknologi og mer kunnskapsbasert drift.

Rømming forekommer fortsatt. Se figur 8. Torsk opptrer annerledes enn laks i merd og kan være særlig krevende å holde innenfor tradisjonelle notsystemer. De senere årene har næringen derfor investert betydelige ressurser i utvikling av sterkere notmaterialer, forbedrede fortøyningssystemer og mer robuste driftsrutiner. Flere selskaper har innført egne notstrategier med ekstra sikkerhetsbarrierer og hyppigere kontrollregimer. Resultatet er en markant reduksjon i antall rømmingshendelser sammenlignet med tidligere generasjoner av torskeoppdrett.

Tidlig kjønnsmodning har lenge vært en av torskeoppdrettets største utfordringer. Når fisken blir kjønnsmoden, reduseres veksten samtidig som kvalitet og slakteutbytte forringes. Målrettet avlsarbeid har redusert problemene betydelig, men utviklingen innen lysstyring har vært minst like viktig. Moderne produksjonsregimer benytter avanserte belysningssystemer som påvirker fiskens biologiske klokke og bidrar til å holde fisken i vekstfasen lenger. I kombinasjon med genetisk fremgang har dette gitt langt bedre kontroll på modningsprosessen enn det næringen hadde under den første oppbyggingsfasen.

Samtidig som næringen vokser, blir også fiskehelse stadig viktigere. Flere av de ledende produsentene har de siste årene rapportert forekomst av både francisellose og torskepox på enkelte lokaliteter. Francisellose har lenge vært kjent som en av de mest krevende bakteriesykdommene hos torsk og kan påvirke både overlevelse og produksjonsresultater. Torskepox er en virussykdom som særlig rammer yngre fisk og kan gi redusert tilvekst og svekket robusthet.

Selv om næringen i dag har vesentlig mer kunnskap om sykdomsforebygging, er tilgangen på effektive vaksiner fortsatt begrenset sammenlignet med det som finnes i lakseoppdrett. Flere aktører peker derfor på fiskehelse som et av de viktigste områdene for videre forskning og utvikling. 

Ettersom produksjonsvolumene øker og flere lokaliteter tas i bruk, øker også behovet for streng biosikkerhet. Erfaringene fra lakseoppdrett viser hvor raskt helseutfordringer kan utvikle seg dersom veksten blir sterkere enn kunnskapen og beredskapen. 

Dette er en problemstilling næringen selv er svært bevisst på. Flere selskaper har de siste årene investert betydelig i overvåking, smittebarrierer, produksjonsplanlegging og fiskehelsekompetanse. Målet er å unngå at sykdomsutfordringer utvikler seg til strukturelle problemer slik man har sett innen enkelte andre havbrukssegmenter. 

En av de viktigste erfaringene de siste årene er at torsk synes å være mer følsom for stigende sjøtemperaturer enn mange tidligere antok. Høye sommertemperaturer kan påvirke både appetitt, vekst, fiskevelferd og sykdomsrisiko. Dette har bidratt til at flere selskaper i økende grad retter blikket nordover når nye lokaliteter skal utvikles. 

Nordland, Troms og Finnmark tilbyr stabile temperaturforhold, høy vannutskifting og store sjøarealer som mange oppfatter som spesielt attraktive for fremtidig torskeoppdrett. Utviklingen minner på mange måter om den geografiske forskyvningen som også har skjedd innen lakseoppdrett de siste årene. 

For flere aktører handler lokalitetsvalg derfor ikke lenger bare om tilgjengelig areal, men også om klimatilpasning og biologisk robusthet. I et langsiktig perspektiv kan tilgang til kjølige og stabile produksjonsmiljøer bli en viktig konkurransefordel. 

Treghet i forvaltningen

Dagens lokalitetsbehandling involverer en rekke offentlige instanser, blant annet kommuner, fylkeskommuner, Statsforvalteren, Mattilsynet, Kystverket og Fiskeridirektoratet. Selv om hver enkelt vurdering er viktig, peker flere aktører på at summen av prosesser og krav kan føre til lang saksbehandlingstid og betydelig usikkerhet for investorer. 

For kapitalintensive prosjekter som torskeoppdrett, representerer dette en utfordring. Produksjonsanlegg, settefiskfasiliteter, slakterier og foredlingsanlegg krever langsiktige investeringer. Da er det avgjørende å vite om fremtidige lokaliteter faktisk blir tilgjengelige.

Behovet for nye lokaliteter forsterkes av at flere selskaper ønsker å etablere virksomhet lenger nord. Erfaringene fra de siste årene tyder på at kjøligere og mer stabile temperaturforhold kan gi bedre biologiske resultater, samtidig som sykdomsrisikoen kan reduseres. Dermed blir tilgang på egnede lokaliteter i Nordland, Troms og Finnmark en stadig viktigere strategisk faktor for næringen. 

Nye teknologier

Utviklingen viser at dagens torskeoppdrett i stadig mindre grad handler om å kopiere lakseoppdrett. I stedet ser vi fremveksten av egne teknologiske løsninger tilpasset torskens biologi og markedets krav. Blant de mest spennende initiativene finner vi Odes satsing på det lukkede og nedsenkbare sjøanlegget Nautilus Giga. Teknologien er utviklet for å gi bedre kontroll på miljøforholdene rundt fisken, redusere risikoen for rømming og samtidig gi økt fleksibilitet i produksjonen. Det første anlegget er tatt i bruk på lokaliteten Alida i Volda. 

Parallelt arbeider Multigen Gadus med en annen lukket løsning som kombinerer produksjon i sjø med oppsamling av slam og næringsstoffer. Modellen er utviklet for å redusere utslipp til omgivelsene og samtidig legge til rette for bedre ressursutnyttelse. Planen er å etablere det første anlegget på lokaliteten Oppmyrbogen i Øksnes kommune i 2028.  

Forsiktig optimisme

Med nær 119.000 tonn klarert kapasitet er dagens produksjon fortsatt bare en brøkdel av det volumgrunnlaget som eksisterer. Dersom selskapene lykkes med å fylle eksisterende lokaliteter og samtidig får tilgang til nye arealer, kan produksjonen bli mange ganger høyere enn dagens nivå. 

Situasjonen i dag er at markedet mangler torsk. Prisene er attraktive. Avlsarbeidet begynner å gi tydelige resultater. Produksjonskompetansen er kraftig styrket. Verdikjedene blir mer integrerte, og investorene fremstår mer langsiktige enn tidligere.

Ingen kan med sikkerhet si om torskeoppdrett vil utvikle seg til en næring på nivå med laks. Dit er det fortsatt et langt stykke igjen. Men etter mer enn tre tiår med forskning, prøving og feiling, påstår vi at torskeoppdrett ikke lenger er et eksperiment. Det er en næring i vekst.

Men skal næringen realisere potensialet, er de avgjørende utfordringene først og fremst knyttet til fiskehelse, lokalitetstilgang og forvaltning. Dersom dette håndteres riktig, kan torskeoppdrett bli et av de mest interessante vekstområdene i norsk sjømatnæring de neste tiårene. 

Frode Blakstad (66) er partner og arbeidende styreleder i INAQ AS i Trondheim. Han er utdannet næringsmiddelteknolog fra Statens Næringsmiddeltekniske Skole i 1982, høgskolekandidat i økonomi fra Trondheim Økonomiske Høgskole i 1985 og har tatt Master of management ved BI i Oslo i 2005. Fra 1984 til 1988 jobbet han i Statens Teknologiske lnstitutt. Deretter var han daglig leder i Akva lnstituttet AS frem til 1996 og så partner i KPMG Consulting til 2000. Siden 2000 har han vært partner, adm. direktør (2000-2018) og arbeidende styreleder (2018-) i INAQ AS. Han har vært fast gjesteskribent i Norsk Fiskeri­næring siden 2017. (Foto: INAQ)