Gjør din plikt — krev din rett

Det gamle slagordet «Gjør din plikt — krev din rett» har fulgt norsk arbeiderbevegelse i generasjoner. Det bygger på et enkelt prinsipp: Rettigheter og plikter hører sammen. Man kan ikke kreve det ene og samtidig løpe fra det andre. Men i norsk fiskerinæring kan det se ut som om enkelte har funnet en annen oppskrift: Krev din rett — la andre ta seg av pliktene!

Jeg tenker på trålrederiene som gjennom mange år har hatt leveringsplikt til fiskeindustrien langs kysten, særlig i Nord-Norge. Da disse rederiene fikk tilgang til verdifulle fiskerettigheter, var hensikten ikke bare å sikre lønnsomhet på sjøen. Fisken skulle også bidra til helårsarbeidsplasser, bosetting og levende kystsamfunn.

Det var selve samfunnskontrakten.

Staten stilte fellesskapets fiskeressurser til disposisjon. Til gjengjeld skulle rederiene sikre råstoff til industrien på land. En ganske fornuftig avtale, skulle man tro. Men gjennom årene har leveringsplikten utviklet seg til noe annet enn mange opprinnelig så for seg. I praksis er den blitt en tilbudsplikt. Rederiene må tilby fisken til bestemte anlegg eller områder, men ikke nødvendigvis sørge for at den faktisk blir levert og bearbeidet der. Dermed kan et rederi oppfylle sine formelle forpliktelser uten at fisken ender opp på det industrianlegget som leveringsplikten skulle sikre. 

Juridisk kan alt være i skjønneste orden. Men er det i samsvar med intensjonen bak ordningen? Det er også grunn til å spørre om hele ordningen har gått ut på dato. 

Tankegangen bak leveringsplikten har røtter i etterkrigstidens industripolitikk. Den gangen var politisk styring av råstoffet et viktig virkemiddel for å sikre arbeidsplasser og bosetting. Men vi lever tross alt i 2026. Dagens fiskerinæring opererer i et internasjonalt marked der konkurranseevne, effektivitet og lønnsomhet er avgjørende. Ordningen bærer preg av en planøkonomisk tankegang fra en tid da myndighetene i langt større grad forsøkte å styre hvor fisken skulle landes og bearbeides.

Vi må våge å stille et ubehagelig spørsmål: Skal fiskerinæringen fortsatt være bundet av politiske forutsetninger som ble utformet for en helt annen tid?

Det er fullt mulig å mene at leveringsplikten har overlevd seg selv, uten dermed å mene at rederiene skal få beholde alle fordelene og slippe unna forpliktelsene. For dersom leveringsplikten skal avvikles, må også spørsmålet om de verdifulle kvoterettighetene på bordet. Fiskeressursene tilhører fellesskapet. Adgangen til å høste av dem er regulert gjennom tillatelser og kvoter som myndighetene fastsetter. Nettopp derfor må det være legitimt å diskutere hvilke samfunnsmessige forpliktelser som skal følge med særlig verdifulle fiskerettigheter. For hva hjelper det et fiskevær å ha leveringsplikt dersom fisken likevel forsvinner ut av lokalsamfunnet?

I 2025 ble det satt ned et utvalg for å gjennomgå pliktsystemet for torsketrålerne og vurdere hvordan ordningen bedre kan bidra til aktivitet, sysselsetting og verdiskaping langs kysten. Det er på høy tid.

To spørsmål bør stå sentralt: Har leveringsplikten fortsatt sin berettigelse? Og har fellesskapet fått den motytelsen som var forutsatt da fiskerettighetene ble tildelt?

Dersom svaret er nei, må det få konsekvenser. Det ville likevel være for enkelt å legge hele ansvaret på trålrederiene. De opererer innenfor et regelverk som politikerne selv har vedtatt. Samtidig møter fiskeindustrien høye kostnader, krevende markeder og behov for lønnsom drift. En plikt til å tilby fisk løser ikke automatisk disse problemene. 

Nettopp derfor trenger vi et regelverk som virker etter hensikten, og ikke bare ser pent ut i politiske festtaler.

For meg handler dette om mer enn fiskeripolitikk. Det handler om tillit og rettferdig forvaltning av fellesskapets ressurser. Vi kan gjerne diskutere om leveringsplikten har gått ut på dato. Men da må vi også diskutere hva som skal skje med rettighetene som fulgte med. Ellers risikerer vi å ende opp med en ganske merkelig variant av det gamle slagordet: «Krev din rett — gjør din plikt dersom det passer». Slik kan vi ikke forvalte fellesskapets ressurser.