Brev fra leserne:
Pelagisk på bunnen!

I «Norsk Fiskerinæring» nr. 2/2021 hadde jeg en gjennomgang av forhandlingene, forvaltningen og fordelingen av de pelagiske hovedbestandene i våre havområder, dvs. kolmule, makrell og nvg-sild. Bildet var mørkt som natten; konstant overfiske! Det be­skrev en situasjon med manglende fordelings- og forvaltningsav­taler, og der Norge taper på alle fronter. Det var nødvendigvis en teknisk øvelse med mange tall. Nå må vi videre mot lyset. Forhandlingsansvaret må løftes ut av fiskeridepartementet og opp til statsministerens kontor. Og det er ingen grunn til at fis­kernes representanter skal delta!

Vi har vært veldig gode

De siste 25 årene har vist en norsk fiskeriforvaltning som med basis i et presist og oppdatert lovverk har skapt grunnlaget for en kraftig økt lønnsomhet. Videre har man fått has på det organi­serte IUU-fisket i Barentshavet, og skapt arbeidsmodeller og fremmet en kunnskapsbasert forvaltning som i dag gir norsk fis­kerinæring et høyt og trygt ressursgrunnlag.

Globalt — i FN og andre fora — har norsk fiskeriforvaltning tatt en av de mest fremtredende posisjonene. En meget stor andel av FN-forhandlede normative fremferdsregler samt bindende kon­vensjoner er initiert av Fiskeridepartementet i Norge. Jeg var ekspedisjonssjef i 14 av de siste 25 årene, og er stolt av hva vi sammen har fått til.
Her hjemme er vi altså veldig gode. Sammen er vi dessverre veldig dårlige! Norge og partnerlandene EU, Færøyene, Grønland, Island og Russland har over en årrekke fisket 30-40 prosent mer enn kvoterådene fra ICES både av makrell, kolmule og nvg-sild. Og det blir bare verre og verre. Norge er i dag den eneste parten som har tapt andeler på alle tre bestander. Her kan jeg sitere meg selv fra et intervju i «FiskeribladetFiskaren» da jeg gikk av som president i NEAFC i november 2016:

«Jo lenger disse forhandlingene trekker ut, jo større er sannsyn­ligheten for at de nasjonale kvotene som settes blir retningsgi­vende for en fremtidig kvotefordeling. Noen tror kanskje at man løser noe ved å utsette saken. Men faren er overhengende for at det bare blir verre. Og verst blir det for de som forholder seg til tidligere etablerte fordelinger.
De risikerer åpenbart å bli taperne i det lange løp. På sikt blir det fort sånn, at de nasjo­nale kvotene sementerer en ny fordeling. Derfor bør man nå sette alt inn på å få løst disse utfordringene raskt.»

Og sånn har det også gått. I løpet av det siste tiåret uten komplette avtaler for noen av de tre bestandene, har Norge måttet tåle en redusert sildeandel fra 61 til 54 prosent, en redusert kolmuleandel fra 24 til 18 prosent og en kraftig redusert makre­llandel fra 30 til 18 prosent.

Den store taperen er imidlertid fremtiden!
Det kan virke hoderystende uforståelig at de nordøst-atlantiske nasjonene og EU, som har noen av verdens mest avanserte og pre­sumptivt ansvarlige fiskeriforvaltninger, ikke makter å komme frem til fordelingsavtaler alle vet er nødvendige for å holde fisket innenfor ansvarlige ramme. Sist det var avtaler på alle tre bestandene var i 2007. Erfaringene har vist oss: uten fordel­ing, ingen forvaltning.

To halvflasker 60 er ikke en hel 120!

Prosentregning er vanskelig. Å få gehør for at 10 prosent av 10 ikke er mer enn 1 prosent av 100, synes umulig. Til tross for alt vi vet, er det ingen ting som tyder på at partene er det spor bekymret for at det konstante overfisket skal føre til bestand­skollaps. Verken sporene etter sildekollapset eller kolmulekras­jet synes å skremme.

Vi har forhandlet fordelingsnøkler ned til tusendedels prosent, og dette samtidig som EU ikke en gang var i stand til å rappor­tere fangstkvanta. I 2001 ble vi i Norge så forbannet at vi brøt sildeforhandlingene av den grunn. Men vi møttes noen uker senere og fortsatte uten at EUs tall var blitt særlig mer overbevisende. I kolmuleavtalen fra desember 2005 forhandlet Norge seg frem til 26,245 prosent. Jeg kan røpe at de siste tusendelene satt langt inne.

I frustrerte øyeblikk, når næringen i Norge og de andre landene vil fiske alt i morgen — uansett, har vi mumlet oss imellom: «Vi kan jo bare gi faen; det er jo næringens helsikes problem om det ikke er en eneste sild igjen til neste år». Men slik har ikke departementet lov til å tenke. Det er jo ikke ringnotrederne i Austevoll, Galway, Isafjördur, Klaksvik, Murmansk eller Urk som eier fisken. Den tilhører deg og meg!

Havressursloven er klokkeklar: I paragraf 2 slås det fast at retten til ressursene tilligger fellesskapet i Norge. Det vi si alle som bor her. Og formålet med loven er «å sikre en bærekraf­tig og samfunnsøkonomisk lønnsom forvaltning av de viltlevende marine ressursene og det tilhørende genetiske materialet, samt å medvirke til å sikre sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene.» Det er ikke gitt at dette formålet er sammenfal­lende med fangstsektorens bedriftsøkonomiske prioriteringer.

Departementets vergemål

Som det fremgår av Stortingets behandling av havressursloven er departementets oppgave og ansvar for å forvalte fiskeressursene som å sammenligne med et vergemål. Det er vergens, altså departe­mentets ansvar å ivareta næringens interesser best mulig. Det er altså departementets oppgave å jobbe frem løsninger som er bære­kraftige og samfunnsøkonomisk lønnsomme.

Når vi vet hvor kompetente og erfarne de norske forhandlerne er, og når vi vet hvilke kunnskapsrike og erfarne delegasjonsmedlem­mer næringen stiller med — det samme er tilfellet i de andre delegasjonene, må vi undres over at all denne kompetansen og erfaringen ikke klarer å bli enig om det alle vet er det riktige: fordeling og forvaltning.

Fiskebåtrederne gir ofte inntrykk av at det er de som «eier» fisken, underforstått at avtaler som de er uenige i er uhørte og uakseptable. Alle oppfatter verden slik, at å gi kvoteandeler fra seg er som å gi naboen du ligger i veikrangel med direkte adgang til din egen pengebok.

Kanskje er våre forhandlingsledere fra departementet for nære næringsrepresentantene. Jeg har selv sittet på knærne til Tor, Inge, Sigurd og Audun. Det er vanskelig ikke å prøve og gjøre sine venner til lags!

Hvem skal vi høre på?

Havressursloven stadfester at fisken i havet tilhører fellesska­pet. Hvorfor skal da fiskerinæringens folk være med i forhan­dlingsdelegasjonene? Næringen har jo allerede fått privilegiet og den eksklusive adgangen til å høste av fellesskapets ressurser. Hvem andre enn statsministeren kan med autoritet hevde å repre­sentere fellesskapet i Norge.
Ingen, bortsett fra Kongen. Kun om vi løfter kvoteforhandlingene og det pelagiske komplekset opp til statsministerens kontor vil havressurslovens formål bli satt i høysetet. Da vil de store samfunnsinteressene bli vektet tyngst, og Solbergs «Havrom» vil få sitt første møbel. Men kanskje sitter Jonny og Audun allerede på Ernas fang.

Utfordringen er å skape forståelse for at 10 prosent av noe er mer enn 100 prosent av ingenting. Hvis ikke landene klarer å bli enige om dette enkle faktum, vil alle til slutt sitte tomhendte igjen. Dagens spill er slett ikke et nullsumspill. Det er et spill hvor alle taper.

Oslo mai 2021
Johán H. Williams, Willfish Ocean Management