Denne fisken har skapt politisk krangel i over 100 år. Trålfisket i Norge har alltid vært kontroversielt, og er det kanskje mer enn noen gang i dag. Det synes nesten umulig å skape tverrpolitisk enighet om hvordan trålfisket etter torsk skal reguleres.

Ordførerne i «pliktkommunene» Båtsfjord, Berlevåg, Lebesby, Hammerfest, Skjervøy og Vestvågøy utarbeidet i vinter konkrete forslag til regelendringer slik at fangstene fra trålere undergitt pliktsystemet skulle bidra til helårig aktivitet i de lokalsamfunn som skal tilgodesees med råstoff.

Utspillet var forankret i en rapport fra Nofima, og formulert som en pressemelding. Ordførerne foreslår blant annet en «ferskfisk-ordning» der det skal avregnes 0,8 kilo for hvert levert kilo torsk, med andre ord en kvotebonus på 25 prosent. De lanserer også en ny prisordning, der det heter i forslag nr. 2:

«Plikttrålerne underlegges en pris- og tilbudsordning som sikrer lønnsomhet ved bearbeiding av råstoffet i Norge».
Jeg var lokalpolitiker i 12 år, men jeg møtte kanskje halvparten av tiden siden jeg var på havet. Jeg har stor sympati med disse ordførerne som ser viktig råstoff seile forbi dem, men jeg er helt sikker på at de er inne i et blindspor.

Litt trålhistorikk

18. september 1935 meldte avisen «Fiskaren» at Tromsø Havfiskeselskap hadde kjøpt tråleren «Marie Jaquline». Dette førte til en langvarig og krass debatt om trålfiskets plass i norsk fiskerinæring. Alt i 1936 ble trålfisket underlagt streng lovgivning, som i 1939 ble avløst av en enda strengere lov. I 1930-årene og lenge etter andre verdenskrig var trålsaken en av de vanskeligste sakene i norsk fiskeripolitikk. Skulle det åpnes for trålfiske, og i hvilket omfang? Hvor skulle det være lov og tråle og hvordan skulle fangstene innpasses i et marked som var lite fleksibelt?