OM JEG ENN SKULLE VANDRE I DØDSSKYGGENS DAL

DET BLE ET SAMMENHENGENDE mareritt. For snart to stortingsperiod­er siden overtok Erna Solberg. Mennesker med ansvar for bedrift­er, sysselsetting, bosetting og by-/bygdeutvikling opplevde en gledens dag. Jeg håper mange av disse fortsatt gleder seg i solskinnet fra den høyre-dominerte regjeringen. Det kan trenges, for nå kommer en regnskapets dag etter åtte år. Flere og flere næringslivsledere og lokalpolitikere, også fra Høyre, gir uttrykk for skepsis. De høfligste er bekymret, men de ærligste er temme­lig frustrerte. Nå hujer de på torgene. Noen av dem roper ulv som alltid, men det er forståelig at folk flest i alle fall minnes løftene om et mer effektivt og forenklet samfunn. Skal vi bygge hus, naust, vei og kanskje garasje, drukner vi i dokumenter. Utålmodige, flotte ungdommer med optimistisk tro på fremtiden og fast bestemt på å etablere seg her ute i havgapet, får kalde, demotiverende svar fra bank og kommune, som har fått sine direk­tiver fra finanstilsynet og statsforvalteren. Fylkesmannen har fått nytt navn, må vite. Ungdommene skulle heller blitt gull-forgylt. Det hevdes at vi aldri har hatt så mange byråkrater i landet som nettopp nå. Statsforvalterne ruger over de små kys­tkommunene som gjerne vil bruke sine få komparative fordeler — lyngheier og strandsoner — til bosetting og utvikling. Utkant-Norge ligger i dødsskyggens dal.

De urbanes mantra var begrepet fortetting. Vi skulle helst flytte fra de små grendene og trenges sammen slik de gjorde i byene med gangavstand til butikker, skole, lensmann og prest. Så kom pande­mien og tok livet av fortettingspolitikken. De grisgrendte sam­funnene, ikke minst øykommunene, har sluppet billig, mens statis­tikken for en folketett hovedstad er grusom.

Kommuner og fylker skulle effektiviseres, og kartet ble snudd på hodet. Flotte navn som Hordaland skal glemmes. Hordaland var landsdelen som ble erobret av den germanske folkegruppen Hordene da de invaderte Vestlandet i folkevandringstiden 4-500 år etter Kristus. Historieløst. Men de forregnet seg på nordlendingene og folk i Finnmark. De gikk for langt, og dermed startet distrikt­sopprøret. For distriktene var blitt glemt av statsministeren der inne i storbyen Oslo, mens konkurrerende partier gjenoppdaget oss. Det er valgkamp og vi skal ikke bare gjenoppdages, men gjenerobres. Slaget står om distriktene.

I NORSK FISKERINÆRING, OG kanskje særlig i flåteleddet, er det heller ingen halleluja-stemning etter snart åtte år med et parti i sjefsstolen som er program-festet næringsvennlig.

For åtte år siden hadde fiskeriminister Lisbet Berg-Hansen (Ap) nettopp fått de første konklusjonene til professor Ragnar Tve­terås. Tveterås-utvalget skulle modernisere norsk sjømat. Arbei­derpartiet hadde hentet inn en fremoverlent næringsliberaler fra oljebyen Stavanger; han leverte varene. Det manglet bare en vurdering av spørsmålet om ressursrenteskatt og tiltak for større lønnsomhet i flåten ved innføring av denne skatten. Vi forventet at Nærings- og fiskeridepartementet kunne utrede disse gjen­stående spørsmålene selv. Regjeringspartiene Høyre og FrP hadde jo programfestet en strukturordning med tidsubegrenset sammenslåing av fiskerettigheter, som også Tveterås indikerte. Næringen registrerte at Ap var en fastlåst motstander, og at saken ville komme opp igjen med Ap i regjeringsposisjon. Vi trengte etter hvert arbeidsro fra tumultene i Stortinget og så frem til et kompromiss, der Ap f.eks. fikk gjennomslag for tidsbegrensede strukturkvoter, mot en lengre strukturperiode når en fiskeret­tighet ble slått sammen med en annen.

I stedet oppnevnte Høyre-regjeringen et nytt utvalg, Eidesen-utvalget, med et svimlende mandat; hele næringen skulle endevend­es. Arbeiderpartiet hadde valgt liberaleren Tveterås; Høyre valgte styreformannen ved Norges Arktiske Universitet i Tromsø, dvs. preses i museumsmenigheten i norsk fiskerinæring. Ubegripe­lig. Det måtte bare gå galt. Og galt gikk det da Nærings- og fiskeridepartementets kvotemelding kom på bordet til Næringskomi­teen og deretter til Stortinget. I siste liten fikk Fiskeridepar­tementet en politisk sjef som tok næringen på alvor. Men bølgene i Stortinget var så svære at havet enda ikke har roet seg. Stor­tingspolitikerne kriger fortsatt; disse folkevalgte menneskene har sine kjepphester og repeterende galluper, en endelig dom ved høstens valg, og ikke minst sin egen politiske fremtid å tenke på. De mest frimodige, som kanskje skal få ansvar for Fiskeride­partementet og norske fiskeriers fremtid, uttaler bramfritt at havfiskeriene, som står for over halvparten av næringens verdis­kapning, skal opereres bort. De har så langt rukket å stikke kniven i Norges Fiskarlag. Vårt ærerike fiskarlag ligger nede, blødende. Vi vandrer i dødsskyggens dal.

MENS VI LANGSOMT VÅKNER fra dette marerittet, er det forsyne meg på’n igjen. Et nytt parti med sviktende oppslutning og en ny minister med marginal tillit er sluppet løs på oss. Sveinung Rotevatn har mandat fra Erna Solberg om å gjøre fiskeflåten utslippsfri når det gjelder klimagasser. Den utfordringen skal vi ta, så sant det lar seg gjøre. Men Venstre og klima- og miljøministeren synes å mene at det skal vi værsågod klare — uansett om det er mulig eller ikke!

I årevis har den norske fiskeflåten vært pålagt brennstoffavgift, i motsetning til de andre fiskerne i Europa. I 2021 er avgiften 50 øre per liter brennstoff (diesel), dvs. 1,5-2,5 millioner kroner per fartøy per år. Ikke småpenger. Klima- og miljøminis­teren foreslår kjekt at denne skal stige til det ti-dobbelte i 2030. Fordi vi trenger legitimitet i det norske samfunnet, er vår lønnsomhet klart begrenset i forhold til våre europeiske konkur­renter. I tillegg kommer de særnorske avgiftene, som avstedkommer medlidenhet fra våre danske og skotske fiskerbrødre. Den nye såkalte fiskal-avgiften på 100 millioner, forskningsavgiften på 323 millioner, kontrollavgiften på 42 millioner og altså CO2-avgiften på 250 millioner, som en trippende klima- og miljømin­ister nå vil 10-doble. Som om alt dette ikke er nok, diskuteres det fortsatt hvordan og når Staten kan innføre skatt på ressurs­renten. Ja, minsanten — vi er i dødsskyggens dal.

Paris-konvensjonen fra 2015 er en gjennomgripende, ufravikelig forpliktelse der subskribentene påtar seg å redusere klimagas­sutslippene vesentlig i perioden 1990-2030. EUs krav til Norge er en reduksjon på 40 prosent fra 2005 til 2030 i ikke-kvotepliktig sektor. Mens EU har redusert klimagassutslippene med 26 prosent fra utgangspunktet 1990, har Norge maktet fattige 2,3 prosent. Hovedårsaken til denne begredelige statistikken er veksten i oljevirksomheten i Norge. Derfor er ordet «miljøavgift» et frem­medord i EUs fiskeflåte, mens Norge sliter og leter febrilsk etter tiltak for CO2-reduksjon.

FrPs John Georg Dahle stiller miljøministeren spørsmål om hvorfor Norge ikke tar skogen inn i beregningene. Skogen binder så mye CO2 at Norges forpliktelse ville blitt halvert viss vi gjorde som EU, ifølge Dahle. Han vil lette på trykket og hjelpe ministeren. Men Rotevatn avfeier Dahle med at man har gjort «et politisk vedtak». Han mener vi må tenke globalt og gjøre en heroisk in­nsats, mye større enn våre forpliktelser tilsier, selv om han og vi alle vet at det er fullstendig urealistisk. Mediene som regis­trerte saken, stusset over ministerens arroganse da han unngikk å gi en logisk forklaring. Samtidig pågår en heftig debatt i nær­ingsavisene om landbruket burde bidra i større grad, siden pro­duksjonen av særlig rødt kjøtt forårsaker betydelig større CO2-utslipp enn produksjonen av torsk og makrell. Ernæringsekspertene heier selvfølgelig på fisken. Men alt dette preller av; rødt kjøtt smaker godt og Rotevatn synes å ha fredet bøndene.

HVA ER STATUS FOR FISKERIENE i dette kappløpet?
Slett ikke så verst, om vi skal tro forsker Svein Thompson i Stakeholder AS. I klimavegkartet for den norske fiskeflåten viser han til en reduksjon av CO2-ekvivalenter i den norske fiskeflåten fra 2004 til 2015 på 42 prosent! Jeg formoder at reduksjon av NOX og freon (kjølemedium) ligger inne i statistikken, sammen med CO2. Årsakene til disse positive tallene er ifølge Thompson strukturrasjonaliseringen av fiskeflåten, bygging av mer ener­gieffektive fartøyer med energi-gjerrige motorer med bedre utnyt­telse av diesel-energien, utskifting av svære kjøleanlegg fra freon til ammoniakk og montering av katalysatorer for fjerning av NOX-gassen. Vi har faktisk jobbet hardt og lenge.

Det aksepteres at havfiskeflåten ikke har noen effektiv løsning for videre reduksjon av CO2, noe også miljøministeren forstår. Han sa følgende til «Fiskeribladet» 1. mars i år: «Difor må vi sjå på andre typar drivstoff for å få utsleppskutt frå desse fartya, som hydrogen, ammoniakk og biodrivstoff.»

Javisst, det forskes. Fokus i dag er LNG, kanskje kombinert med biodiesel. Men da blir man bare delvis kvitt CO2-gassen. I til­legg krever dette drivstoffet temmelig dyre investeringer. Noen fiskere, med særlig stor omtanke for miljøet, prøver gass-alternativet, med nødvendig offentlig finansstøtte, som etter hvert vil tørke opp. Derfor synes hydrogen, som kan utvikles til ammoniakk, å fremstå som et bedre alternativ. Statsministeren og miljøministeren har profilert seg i mediene i det siste med denne idéen, som lanseres med begeistring. De har et behov for å for­telle oss at det ligger løsninger der fremme, og det skal trolig rettferdiggjøre de dårlig skjulte truslene som henger over oss viss vi ikke leverer.

En kjapp sjekk hos kompetente utviklere gir oss skuffende svar. Det mest aktuelle alternativet, ammoniakk, krever tre ganger mer tankkapasitet om bord enn diesel. Og prisen på ammoniakk er seks ganger høyere enn på marin diesel, dvs. 20-25 kroner per liter mot dagens 4 kroner for MGO (diesel). Statsministeren satser sin egen prestisje på at vi skal bruke ammoniakk, som altså utvinnes av hydrogen. Ett alternativ er produksjon av ammoniakk ved elek­trolyse. Dette vil kreve ufattelige mengder kilowatt. Yara/Aker sitt prosjekt i Bamble vil bruke seks terawatt-timer (TWh) for å produsere 400.000 tonn ammoniakk, dvs. tre ganger mer strøm enn Bergen kommune brukte i 2019.

Statsministeren synes heller å foretrekke ammoniakk-produksjon ved naturgass, noe som vil medføre utskillelse av store mengder CO2 som skal ledes ned i tomme oljebrønner under havbunnen i Nordsjøen og Norskehavet. Aker er med på laget, men Kjell Inge Røkke gjør ingenting gratis, mildt sagt. Prosjektet er urealis­tisk og forteller meg at statsministeren i Norge handler i pan­ikk. Det er ikke første gangen landets øverste leder klynger seg til urealistiske forhåpninger. Jeg tør minne om Jens Stoltenberg og månelandingsprosjektet på Mongstad. Han skulle også fange CO2. Det ble litt av en månelanding; et gedigent mageplask!

NORGE HAR PRODUSERT, PRODUSERER og vil gjerne fortsette å produ­sere fossil energi. Oljeindustrien vurderer å elektrifisere produksjonen, men oppgaven er trolig uoverstigelig. Det krangles allerede om fossekraften skal brukes til lands eller til havs. Etter hvert demrer det for de fleste av oss at vi aldri kan nå Paris-kravene i 2030 så lenge norsk økonomi hviler på den fossile virksomheten. Ingen av oss er beredt — eller villige — til å stramme inn livreima. Det vil jo være en uunngåelig konsekvens av å redusere petroleumsvirksomheten kraftig i Norge før 2030.

Men miljøministeren må rettferdiggjøre sin eksistens, og har kastet sine øyne på fiskerne. De har greid mye; de må vel greie mer? Dessverre, per dato har vi faktisk intet realistisk alterna­tiv til marin diesel. Men vi kan trøste ministeren med at vi har den reneste fossile energien som kan skaffes. Alternativet er tungolje, som er hysterisk miljøfiendtlig. Jeg tror dessverre at islandske og hollandske stortrålere (EU) fortsatt bruker dette drivstoffet. De har en lang veg å gå, sammen med den norske handelsflåten. Ikke minst den.

Kan norsk fiskerinæring likevel hjelpe den stakkars Venstre-ministeren med de runde brillene? Svein Thompson nevner struktur­rasjonalisering av flåten de siste 20 årene som en av hovedgrun­nene til den store klimagass-reduksjonen i den norske fiskeflåten. For ytterligere å dokumentere hva struktureringen har be­tydd, kan vi gå tilbake til 1980, da staten tvangsstartet nedbyg­gingen av en enorm overkapasitet i flåten. Mitt gamle hode minnes at vi talte 450 fartøyer i de to hovedgruppene ringnot og torske­trål. Den gjennomsnittlig motorstørrelse var 2.500 HK, til sammen altså 1.125.000 HK. I dag teller vi 100 fartøyer i de to gruppene med en gjennomsnittlig motorstørrelse på 5.000 HK. Det blir 500.000 HK til sammen, dvs. en HK-reduksjon på 55 prosent. I tillegg kan vi notere at en ny dieselmotor i 2021 produserer 15 prosent mindre CO2 sammenlignet med tilsvarende motor på 1980-tallet. Samlet sett kan det da antas at vi har redusert CO2-produksjonen fra 1980 til 2020 med 70 prosent.

Men strukturrasjonalisering er ikke samme sesam-sesam som i 1980. Sammenslåing av fartøyer skjer nok fortsatt både i kyst- og havfiskeflåten, med det flater ut etter hvert. Dessuten liker ikke partiet Venstre og andre venstre-folk verken å effektivisere eller strukturere, med mindre de blir så overbevist av struktur-suksessen vår at de velger å svelge noen politiske kameler. Innen næringen ser vi imidlertid et beslektet tiltak som også vil redusere CO2-produksjonen, nemlig størrelsen på fiskefartøyene. Jeg forutsetter at motorkraften ikke økes, kun fartøyets las­teevne. Våre konkurrenter i Skottland, Færøyene og Danmark har som nevnt hatt betydelig bedre lønnsomhet enn tilsvarende norske pelagiske fartøyer. De har bygget nye og større båter hvert fjerde, femte år. De fangster f.eks. makrell og lander 2-2.500 tonn per tur. Dette er dobbelte så mye som for 15 år siden. Makrell-kvotene er stort sett uforandret, dvs. at de kan halvere antall turer per år. De har altså redusert diesel-forbruket og CO2-utslippet med 50 prosent ved å effektivisere fisket.

I tillegg kommer miljø-gevinsten ved å skifte ut fartøyene hyppig og få med seg teknologiske fremskritt på skrog og maskin. Norske kjøpere av pelagisk fisk har tilpasset mottaksanleggene til de nye supertrålerne. De kjøper villig brorparten av den skotske makrellen. Fryseriene fra Egersund til Værøy representerer en verdensrekord i mottakskapasitet av pelagisk fisk. Brødr. Sperre AS på Ellingsøy utenfor Ålesund mottar og pakker 100 tonn makrell i timen!

Norske fiskere har gjennom 100 år måttet kjøpe utrangerte fiske­fartøyer fra Kontinentet og bygget dem om til sitt bruk. De siste 20 årene har vi fortsatt med denne tradisjonen, men nå kjøper vi nyere pelagiske fartøyer fra Skottland og Danmark som er ultra-effektive. Vi har allerede 4-5 slike i den norske flåten, og de har redusert drivstoff-forbruket og CO2-utslippet med 30-50 prosent bare på grunn av større lasteromsvolum. Ett av disse, importert fra Danmark, tok hele kolmulekvoten på én tur. Gamlebåten ville ha brukt to. Motorkraften er den samme.

HVORFOR FORTELLER JEG DISSE historiene?
Jo, fordi de samme politikerne som fremsetter nådeløse krav til reduksjon av energi-bruk og utslipp, er de største motstanderne av det mest effektive middelet til å oppnå dette. «Vi vil ikke ha monstertrålere», forkynte Helga Pedersen fra Stortingets taler­stol da forvaltningen klokelig hadde forberedt saken, noe som ble ettertrykkelig skutt ned av henne som trolig har bremset hardest når fremskrittene skulle tas, både foran og bak kulissene. Det er slike politiske opplevelser som gjentatte ganger forteller oss at vår næring fortsatt vandrer i dødsskyggens dal.

Nå er vi altså inne i mareritt nr. to i Ernas regjeringstid.
Og rett skal være rett: statsminister Erna Solberg er en bauta. Det norske folks dom er positiv og unison. Men det gikk galt da hun skulle betale kostnadene for å få etablert en styringsdyktig flertallsregjering. Det viste seg at FrP gapte alt for høyt når de trodde de hadde mannskaper til regjeringsposisjoner som krevde mye kompetanse og stor klokskap. De var enfoldige og gjorde fem fortvilte forsøk på å lede Justisdepartementet og to hjelpeløse arrangement med politisk lederskap i Fiskeridepartementet. Skaden for FrP og regjeringens omdømme var dramatisk. Klok av denne skaden måtte Erna til slutt hente egne tungvektere for å rette opp miseren. Men fortsatt ser det ut til at statsministeren sliter med bemanningen på regjeringsskuta. Klima- og miljømin­ister Sveinung Rotevatn har allerede avviklet pelsdyrnæringen. Dyktige, flotte jærbuer med kompetanse fra flere generasjoners drift måtte med gråten i halsen avvikle livsverket og livsgrun­nlaget for familien. Aktivister hadde blinket ut noen kritikkver­dige farmere. Mattilsynet hadde sviktet sitt kontrollansvar. Det så ikke fint ut. Men vi norske er spesialister i å regulere og kontrollere; vi kunne ha ryddet opp i pelsdyrnæringen og berget den! I Danmark, der denne næringen fortsatt er stor og viktig, kan de bare riste på hodet av oss. Men klima- og miljøminister Rotevatn måtte ha en fanesak. Det aner oss derfor at vi har grunn til å frykte klima- og miljøministeren; han kan være kapabel til å ofre også fiskerinæringen innen 2030. I alle fall viss panikken får bre seg. Vi vandrer fortsatt i dødskyggens dal.

Fiskerinæringen har gjort jobben. Ved strukturering og fornyelse har vi allerede greid de 40 prosentene EU forlanger. Det gode budskap er at vi trolig har verktøykasse til fortsatt å bidra. Men da må ministeren og hans støttespillere på Stortinget studere speilbildet sitt og la oss fornye fiskeflåten med større fartøyer. Og hvorfor denne avgifts-trusselen fra Rotevatn? Hvor­for skal han straffe oss? Ser han ikke at vi kan hjelpe! Vil han virkelig presse oss til å bidra med å reparere også olje-Norges utslippsproblemer uten at vi får bruke verktøykassa vår? Bare ved trusler om en avgift som vil utslette store deler av fiskerinær­ingen? I så fall skal han få seg en salig vals med fiskerne. Det er ufattelig at Erna Solberg, etter så mange pinlige mageplask fra medhjelperne, lar en minister som Rotevatn fortsette å rote.

Når konservative næringslivsledere bjeffer litt, kan publikum saktens nøye seg med å løfte litt på det ene øyelokket. Men når f.eks. Sigurd Teige på Sunnmøre, en durkdreven, garvet og klippe­fast høyremann og tidligere styreleder i Fiskebåtredernes For­bund, erkjenner at «tilliten til partiet i fiskeripolitikken er borte vekk», er det på tide å ringe med alarmbjellene.