Leder
Land i sikte!
Matfiskoppdrett av laks på land er i vinden som aldri før. I 2019 var det knapt noen som hadde begynt. I dag er flere selskaper i sving med å bygge.
Land i sikte er en genial overskrift.
For tredje gang har Hans Morten Sundnes laget en oversikt over hva som finnes av landbasert matfiskoppdrett av laks og ørret. Den omfatter selskaper som enten er i gang med produksjon og slakting, prosjekter som nærmer seg realisering, prosjekter som kun er festet på et papir, løse tanker og rent tankespinn. Det er ingen grunn til å underslå at det er en del av det siste. Mange har vidløftige planer og flotte datategninger, men ingen penger i banken og heller ingen penger på vei. Å løfte et landbasert matfiskprosjekt finansielt lar seg ikke gjøre over natta. Ofte er det snakk om milliarder. Og selv om lakseprisene i øyeblikket gjør det mulig å regne hjem nesten hva som helst av landbaserte anlegg, vet alle at det kommer en dag da produksjonskostnadene på land helst ikke bør være så veldig mye høyere enn de man vil ha i sjøen.
Oversikten, som du finner fra side 138, omfatter ikke alt. Det er en umulig oppgave så lenge mange sitter med kortene tett inn til brystet. Men det finnes neppe noen bedre, og legger vi de tre oversiktene ved siden av hverandre — den første fra mai 2019, den andre fra september 2020 og den siste fra mai i år, tegner det seg et veldig tydelig bilde. Matfiskoppdrett av laks på land er i vinden som aldri før. I 2019 var det knapt noen som hadde begynt. I dag er flere selskaper i sving med å bygge, og enda flere rapporterer at finansieringen er i ferd med å falle på plass. Matfiskoppdrett på land er ikke lenger en våt drøm. Det er land i sikte!
I 2019 hadde vi omtale av 63 landbaserte prosjekter med planer om å produsere i alt 750.000 tonn matfisk av laks og ørret, primært det første. Halvannet år senere var antallet økt til 83 og produksjonsplanene til nesten 1,7 millioner tonn. I den oversikten vi kan presentere i dette nummeret, er antallet selskaper 103 og produksjonskvantumet nesten 2,4 millioner tonn. Coronapandemien har selvsagt skapt problemer og bidratt til forsinkelser, men ambisjonene har likevel økt med 40 prosent.
Nå skal vi være veldig forsiktige med å sette likhetstegn mellom ambisjoner — i en del tilfeller det vi uten videre vil kalle ønskedrømmer, og det vi kan forvente vil bli realisert. Tidshorisonten er dessuten lang. Vi snakker om planer som strekker seg både ti og femten år frem i tid. Men dersom de som går først i løypa lykkes, ikke minst Atlantic Sapphire i Florida, vil det strømme på med nye aktører som vil forsøke å tjene seg rike på landbasert matfiskoppdrett. Selv om mange av de aktørene vi omtaler i dag ikke makter å realisere sine drømmer, kan det komme enda flere nye.
Norske selskaper hører definitivt med. Fra 2019 til i dag har antallet norske prosjekter økt fra 20 til 36, og planlagt produksjon på sikt fra 185.000 til 770.000 tonn. Her er det i all hovedsak snakk om matfisk, ikke postsmolt. Mange har allerede tillatelsene i orden, andre jobber målrettet for å få dem. Vi skal ikke gjøre oss til dommere over de som har ambisjoner og drømmer. All ære til folk som tør å satse. Selv om mange faller fra er vi overbevist om at det bare i Norge vil bli produsert mange hundre tusen tonn matfisk på land hvert år innen vi skriver 2030.
Laks på land er én sak. Det politiske presset for å legge om fra åpne merder til semi-lukkede eller helt lukkede løsninger i sjø er også økende. En rekke partier har allerede dette i sine programmer, og i miljøorganisasjonene er ingen i tvil; norsk oppdrettsnæring kan ikke fortsette som før. Bransjen må finne løsninger som eliminerer de miljømessige utfordringene knyttet til lus og rømming.
Denne gangen har vi derfor ikke bare laget en oversikt over landbaserte matfiskprosjekter, men også sett nærmere på de mange ulike løsningene som finnes for lukket eller semi-lukket produksjon i sjø. Her er det en liten revolusjon på gang. En lønnsomhetsanalyse viser at overgangen fra åpne til lukkede merder ikke behøver å bli så dyr, og det trigger selvfølgelig alle som ønsker en slik utvikling. Vi er derfor ganske sikre på at store deler av næringen vil legge om til lukket eller delvis lukket produksjon i løpet av det tiåret vi nå er inne i. Den beste løsningen i våre øyne er å etablere en konverteringsordning, f.eks. ved å tilby 25 eller 50 prosent økning av MTB til de som gjør en åpen merd lukket. Da vil man både kunne øke produksjonen, øke inntektene og øke næringens økonomiske bidrag til landet. Det kaller vi «vinn-vinn». Det må også være mulig å selge MTB for lukkede løsninger til en fastpris som er vesentlig lavere enn den man oppnår på åpne auksjoner. Også det vil stimulere.
Ingen kan underslå at en omlegging fra produksjon i åpne merder til lukkede løsninger, det være seg på land eller i sjøen, vil koste penger og øke produksjonskostnadene per kilo. Det vil også svekke fordelen av Norges naturgitte fordeler for produksjon av atlantisk laks, særlig om vi flytter produksjonen på land. Men vi tror at næringen ikke har noe valg. I lengden vil det koste oppdretterne mer å bruke kreftene på å stritte imot enn å bruke dem på å sikre gode og praktisk overgangsløsninger. For de finnes.
Og det beste av det hele? Omsider å få en slutt på det evige gnålet om lakselus og rømming!
Ønsker du full tilgang på NorskFisk.no? Opprett 14-dagers gratis prøvekonto uten bindingstid eller bestill årsabonnement her.