Brev fra leserne
Tid for innrømmelse
Endringen i konsesjonsregimet — én mann, én konsesjon — kom definitivt før FOS-konkursen
Skrevet av:
Bjørn Ingvald Dehli HERSOUG
av Bjørn Hersoug professor em. NFH, UiT
Popularisering er alltid en farlig sport, ettersom detaljer og nyanser har en tendens til å forsvinne. Redaktøren har utvilsomt rett i at formuleringen i artikkelen om MTBs historie i «Norsk Fiskerinæring» nr.1/2022 er feil. Endringen i konsesjonsregimet — én mann, én konsesjon — kom definitivt før FOS-konkursen, selv om det var konkursen som satte fart på selve prosessen i retning av sterkere konsentrasjon. Her legger jeg meg skinnflat. Men til trøst for undertegnede ble rekkefølgen og prosessen riktig beskrevet allerede i 2005 i min artikkel «Closing the commons. Norwegian fisheries from open access to private property».
Hvis redaktøren også hadde konsultert boken om havbruksnæringens historie fra 2014 ville han ha sett at hele hendelsesforløpet her er detaljert beskrevet i kapitlet skrevet av professor Edgar Hovland. Først endringen i konsesjonsbestemmelsene og seinere FOS-konkursen. Så ingen uenighet på det punktet.
Men redaktørens videre politiske utlegning er fortsatt verdt en diskusjon. Jeg siterer fra «Norsk Fiskerinæring» nr. 2/2022:
«FOS gikk konkurs fordi næringen og myndighetene tviholdt på en konsesjonslov og næringsstruktur som ikke lenger var tilpasset markedskreftene.»
Som påpekt av Hovland ville resultatet ha blitt en større frislepp dersom ikke truslene om dumpinganklager og straffetiltak mot norsk eksport hadde skapt et visst vern om reguleringene.
Kort og spissformulert; en omfattende deregulering av hele næringen som Næringsdepartementet, Finansdepartementet og Arbeids- og administrasjonsdepartementet gikk inn for ville trolig ha ført til omfattende tiltak fra EUs side, et viktig poeng som Fiskeridirektoratet tidlig innså. Trolig var det EU som i neste omgang reddet oppdrettsnæringen fra en ny krise ved å tvinge norske myndigheter til å bruke det nye reguleringsverktøyet som kom inn i 1991-loven, nemlig adgangen til å regulere fôrtilgangen. For EU, som var laksenæringens suverent største kunde, sto volumkontroll av totalproduksjonen sentralt på hele 1990 – og 2000-tallet. Også for frihandelstilhengerne i «Norsk Fiskerinæring» må det være et tankekors at den mest effektive regulering og begrensing av norsk lakseeksport, ble gjennomført av frihandelsorganisasjonen EU! Men det er en annen historie, for øvrig grundig behandlet i «Havbruksnæringens historie».