Quo vadis, Fiskebåt?

Det nærmer seg ett år siden det historiske landsmøtet i Trondheim, da havfiskernes interesseorganisasjon Fiskebåt meldte seg ut av Norges Fiskarlag. Det skjedde tirsdag 18. november 2025. Siden har Norges Fiskarlag feiret sin 100-årsdag, men Fiskebåt manglet i forsamlingen. Noen tilårskomne æresmedlemmer, blant annet undertegnede, fikk oppleve 100-årsdagen i stiftelsesbyen Bodø, med sordin. Vi jublet ikke. Den ærlige jubileumsboken til Norges Fiskarlag gir en utvetydig analyse der ansvaret for skilsmissen belastes Fiskarlaget Nord. 

De fleste som følger dette dramaet, registrerer altså at Fiskebåt har meldt seg ut. Men det er jo bare halve jobben. Organisasjonens ledelse og et enstemmig årsmøte har tatt det modige sprang og kastet seg ut fra klippen. Vi menige følger med i svevet som enda ikke er avsluttet og spør oss selv: Hvor og når skal vi lande? 

Mens Norges Fiskarlag jubilerer over de forgangne 100 år, forbereder Fiskebåt seg på landing og de kommende hundre år. Og Gud bevare oss og dem for det! Det sier seg selv at Fiskebåts ledelse nå må gjøre et skjellsettende og klokt valg. De kan glede seg over at de har fått ubegrenset tillit og 100 prosent oppslutning etter et vanskelig valg. Denne bunnfaste enigheten gir Fiskebåts ledelse en uvurderlig styrke.

Havfiskerne i Norge er en unison forsamling som bærer et stort ansvar for at de potensielle verdiene som tilligger vårt fedreland i våre havdyp, skal bli realisert. Hvis dette skal gjøres bærekraftig og lønnsomt, fordres det stor forstand, mye erfaring, dedikert innsats og ikke minst lønnsomhet! Hvert år eksporteres det villfiskprodukter for pluss/minus 40 milliarder norske kroner, mens eksportstatistikken fortsatt peker villig oppover. 65-70 prosent av førstehåndsverdien av villfisk kommer fra havfiskerne, som er seg bevisst om sin uerstattelige betydelighet. Hundrevis av små og store samfunn langs vår langstrakte kyst skal fortsatt eksistere, og bidra tungt til vår felles nasjonale velferd.

Så ja; våre foresatte i Fiskebåt, styre og administrasjon, må få tid til å tenke, vurdere, velge og beslutte. I mellomtiden kan vi be om at Vårherre må gi dem fortsatt klokskap, mens vi smykker oss med tålmodighet. 

Nederst ved bordet?

Det norske arbeidslivet er velorganisert med tunge organisasjoner  både på arbeidsgiver- og arbeidstakersiden. Fiskebåt er en soleklar arbeidsgiverorganisasjon. For en tid siden opplevde Fiskebåt en lignende samlivskonflikt med Fiskarlaget. Dette førte til samtaler med Næringslivets hovedorganisasjon (NHO), som da ble ledet av tidligere generalsekretær i Norges Fiskarlag, Finn Bergesen jr. Han kunne støtte et medlemskap i NHO for Fiskebåt, men under en viss tvil. Naturligvis likte han ikke at vi ønsket oss ut av den organisasjonen — Norges Fiskarlag — som han selv hadde ledet. Saken ble stilt i bero av Fiskebåt, som satte seg på venterommet med tenkepause, inntil videre.

Inntil i dag, da Fiskebåt har valgt å begynne i den riktige enden med en definitiv avklaring av forholdet til Norges Fiskarlag. Intet er mer naturlig nå enn at de også vurderer et medlemskap i NHO og/eller LO. Jeg nevner også LO, fordi Fiskebåt har hatt et godt samarbeid med det gamle Sjømannsforbundet i LO-familien frem til denne dag. 

Men tidene er omskiftelige. Tidligere direktør og nevnte toppsjef i NHO, Finn Bergesen jr., forlot oss så altfor tidlig. Savnet etter han er stort i disse tider. Under hans ledelse ville nok fiskeri- og oppdrettsnæringen blitt plassert slik ved bordet som det burde høve seg for verdensmestre. Men NHO har en ny toppledelse, det er langt fra Vestlandet og Nord-Norge til Oslo og motsatt veg er enda lengre, faktisk veldig lang. En slik geografisk avstand kan lett føre til misforståelser eller endog medføre mangel på forståelse.

Innen NHO har fiskekjøperne og fiskeeksportørene funnet sin plass gjennom mange år. Da laksenæringen utviklet seg med bravur og ble medlem i NHO sammen med sjømatindustrien, ble organisasjonen Sjømat Norge dannet, først dens forløpere, siden dagens organisasjon. Sjømat Norge henter sin styrke fra laksenæringen, en ung og særdeles livskraftig næring som fortsatt sliter med barnesykdommer og prøver å lære seg og snakke, slik at landets politiske elite vil lytte til dem. I tillegg har mange sjømatbedrifter som produserer og eksporterer sjømat funnet sin plass i NHO-familien, som medlemmer av organisasjonen Sjømat Norge.

Det er overveiende sannsynlig at Fiskebåt vil bli ønsket hjertelig velkommen til NHO, og tilbudt en plass i Sjømat Norge sammen med oppdretterne og sjømatindustrien/eksportørene, men kanskje i nærheten av den nederste enden av bordet. Det er like overveiende sannsynlig at fiskerne ikke vil oppleve et velbefinnende for sin næring der.

Men når fiskerne kommer drassende med et lovverk som er utviklet både før og etter siste verdenskrigen (!), gjetter jeg at juristene i NHO skal få teste sine små grå. For fiskerinæringen har sine nedarvede særregler og et lovverk som betraktes som hellig, uforanderlig og hugget i stein både av politikerne, forvaltningen og fiskerne selv.

To «grunnlover»

I første rekke kommer fiskesalslagslova — tidligere råfiskloven, som gir fiskerne rett og plikt til å selge fisken sin, dog via etablerte salgslag med enerett til å selge spesifikke fiskeslag på vegne av fiskerne. Salgslagene, dvs. fiskerne, etablerer minstepriser og auksjonerer fangsten for minst å sikre fiskeren dagens markedsverdi, som etableres når flere kjøpere slåss om å vinne auksjonen. Slike auksjoner er en helt vanlig foreteelse i hele verden, f.eks. i Japan for tuna eller i Holland for tulipaner. For hundre år siden var det et vilt kaos når den norske silden skulle selges i det europeiske markedet. Fiskeridirektør Sigurd K. Asserson grep inn og bidro til etableringen av et fiskernes salgslag med minstepriser. I tillegg er fiskeren sikret bankgaranti for riktig betaling innen betalingsfristen som salgslaget har fastsatt. Dessuten griper laget inn ved uoverensstemmelser mellom fisker og kjøper; salgslaget har alltid juristen parat om nødvendig.

Deretter kommer deltakerloven. Ingen får drive fiske på norske fiskeressurser uten å være registrert i henhold til deltakerloven. Fiskerinæringen er gjennomsyret av forordninger, lover og regler — og ikke minst tillatelser (konsesjoner) som sikrer de frelste som er innenfor en andel av fiskeressursene. Dette systemet er så pass nødvendig at vi finner det i alle fiskerinasjonene i vår verdensdel. Over all denne jussen svever havressursloven som en ekstra sikkerhet for de stakkars fiskerne og enda mer de stakkars kjøperne. 

Men før de kan gå i gang og fiske, og melde inn fisken for salg til salgslaget, må de ha skaffet seg båt, redskaper og løyve til å fiske, dvs. konsesjoner. For de fleste av havfiskerederiene gjelder dette en lang reise, fra et fritt fiske for 60 år siden til et gjennomregulert system i dag. Og nå snakker vi om mange penger, ja hundrevis av millioner kroner; for havfiskerne er en moderne tråler eller ringnotbåt inkludert fiskerettigheter faktisk verd minst en milliard kroner, kanskje nærmere to!     

Her kan det være opportunt å minne om de to næringene som har skapt grunnlaget for bosettingen i dette landet gjennom 10-12 tusen år. Landbruket kollapset allerede etter krigen, da myndighetene aksepterte at bøndene måtte ha understøttelse hvis vi skulle ha landbruk i vårt land. I dag koster landbruket oss flere titalls milliarder årlig. Fiskeriene fulgte etter med subsidier på 1960-tallet, men EØS-avtalen i 1991 forbød norske myndigheter å subsidiere fiskerne. Siden har de måttet klare seg selv. Nå bidrar de faktisk til Norges topp-plassering  som fiskeeksportør i verden, uten subsidier. Disse enkle realitetene gjør fiskerne noe rakryggede i møte med politikerne og næringsorganisasjonene. Ikke minst derfor fortjener fiskerinæringen et sete rundt et bord som bidrar til å styre  samfunnsutviklingen vår.

Fisker, oppdretter, industrimann

Det er ingen tvil om at NHO er den desidert største og viktigste næringsorganisasjonen i vårt land, ved siden av LO. Men spørsmålet som knuger, er om NHO vil makte å samle og skape tillit blant alle medstridende og motstridende interesser som har det til felles at de henter mat opp av sjøen.  

Forenklet snakker vi om tre hovedgrupper som alle for lengst burde ha funnet sin naturlige hjemstavn innen NHO; oppdretterne, sjømatprodusentene (fiskeindustrien) og fiskerne. 

De fleste børsnoterte oppdretterne har etablert seg i Sjømat Norge og NHO. De representerer et industri-eventyr som de færreste kunne forestille seg. På 1970-tallet vrimlet det av bønder, fiskere, arbeidstakere, prester, tannleger og ordførere som alle drømte om å bli rike oppdrettere i en fart. Mange av disse forsvant i gigant-konkursen til Fiskeoppdretternes salgslag i 1991. Etterpå reises en ny oppdrettsnæring fra asken, med liberal adgang til verdens best egnede og mest lukrative fjord- og kystlandskap for blant annet børsnoterte oppdrettsgiganter. Den ligner ikke på landbruksnæringen, ei heller på fiskerinæringen. Men den gjør lille Norge til verdens største lakseoppdretter, og samme lille Norge blir verdens største eksportør av sjømat, rett nok sammen med produsentene, eksportørene og oss fiskere.

I den andre gruppen finner vi sjømatprodusentene, som produserer oppdrettsfisk og villfisk for et verdensomspennende marked — fersk, frossen, sløyd, hodekappet, filetert, saltet, krydret, tørket. Vi snakker fremdeles om vårt rike land, og det er ubegripelig at mennesker langs kysten kan makte å overkomme kostnadsnivået og vinne frem i det fjerne Østen og det ville vesten. De bidrar i høyeste grad til Norges topp-plassering som fiskeeksportør i verden. Det er slett ikke selvsagt at rike Norge skal kunne huse en tradisjonsnæring som makter å bidra til fellesskapet i stedet for å belaste det.  

I den tredje gruppen finner vi fiskerne. Sammen med myndighetene har disse kjempet for å overleve ved å kjøpe hverandre opp. Man er ikke ferdig med jobben, men det har hjulpet. De har forstått at man ikke kan få en prima pris uten prima kvalitet. De som  leverer ferskt, kan kjøle 1.500 tonn effektivt mot 0 grader C før landing og lossing, og levere sild eller makrell til store bedrifter på kaikanten for innfrysing. I torskesektoren hodekapper, sløyer og pakker man. Noen få har tatt steget helt ut: De fisker, fileterer, pakker gryteferdige fileter og koker/maler avskjæret til prima fiskemel. Felles for alle disse norske vikingene gjelder at de er hellig overbevist om at de er uerstattelige. Studerer man nærmere det kunststykket å finne, fange og berge en fangst på 1.500 tonn sild eller 50 tonn torsk, mens fartøyet ruller i stiv kuling der ute, for så å kjøle eller fryse og pakke fisken for konsumanvendelse, kan man bli ledet til å godta deres selvgodhet! 

Måtte vettet vinne frem!

Disse tre aktørene — oppdretterne, industrien og fiskerne — skal kanskje i løpet av den tiden som dialogen måtte kreve, finne frem til en sameksistens og et fullgodt system for å ivareta sine og hverandres interesser og virksomheter overfor myndigheter, markedet og allmennheten i vårt eget og alle andre land. 

I alle disse tre gruppene finner vi krutt nok til å sprenge et ønsket og fornuftig samarbeid. Dette bekreftes nettopp i disse dager, da en av de store fiskekjøperne i Sjømat Norge har funnet å måtte forlate organisasjonen. Det forlyder at Sjømat Norge motarbeider fiskernes rett til å fastsette minstepriser i fiskeauksjonen, og enda verre: salgslagenes plikt til å tilby fangstene ut i markedet så langt ut som man med rimelighet kan forvente, skal fjernes. Fiskernes grunnlov, fiskesalslagslova, skal omarbeides, ja helst fjernes. 

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO) kan vel aldri i livet godta at en av fiskernes hevdvunnede grunnlover, som sikrer korrekt markedspris og kjøpsmuligheter for flest mulig, skal avvikles? Her må det ryddes i reiret.

I optimismens lysskjær ser vi at det egoistiske mennesket tross alt er et sammensatt vesen, som i min ordbok benevnes homo sapiens, dvs. det tenkende mennesket. Måtte behovet for felles vern og felles styrke overvinne egoistisk maktbrynde og pinlig uforstand.

Måtte bare det gode, vakre vettet som menneskeslekten har monopol på, vinne frem.