Etter noen års utpønsking og uttesting er Smir AS i Langevåg klar med en komplett løsning for å fôre laksen under vann. Mindre energibruk, mindre slitasje og mikroplast, mindre støy og bedre driftssikkerhet er blant fordelene selskapet fremhever. Smir-systemet er også klart for en fremtid med utstrakt bruk av flytefôr.
Den svarte, grenaktige gjenstanden Smirs Frode Rygh henter bildet av opp på skjermen, kan ved første øyekast minne om et gammeldags tørkestativ eller en fjernsynsantenne. Den er noe ganske annet. Hvis du ikke jobber i Smir eller på et oppdrettsanlegg, får du neppe mange anledninger til å se den. Tanken er at den skal jobbe under vann, og erstatte forgjengere som gjorde atskillig mer av seg: Røktere som veiver med øsekar eller roterende, luftbårne fôrspredere som sier svisj. Fôrsprederen som bærer navnet FF, er en del av Smirs vannbårne løsning Smirfeeder.
Hydrolicer først
Men kanskje skulle vi ha fått Smir på plass først. Ennå er nok utgangspunktet og den første store innovasjonen, Hydrolicer, vel så kjent. Hydrolicer, som ble utviklet av Odd Einar Grøntvedt og Frank Øren i samarbeid med Mowi i 2015, er et av de mest kjente og velprøvde mekaniske avlusningssystemene.
— For ca. to år siden så vi at det kunne være behov for flere bein å stå på og begynte å jobbe med en løsning for vannbåret fôr, sier Rygh. Han kom inn i selskapet omtrent da de begynte å sette denne tanken ut i live. Smir AS favner i dag en familie av produkter, tjenester og innovasjoner som omfatter både avlusing, lukket merdsystem, filter og etter hvert altså fôringsløsning. Grøntvedt og Øren eier også rederiet Hydro Shipping som er spesialisert på avlusingsfartøy. Navnet Smir går på skapetrangen og allsidigheten vi forbinder med den tradisjonelle smeden. Utgangspunktet er Bjugn i Trøndelag, men Smir har i dag hovedkontor i Langevåg. Selv bor Rygh ved Dalsfjorden i Volda, der han også bodde da han var operasjonskoordinator i Mowi. Vi møtes i Volda sentrum med utsikt til Voldsfjorden, som på mange måter er Mowi-land. For et par år siden var det Frank Øren Frode Rygh hadde praten med — begge med tiår innen lakseoppdrett på baken.
— Vi var enige om at kostnadene i lakseoppdrett var for høye. I tillegg til å få kostnadene ned, ville vi bidra til å gi næringen et mindre fotavtrykk i miljøet, sier Rygh. Dette var utgangspunktet for tanken om å utfordre dagens fôringssystemer. Det må legges til at vannfôring egentlig går lang vei tilbake og at det også finnes andre som tilbyr dette. Også noen av fôrselskapene er i gang med fôr tilpasset vannfôring.
vannbåren fôring.
— Vannfôring er altså ikke nytt. Men det er måten vi har løst det på, spesielt med å redusere energiforbruket. Sammenlignet med et luftbårent anlegg klarer vi å redusere energibruken med opp mot nitti prosent, sier Rygh. Under utviklingen har de reist rundt og spurt oppdrettere om hva som vil være viktig for dem, informasjon de siden har satt i system.
— Det vi vektla var kapasitet, stabilitet, service, tilgjengelighet og levetid. Så var vi først fornøyd etter å ha lagd et system for å flytte fôret effektivt fra fôrflåte til merd. Men vi så fort at det var en utfordring til; å spre fôret optimalt i vannstrømmen i merden, forteller Rygh. Følgelig har de nå utviklet en fôrspreder som ble klar før årsskiftet og som de har patent på. Dette er nettopp konstruksjonen Rygh viste oss i starten.
Fløte i fôrsprederen
Men nå er tiden inne for å vise film, og vi flytter oss til et sted på trøndelagskysten. Konstruksjonen med de svarte, tynne rørene senkes under vann før man setter på trykk. For å synliggjøre hvordan fôrsprederen virker, bruker man fløte. De fire spilene på sprederen står i ro, men etter hvert ser vi hvite fløteskyer utenfor alle fire. Så går det ikke lenge før de fire skyene forenes og etter hvert dekker hele flaten. Fløten, eller normalt fôrpellets, skytes ut av enden av røret samtidig som det drysser ned fra åtte slisser i røret. Selve sprederen er i ro, noe som skal gi god pålitelighet og lite service siden det ikke brukes bevegelige deler. På den annen side er det mulig å plassere den ulike steder i merden. Ikke minst kan den senkes helt ned til under 30 meter, altså under lusebeltet. Det meste har sine sterke og svake sider, men vi må ta med litt mer av de generelle styrkene til vannbasert fôring: Det blir ikke slitasje på slangene på samme måte som man opplever ved fôring med lufttrykk. Dette betyr at man sparer vannmiljøet for betydelige mengder mikroplast. Selve utfôringen i merden skjer dessuten lydløst. Støy kan være et betydelig problem for nærmiljø med bebyggelse når det fôres med luft.
— Og så er vannfôring en bedre løsning med tanke på fugl, legger Rygh til. Selve fôrsprederen endte med navnet FF-sprederen etter opphavsmennene Frank og Frode. Vannfôringssystemet heter Smir Feeder. Siden i høst har man kunnet tilby et totalsystem med programvare og det Rygh karakteriserer som en veldig solid komponentlinje med solide leverandører for pumper og styringssystem. Folkene bak vanntrykksbaserte Hydrolicer har naturlig nok gode forutsetninger for å pumpe og styre vann.
Fremtid med flytefôr?
På mange måter er det i år den nye løsningen virkelig er på banen, men det ble gjort salg i fjor, og systemet er under installering på Helgelandskysten. De første bestillingene dreier seg om hybridløsninger med både vann og luft, noe som gjør det mulig å sammenligne. Samtidig har Smir-folket vært opptatt av å utvikle en design som tåler å møte fremtiden.
— Vi tror at bruken av fôr og pellets vil endre seg i tiden fremover. Når det blir stadig mer vannfôring, tror vi flytefôr blir mer aktuelt. Vi har vært med på en del tester og ser at flytefôr presterer like godt om ikke bedre enn synkefôret som brukes i dag. Det gjør samtidig at man kan redusere fôrspill og gir veldig mye bedre kontroll på fôret som man ellers ville risikert å miste ut av merden om det sank.
— Men da vil man vel miste fordelen man kunne hatt ved å kjøre fôringen lenger ned i merden, med tanke på å unngå lus?
— Ja, den fordelen mister man. Da blir løsningen å bruke luseskjørt som mange har gode erfaringer med. Et av ankepunktene mot dette er at man kan få et vannlag øverst med dårlig sirkulasjon. Men med fôrsprederen vår oppnår vi god sirkulasjon i det øvre vannlaget, svarer Rygh i Smir.
Fôringskapasiteten er nærmere 7.500 kilo i timen. Han tar med muligheten til å skru ned farten på fôringen på slutten av et måltid og potensial for å fôre over avstander opp mot 1500-2000 meter. Selve overvåkingen av fôringen blir noe annerledes, men Rygh mener det er en tilpasningssak.
— Vi er også i dialog med aktører som skal produsere laks offshore, der vi kan tilby vannfôring. Vi holder på med å lage en fullgod setup for Smirfeeder inn mot landbasert oppdrett. På same måte som vannfôring er en fullgod løsning for settefisk og matfisk på land, sier Rygh. Som svært mange utstyrsleverandører i Norge merker Smir at grunnrentediskusjonen slår inn. Samtidig melder også aktører i utlandet interesse for vannbåren fôring.
— De ser jo de samme fordelene som oss her i Norge, sier Rygh. Uansett hvor i verden kan Smir-løsningen installeres både på eksisterende anlegg uten stopp i produksjonen og på ny fôrflåte. De har bestrebet seg på at investeringen ikke skal være større enn for luftbårne systemer selv om vannløsningen omfatter kostbare komponenter.
For øvrig har Smir også utviklet sitt eget lukkede merdsystem, som ikke overraskende har navnet Smirmerd. Å skifte vann fort nok uten å bruke for mye energi står sentralt i slike konsepter, noe Smir mener de har fått til.
— Hva skjer videre med vannfôringsgeskjeften?
— Vi ser i horisonten at det er stor interesse for vannfôring, og vil se på mulighetene for å øke produksjonskapasiteten internt. Vi bruker i dag en lokal produsent i Langevåg. Det ser ut til at vi enten må be dem om å bemanne opp eller se etter produsenter som takler større ordrer, avslutter Rygh.